Tetrao urogallus

Tetrao urogallus, storfugl. Foto fra: Syöte, Finland

Skogsfugljakt
.
Hund på skogsfugljakt
.

Skogsfugljakt er jakt på skogshønsartene storfugl, orrfugl og jerpe.

Skogsfugljakt drives fortrinnsvis med stående fuglehund, eller som støkkjakt hvor jegeren selv skremmer opp fuglen fra bakken. På senhøsten utøves også såkalt toppjakt med skjellende hund.

Jakttid

Skogsfugljakt er tillatt i tiden 10. september til 23. desember.

Jaktform

Stående fuglehund

Jakt på skogsfugl drives ofte tidlig på høsten med stående fuglehund. Både orrfugl og storfugl er en utfordring for hund og jeger. I skogen er det viktig at hunden holder god kontakt med jegeren og ikke går for langt ut i søket. Hunden bør kunne spore godt, og følge på fugl som går unna på bakken. I dag benytter de fleste hundejegere et GPS-halsbånd på hunden som angir hvor hunden er, og som varsler når den står for fugl. Skogsfugl, og spesielt tiur, kan løpe lange strekninger i stor fart på bakken. Tiuren springer ofte unna når hunden står. Dersom hunden følger etter og er pågående, kan tiuren enten velge å trykke hardt eller lette raskt. Det er derfor viktig for jegeren å følge på når hunden avanserer gjennom flere små stander.

Støkkjakt

Jegere uten hund driver støkkjakt, hvor jegeren selv skremmer opp fuglen. Det er viktig å gå rolig og stille. Fugl kan snike seg unna jegeren til fots, og uten hund er det ingen mulighet til å følge på. Det kan lønne seg å gå på innom tette skogholt og trevelt, og gjennomsøke dalsøkk og kantsoner mot myrer og vann svært nøye. Jegeren må være klar til skudd kontinuerlig, for skuddsjansene er brå og korte. Dersom flere jegere skal jakte sammen, er det meget viktig å ikke miste hverandre av syne. Her er signalfarget tøy viktig. Det er også en fordel å ha meget klare avtaler om skuddvinkler og hvor den enkelte skal bevege seg. Tett vegetasjon gir rikelig med anledning til å miste kamerater av syne.

Andre jaktformer

Støtende hund kan med fordel benyttes på skogsfugl, spesielt i første del av jakta hvor fuglen trykker godt. Her skal hunden oppsøke og «støte» fuglen på vingene, slik at jegeren kan skyte den som på støkkjakt. Det er derfor viktig at hunden holder nær kontakt med jegeren hele tiden. Storfuglens og orrfuglens atferd endrer seg etter som høsten skrider fram. For begge arter gjelder at jakt med stående fuglehund kan bli vanskelig ved løvfall. Fuglen letter på langt hold i den glisne skogen. På seinhøsten utøves også jakt med skjellende hund, såkalt treskjeller. Hunden – vanligst finsk spets – skjeller på fugl som sitter i trær, mens jegeren smyger seg inn på skuddhold. Toppjakten foregår vanligvis med rifle.

Våpen og ammunisjon

Jakt på skogsfugl foregår for det meste med haglgevær. Støkkjakt på skogsfugl er krevende for skytteren. Generelt inviterer skogsfugljakt tidlig i sesongen til raske skudd. Det er derfor ekstra viktig å ha trent på leirduebanen. De fleste skudd i skogsterreng blir avgitt på forholdsvis korte hold, og det er derfor en fordel å benytte åpen trangboring i hagla for å få vide skuddbilder.

Som følge av kjemikaliedirektivet i EU (REACH-forskriften) er det forbudt å bruke patroner med blyhagl i våtmarksområder. Dette er regulert gjennom forskrift for utøvelse av jakt, felling og fangst. Siden definisjonen av våtmark i forskriften er meget streng, gjelder forbudet i praksis i all utmark i Norge. Likevel er det åpnet for jegerens skjønn i forhold til jaktområdet, samtidig som straffereaksjonen er streng ved feiltolkning. Det er derfor best å benytte miljøammunisjon for å være på den sikre siden. Patroner med vismuthagl kan benyttes i alle haglgeværer, og gir tilnærmet lik effekt som bly. Hagl med innhold av tungsten (wolfram) er også effektivt, men kan bare benyttes i moderne våpen med liljestempel godkjent for patroner med stålhagl. Tungstenhagl har dessuten en tendens til å sette trange skuddbilder som gjør det vanskeligere å treffe på korte hold.

Noen foretrekker et kombinasjonsvåpen eller drilling, der et av løpene er for et riflekaliber. Generelt krever bruk av slike våpen mer trening enn et rent haglegevær for å treffe godt, og ikke minst bør vekslingen mellom ulike løp sitte i ryggmargen.

På toppjakt kan det benyttes rifle. Det skytes ofte med en butt helmantlet kule for ikke å ødelegge viltet, men samtidig gi god skuddeffekt. Det er fornuftig med en finkalibret rifle større enn .22LR.

Fuglearter og terreng

Storfugl

Toppjakt på skogsfugl

Storfugl (tiur og røy) jaktes best i barskog og blandingsskog, gjerne i litt fuktige områder. Steder med mye blåbær og frisk lyng og hvor den har bra skjul og fluktmuligheter. Tiuren finnes gjerne i gammel granskog, men det er også mulig å finne den i yngre skog. Den kan fly langt når den blir støkt, mens røya gjerne flyr opp i et tre ikke langt unna støkkstedet. Gamle røyer kan sitte godt i trærne, mens yngre er lettere å støkke. Mange gir opp jakt med stående hund på storfugl når høsten går over i vinter. Dersom desember blir uvanlig mild med snøsmelting kan hundejegeren fremdeles oppleve fine situasjoner. Da kan storfuglen også beite på bakken på den ettertraktede bærlyngen.

Orrfugl

Orrfugl (orrhane og orrhøne) foretrekker blandingsskog. Orrfuglen er en utfordring for skytteren med en eksplosiv start på en lynrask flukt. Blandingsskog ispedd myrområder, med overvekt av bjørk og med bærlyng i feltsjiktet, er et godt habitat i jakta. Når snøen kommer, bør jegeren tenke på at næringstilgangen endrer seg for fuglen. Det blir raskt liten grunn for den til å oppsøke høsthabitatene, hvor matkildene for det meste er dekket av snø. Når snøen er dyp nok til at orrfuglen «går i dokk», kan den trykke meget hardt. Da er tiden inne for den stående fuglehunden igjen. Dersom man er uten hund og et snøfall har dekket til sporene, kan den plutselige oppflukten på meget kort hold bli nærmest sjokkartet.

Jerpe

Jerpe er på størrelse med fjellrype, og har lokketoner som er lett å etterlikne med spesielle jerpepiper. Jerpa trykker ikke for hund som andre hønsefugler, men kan jaktes med støtende hund. Oppflukten er svært støyende, og man derfor kan mista den for å være av de større skogshønsene. Jerpa er stedbundet og flyr sjelden langt. Aktuelle habitater er bekkedaler i variert blandingsskog og eldre barskog. Arten er territoriell, og hvert par har sitt revir. Likevel er revirgrensene relativt udefinert i september. Når oktober kommer, splittes familiene og de eldre hannene begynner igjen å markere seg samtidig som de yngre hannene skal etablere seg. I denne perioden kan lokking være effektivt.

Skogdue og svartspett kan lett forveksles med skogsfugl.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg