Rypejakt i Ljørdalsfjella i Trysil. Av /Statskog. CC BY NC 2.0

rypejakt

Jakt på ryper er den viktigste småviltjakten i Norge, med sesongstart 10. september hvert år.

Av /Statskog.
Lisens: CC BY NC 2.0
Rypejakt
Rypejakt foregår vesentlig for stående hund (setterrasene, pointer, breton, münsterlender og vorsteher). Uten hund drives den som støkkjakt, særlig på fjellrype, som i motsetning til lirype ikke trykker for hund.
Rypejakt

Artikkelstart

Rypejakt er en fellesbetegnelse for på jakt på artene fjellrype og lirype. Jakten følger regelverket for småviltjakt.

Jakten foregår vesentlig for stående hund (setterrasene, pointer og vorsteher). Uten hund drives den som støkkjakt, særlig på fjellrype, som i motsetning til lirype ikke trykker for hund.

De aller fleste rypene blir skutt i løpet av de to til tre første ukene etter jaktstart i september. Flekksnøjakt, hvor vinterfarget (hvit) rype trykker på snøflekker de samles på, kan gi gode resultater. De årene det er dårlig med rype, fredes gjerne rypa i de fleste kommuner hvis det blir muligheter for flekkjakt.

Antall felte ryper per sesong har falt mye siden 1980-tallet, da det i gjennomsnitt ble skutt 650 000 ryper årlig. På 1990-tallet var dette redusert til 450 000 ryper årlig. På 2010-tallet har det stort sett ligget under 200 000 ryper i året. I jaktåret 2018–2019 ble det i alt skutt 124 000 liryper og 57 900 fjellryper i Norge.

For jaktåret 2018–2019 var det registrert 47 900 rypejegere i Norge. Dette er om lag halvparten av hva det var på 1980-tallet.

Jaktvåpen

Til rypejakt brukes vanligvis haglgevær. Salongrifle brukes også av og til på flekkjakt og på trykkende fjellrype. Automathagle for mer enn to skudd er forbudt.

Jakttid

Jakt på rype er i Norge er tillatt i tiden fra og med 10. september og ut februar. Jakttiden går fram til og med 15. mars i Troms og Finnmark og deler av Nordland.

Svalbardrype er en egen underart av fjellrype. Rypa er den eneste landlevende fugleart som overvintrer på Svalbard og Franz Josef Land. Jakttiden for svalbardrype er fra 10. september til 23. desember. Felles for de jaktbare arter på Svalbard er at uttaket er lavt i forhold til den antatte totale bestand. Svalbardrypa er den art som høstes i størst antall og uttaket skjer hovedsakelig på Nordenskiöld Land.
Svalbardrype

Jakt med hund

Hunden skal under rypejakt ideelt sett søke på overvær (direkte lukt) uten å konsentrere seg for mye om beitefot (duftspor).
Luktesans for hund
Av /Norsk jaktleksikon.

Stående fuglehunder er spesialavlet for å avsøke store områder i høy fart. Dersom man jakter med stående fuglehund er det viktig å gå slik at hunden får bruke vinden til å finne fugl på overvær (direkte duft fra fulgen). Hunden skal ideelt sett ikke konsentrere seg for mye om beitefot (duftspor).

Kontakten med fører kan nok variere noe, da enkelte foretrekker stortgående hunder mens andre ønsker et søk nær jegeren. Noen hunder kan søke hundrevis av meter ut til sidene for jegeren, og enkelte kan slå ut en hel kilometer og mer. I slike tilfeller kan standene komme langt ute, og fuglesituasjonene kan ha løst seg opp før jegeren kommer til.

Hunden skal være oppmerksom og vise sin jeger hvor rypene trykker i det vidstrakte rypefjellet. Standen er i seg selv en stor opplevelse for hunden (og for jegeren). På jegerens kommando skal hunden få fuglen på vingene.

Støkkjakt

Svært mange jegere har ikke tilgang på hund, men kan likevel oppsøke de samme områdene som hundefolket. Støkkjegeren bør i ennå større grad enn spanieljegeren gå direkte i rypehabitatene.

Det er ofte flere jegere sammen som går på linje. Da kan de presse opp fugl mellom seg, for jegere på flere kanter kan lettere utløse fluktatferd. Enslige jegere kan for eksempel kaste en stein eller to ned i kjerrene, det hender at han på den måten får ut fugl han ellers ville gått forbi.

Når sporsnøen kommer øker støkkjegeren søksvidden sin så langt han kan skjelne et rypespor i snøen.

Lirypejakt

Lirypejakt

Lirypa er uten tvil det viltet som trekker flest jegere til fjells. I fjellområdene i Norge er det store arealer med mulig terreng for rypejakt. Aktiviteten er på topp i begynnelsen av den første jaktuka, mens det blir ganske god plass i fjellheimen i slutten av september og begynnelsen av oktober.

Arten lirype forekommer nord i Europa, Asia og Nord-Amerika. Over store deler av utbredelsesområdet sitt i verden er lirypa knyttet til arter av selje, poppel og vier. I vår lille del av dette området er bjørka det viktigste treslaget, både når det gjelder mat i vinterhalvåret året og skjul. Det gjelder også der rypa synes å bruke andre habitater, som for eksempel «skogryper» godt nede i barskogsbeltet eller «myrryper». Det er likevel alltid bjørkeskog i nærheten.

Et ideelt rypeterreng kan bestå av fjellbjørkeskog som går over i storvokst vier og små holt med bjørk. Innslag av tørrere rabber og bekkedaler, områder med bærlyng samt små hauger og myrer er godt terreng. Senhøstes trekker rypa gjerne mot høyfjellet og nesten inn i fjellrypas områder i forbindelse med fjærskifte og snøfall.

Fjellrypejakt

Fjellrype kalles også skarv eller fjellskarv. Begge kjønnene er jevnstore, men noe mindre enn lirypene. I sommerdrakt er begge kjønnene gråspraglet. Draktskiftet er mye likt lirypenes, med hvit kamuflasjedrakt om vinteren. Fjellrypesteggen beholder sin hvite vinterdrakt lenger enn hønene og gjerne en god stund ut i rugeperioden.

Hannfuglen – steggen – av fjellrype har en karakteristisk svart stripe fra nebbroten til øyet.

Rypestegg

Jakt på fjellrype foregår nesten utelukkende som støkkjakt, siden fjellrypa bare unntaksvis trykker for hund. Det vanligste våpenet er hagle, og haglskuddene er gjerne vanskeligere enn etter lirype. Fuglen letter ofte i bratt terreng over eller under jegeren, noe som gir utfordrende sideskudd og store muligheter for skudd mot overflygere. Noen ganger har fjellrypa en tendens til å lette på langt haglehold, slik at man må skyte meget raskt. Det kan også være gode muligheter for å skyte fjellrype på bakken. Utpå senhøsten og vinteren jaktes det også med finkalibret rifle.

Fjellrypa er knyttet til terreng over grensen for vier og dvergbjørk. Det betyr at utbredelsen begynner der lirypa til vanlig ikke finnes. Det typiske fjellrypehabitatet finner vi fra høyfjellet til fjæresteinene, avhengig av breddegrad og nærhet til kysten. Helt nord i landet kan habitatet ligge helt i sjøkanten, mens det i Jotunheimen kan ligge så høyt som 1200–1500 meter og oppover. Det er ingen grense for utbredelsen oppover i fjellet – dersom det er vegetasjon, så er det fjellrype også. Typiske fjellrypehabitater er blokkmark og steinurer med tørre rabber innimellom. Snøleier hvor snøen har forsvunnet sent på sommeren kan være gode plasser for jegeren å oppsøke. Her har veksten av blant annet musøre kommet sent i gang og gir ungt, friskt beite også først i jakten.

De ulike delene av det typiske fjellrypeterrenget er attraktive ved ulike deler av året. Du finner ikke alltid kullet på samme sted om sommeren og tidlig i jakten. Dette har blant annet med veksten av beiteplanter å gjøre. Alt etter solinnstråling og snøsmelting kommer veksten av beiteplantene i gang på ulike tidspunkter. Rypa oppsøker de stedene hvor beiteplantene er i en vekstfase som gir mest ernæringsmessig uttelling.

Om høsten kan de trekke til områder med bærlyng for å beite på blåbærplanter. Da er de ofte helt i grenselandet til lirypa. Når snøen har falt, er ofte sommerhabitatene og bærlyngen dekket av dyp snø, og fjellrypa beiter på barblåste rabber med krekling og grepplyng.

Jakt på fjellrype kan i utgangspunktet virke enkelt. Man spaserer simpelthen i egnet terreng med hagla skuddklar. Dersom det er ønskelig å oppnå en viss fangst og store jaktopplevelser, gjør man likevel lurt i å benytte terrenget til sin fordel. En kikkert er en viktig del av rypejegerens utrustning, og det er også et årvåkent blikk på alt som skjer på bakkenivå mens man går. I fint vær kan fjellrypa nemlig løpe stille vekk mellom steinene dersom den har god kontroll på jegeren. Jakten foregår derfor ofte dalsøkk og lavt rundt hauger, slik at jegeren kan komme brått på rypene og få en skuddsjanse når de letter. Det samme gjelder i dårligere vær. Både fjellrype og lirype er notorisk lette eller sky i for eksempel tåke.

Det er vanlig og mest utbytterike er å jakte av et fjellrypeterreng nedenfra og oppover.

Når fjellrypa er støkt, flyr den sjelden særlig langt. Kanskje bare 150 meter rundt nærmeste haug. Imidlertid kan den ved gjentatte støkk lette på lengre og lengre hold. Den betrakter seg tydelig vis som trygg når den har lettet, og kan returnere i flukt mot jegeren som støkket den. Flere jegere sammen kan med fordel gå på linje. De får som regel opp noe mer fugl sammen enn en enslig jeger.

Når fjellrypa skal skifte til vinterdrakt, oppsøker den ofte lyse steinurer hvis snøen ikke er kommet. Den kan også søke til snøbreer eller opp i høyden der snøen er kommet tidlig. I denne perioden er den også ganske sky, men roer seg igjen når både vinterdrakt og snødekke er på plass.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Unsgård, John Henning og Frøstrup, Johan Christian (2007). Norsk jaktleksikon. Arendal: Friluftsforlaget

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg