skogsfugljakt

Tetrao urogallus, storfugl. Foto fra: Syöte, Finland

Skogsfugljakt
Av .

Artikkelstart

Skogsfugljakt er jakt på skogshønsartene storfugl, orrfugl og jerpe.

Skogsfugljakt drives fortrinnsvis med stående fuglehund eller som støkkjakt hvor jegeren selv skremmer opp fuglen fra bakken. På senhøsten utøves også såkalt toppjakt med skjellende hund. Hunden skjeller på fugl som beiter eller sitter i et tre, mens jegeren smyger seg inn på skuddhold. Toppjakten foregår vanligvis med rifle.

Skogdue og svartspett kan lett forveksles med skogsfugl.

Jakttid

Skogsfugljakt er tillatt i tiden 10. september til 23. desember (30. november for jerpe).

Jakthund

Hund på skogsfugljakt
Av .

Støtende hund kan med fordel benyttes på skogsfugl, spesielt i første del av jakta hvor fuglen trykker godt. Storfuglens og orrfuglens atferd endrer seg etter som høsten skrider fram. For begge arter gjelder at jakt med stående fuglehund kan bli vanskelig ved løvfall. Fuglen letter på langt hold i den glisne skogen. På seinhøsten utøves også jakt med skjellende hund. Hunden – vanligst finsk spets – skjeller/loser på fugl som beiter/sitter i trær, mens jegeren smyger seg inn på skuddhold.

Jaktform

Jakt på skogsfugl drives først på høsten med stående fuglehund eller som støkkjakt, hvor jegeren selv skremmer opp fuglen. Både orrfugl og storfugl er en utfordring for hund og jeger. I skogen er ikke farten på hundens søk det avgjørende. Hund og jeger må ha god kontakt. Hunden bør søke stille og i tillegg kunne spore godt. Denne egenskapen kommer til nytte siden skogsfugl har en tendens til å løpe unna på bakken.

Støkkjakt er også effektiv, men man bør bevege seg med omtanke i terrenget. Fugl kan snike seg unna jegeren til fots, og uten hund er det ingen mulighet til å følge på. Det kan lønne seg å gå så presist i habitatene som mulig, eller gjennomsøke dalsøkk og kantsoner mot myrer og vann svært nøye.

Dersom flere jegere skal jakte sammen er det meget viktig å ikke miste hverandre av syne. Eventuelt må man ha meget klare avtaler om skuddvinkler og hvor den enkelte skal bevege seg. Tett vegetasjon gir rikelig med anledning til å miste kamerater av syne. Kombivåpen kan vise seg nyttige, da fugl som støkkes ofte setter seg fullt synlig i trærne. Det kan da bli anledning til et oppfølgende rifleskudd.

Generelt inviterer skogsfugljakt tidlig i sesongen til raske skudd.

Storfugl

Toppjakt på skogsfugl

Storfugl (tiur og røy) jaktes best i bar- og blandingsskog, gjerne i litt fuktige områder. Steder med mye blåbær og frisk lyng og hvor den har bra skjul og fluktmuligheter. Tiuren finnes gjerne i gammel granskog, men det er også mulig å finne den i yngre skog. Den kan fly langt når den blir støkt, mens røya gjerne flyr opp i et tre ikke langt unna støkkstedet. Gamle røyer kan sitte godt i trærne, mens yngre er lettere å støkke.

Skogsfugl, og spesielt tiur, kan løpe lange strekninger i stor fart på bakken. Tiuren springer ofte unna når hunden står. Dersom hunden følger etter og er pågående, kan tiuren enten velge å trykke hardt eller lette raskt. Noen fuglehundraser ringer fugl, spesielt gordonsetter er kjent for dette. Det vil si at hunden går rundt og forbi fuglen og står for den igjen. En hund som samarbeider på denne måten er uvurderlig. Det samme er en hund som forstår når jegeren ikke ser standen. Den dyktige, samarbeidsvillige og selvsikre hunden kan da snike seg vekk fra fuglen og hente jegeren. Dette krever at også jegeren har forstått å kommunisere med hunden sin, og at både jeger og hund har forstått verdien av samarbeid. Mange gir opp jakt med stående hund på storfugl når høsten går over i vinter. Dersom desember blir uvanlig mild med snøsmelting kan hundejegeren fremdeles oppleve fine situasjoner. Da kan storfuglen også beite på bakken på den ettertraktede bærlyngen.

Orrfugl

Orrfugl (orrhane og orrhøne) foretrekker blandingsskog. Orrfuglen er en utfordring for skytteren med en eksplosiv start på en lynrask flukt. Blandingsskog ispedd myrområder, med overvekt av bjørk og med bærlyng i feltsjiktet er et godt habitat i jakta. Når snøen kommer bør jegeren tenke på at næringstilgangen endrer seg for fuglen. Det blir raskt liten grunn for den til å oppsøke høsthabitatene, hvor matkildene for det meste er dekket av snø. Når snøen er dyp nok til at orrfuglen «går i dokk», kan den trykke meget hardt. Da er tiden inne for den stående fuglehunden igjen, som kanskje midlertidig mellom løvfall og snøfall er blitt drevet til vanvidd av sky fugl. Dersom man er uten hund og et snøfall har dekket til sporene, kan den plutselige oppflukten på meget kort hold bli nærmest sjokkartet.

Jakt uten hund på godt snøføre innebærer gjerne å undersøke hver eneste ujevnhet på snøflaten.

Jerpe

Jerpe er på størrelse med fjellrype, og har lokketoner som er lett å etterlikne med spesielle jerpepiper. Jerpa trykker ikke for hund som andre hønsefugler, men kan jaktes med støtende hund. Oppflukten er svært støyende, og man derfor kan mista den for å være av de større skogshønsene.

Jerpa er stedbundet og flyr sjelden langt. Aktuelle habitater er bekkedaler i variert blandingsskog og eldre barskog. Arten er territoriell, og hvert par har sitt revir. Likevel er revirgrensene relativt udefinert i september. Når oktober kommer, splittes familiene og de eldre hannene begynner igjen å markere seg samtidig som de yngre hannene skal etablere seg. I denne perioden kan lokking være effektivt.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg