svalbardrein

Svalbardrein er en underart av rein. Den er mindre enn de fleste andre underarter av rein, og forekommer bare på Svalbard.

Svalbardreinen har utpreget kompakt kroppsbygning med korte bein, kort snute, rundt hode og små, tett hårkledde ører. Også nesepartiet og mule er hårkledd. I sommerpels er Svalbardreinen brungrå på bakre del av nakke og rygg, gråhvit på nedre del av hals og kroppsider, og lyst gråhvit på underside av bryst og buk. I overgangen mellom buk og kroppsider er det ofte et langsgående, diffust mørkere bånd. Vinterpelsen er generelt lysere og mer gråhvit enn sommerpelsen, og med lengre dekkhår og tett, hvit underull.

Gevir er vanlig hos begge kjønn, men er mindre hos simler. Noen simler mangler gevir permanent. Særlig hos voksne bukker kan geviret ha mange tagger og virke stort i forhold til kroppsstørrelsen. Geviret felles årlig. Hos bukker skjer det i løpet av vinteren og et nytt gevir er ferdig utvokst i august. Basten, hudlaget rundt det voksende geviret, feies av før brunsten i oktober. Simler feller geviret et par måneder etter bukkene, og drektige eller kalvførende simler noe senere enn andre hunndyr.

Simler når maksimal kroppsstørrelse ved 4–5 års alder, bukkene et par år senere. Under brunsten i oktober taper voksne bukker om lag 25 % av kroppsvekta ved at de forbrenner store mengder fett lagret gjennom sommeren.  Vekt og kondisjon reduseres ytterligere gjennom vinteren, og i april–mai har bukkene bare 65–70 % igjen av kroppsmassen de hadde foregående seinsommer. Vektreduksjon hos simler er mindre om høsten, men også de er på det magreste i april–mai. Diende simler med kalv er noe lettere enn andre hunndyr i samme aldersklasser.

Voksne dyr Hann Hunn
Skulderhøyde 80–95 cm 70–85 cm
Total lengde 160–175 cm 150–160 cm
Totalvekt 95–115 kg 65–80 kg

Svalbardreinen er fysiologisk og atferdsmessig tilpasset liv i ekstreme arktiske miljø, med kalde vintre, tre måneder mørketid og snødekt mark i 7–8 måneder av året. Sammen med korte, intense somre er dette del av de fysiske betingelsene i Svalbardreinens leveområde. Den sparsomme vegetasjonen er uten større busker og trær, og plantedekket består av urter, dvergbusker, moser, gras og starr, varierende med jordsmonn og fuktighetsforhold.

Svalbardreinen har en variert diett og beiter på de fleste tilgjengelige planter, inkludert moser og lav. Til forskjell fra fastlandsrein kan Svalbardrein i noen grad fordøye og nyttiggjøre seg næringsemner i moser.

Sammenlignet med fastlandsrein synes Svalbardreinen mindre nomadisk og uten typiske sesongtrekk, selv om den kan forflytte seg over store avstander avhengig av snø- og beiteforhold.

Svalbardreinen er godt rustet til å tåle lave vintertemperaturer i Arktis. Pelsen har usedvanlig god isolasjonsevne med tykk underull og lange, luftfyllte dekkhår. Det bidrar til at lufttemperaturen kan gå mot minus 40˚ C før dyra må øke stoffskiftet for varmeproduksjon. I tillegg har Svalbardreinen et godt utviklet sirkulasjonssystem (motstrømsprinsippet) som reduserer varmetap til overflate og ekstremiteter gjennom blodstrømmen. I neseregionen er dette også koblet til slimhinnene slik at fuktighet i varm utåndingsluft kondenserer og beholdes i kroppen. Dehydrering kan være en alvorlig utfordring vinterstid for rein på Svalbard.

Å overleve den arktiske vinteren for en drøvtygger er et spørsmål om å spare energi i en lang periode med svært begrenset og kvalitativt dårlig mattilgang. Svalbardreinen har usedvanlig god evne til å bygge opp fettreserver i bukhulen og på kroppen i løpet av sommeren. Fettlagrene er større enn det vi finner på fastlandsrein, og på ettersommeren kan fettlaget bak på ryggen være 5–12 cm tykt, mest på voksne bukker. I tillegg til fysiologisk tilpasning og store fettreserver er redusert aktivitet og bevegelse et viktig bidrag til energisparing for å overleve vinteren. 

I kontrast til fastlandsrein opptrer Svalbardrein spredt og helst i små grupper på opp til 4–5 individer, trolig en tilpasning til det skrinne plantedekket. Bare i brunsttida i oktober er større grupper vanlig ved at bukkene da samler harem på 10–12 simler og ungdyr som de forsvarer mot rivaler.

Svalbardrein organiserer seg sosialt i hovedsak som familiegrupper med ei voksen simle, kalv, eventuelt et fjordyr og kanskje et par andre hunndyr. Ved interaksjon mellom familiegrupper vil den største simla i best kondisjon vanligvis ta en overordnet posisjon. Siden familier og små grupper opptrer spredt er det et relativt lavt aggresjonsnivå blant Svalbardrein. Utenom brunstperioden i oktober lever voksne bukker stort sett atskilt fra andre dyr i bestanden. Den romlige fordelingen av Svalbardrein i leveområdene synes primært å være styrt av beitemuligheter, og ikke som hos en del andre hjortedyr av territorier og definerte leveområder.

Ved fødselen veier kalver av Svalbardrein rundt 3 kg, men de vokser raskt blant annet på grunnlag av simlenes næringsrike melk de første par månedene. Noen av de største 1-års simlene i god kondisjon kan bli drektige og føde som 2-åringer. Vanligst er det likevel at Svalbardrein kalver første gang 3 år gamle. Kalving skjer for det meste de to første ukene i juni.

Maksimal levealder er om lag 18 år for simler og 14–15 år for bukker. Generelt er dødeligheten gjennom livsløpet større for bukker enn for simler. Etter om lag 10 års alder er tennene hos Svalbardrein så nedslitt at det påvirker fordøyelsesprosessen og energiopptaket, hvilket medfører dårligere kondisjon og økt dødsrisiko. Beiting på spredte planteforekomster mellom stein og grus, samt gnaging av skorpelav på steiner er årsaken til den raske tannslitasjen. Studier av kjønns- og aldersfordeling i bestander av Svalbardrein viser at om lag 95 % av individene er «skiftet ut» etter 6 år. Svalbardrein har få fiender, men polarmåker og polarrev kan ta nyfødte og små kalver. Derimot er det unntaksvis at isbjørn lykkes med å ta rein.

Generelt er dyr i arktiske miljø eksponert for færre sykdomsfremkallende faktorer enn dyr på fastlandet. Svalbardrein har færre parasitter enn artsfrender lenger sør, men det er påvist både rundormer og bendelorm i fordøyelsessystemet. Stor parasittbelastning kan påvirke kondisjon, dødelighet og reproduksjonsevne. Rabiesvirus er påvist hos flere pattedyr på Svalbard, også Svalbardrein.

De barske og variable værforholdene på Svalbard skaper stor variasjon i overlevelse og kondisjon hos reinen. Det har igjen følger for reproduksjon og tilvekst i bestandene, og variasjonen mellom sterke og svake årsklasser er større hos Svalbardrein enn hos rein i mindre krevende miljø. Variasjon i dødelighet skyldes i første rekke at mildvær og nedbør som regn vinterstid enkelte år kan danne islag som hindrer reinen i å nå den sparsomme vegetasjonen som finnes. I slike situasjoner er det primært kalver, store bukker (magre etter brunsten) og generelt gamle dyr (med slitte tenner) som rammes.

Svalbardreinens nærmeste slektninger er trolig Peary caribou (Rangifer t. pearyi) i Canadas nordligste Arktis, samt den nå utdødde bestanden på nordøst Grønland. Dette baserer man på sammenligning av størrelse, utseende og genetiske undersøkelser, og en antakelse om at Svalbardreinen kom til Spitsbergen over isen fra nordøst Grønland.På genetisk grunnlag er det er imidlertid hevdet at Svalbardreinen også kan ha sitt opphav i Sibir og nordvestre deler av Russland.

Dagens rein i disse områdene er likevel svært forskjellig både i størrelse og utseende. Svalbardreinen finnes i dag utelukkende på Spitsbergen, med størst bestander på Nordenskiöld Land, Edgeøya og Barentsøya

Rundt 1920 var bestanden av Svalbardrein redusert til et lavmål og til noen få lokaliteter etter hard etterstrebelse over lang tid. Mellom 1925 og 1983 var bestanden fredet for ordinær jakt, og bestanden vokste og spredte seg til tidligere brukte områder. I dag finnes Svalbardrein over det aller meste av arkipelet som ikke er dekket av snø og is.

Total bestandsstørrelse varierer mye mellom år, men trolig ligger antallet på 10 000–12 000 individer som et gjennomsnittsnivå. Bestandssituasjonen nå bedømmes så positiv at lokalbefolkningen kan felle et begrenset antall dyr til mat og som fritidssyssel. De siste åra har det vært felt 150–200 dyr, men dette har liten betydning i forhold til andre faktorer som påvirker bestandsutviklingen. 

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.