Haren er en art i harefamilien, også kalt fjellhare eller nordhare. Fullvoksen kan haren i Norge veie 2–5 kg. Kroppslengden kan bli opptil 60 cm. Halen er svært kort, 5–9 cm. Bakbena er lengre og mye kraftigere enn forbena, dette muliggjør harens lange sprang og store hurtighet.

Haren skifter farge fra gråbrun om sommeren til snøhvit om vinteren. Enkelte steder på Vestlandet, særlig på Jæren, går vinterfargen ikke lenger enn til blågrå (jærhare). Endringer i lysintensitet og temperatur utløser skiftet til hvit vinterpels. Den hvite fargen gir kamuflasje mot den hvite snøen. Om snøen uteblir er hvite harer på barmark lett synlige og kan lettere bli oppdaga av rovdyr. Haren trykker da gjerne sterkt, den gjemmer seg så lenge som mulig. 

Hannharen kalles ramler, hunnharen sette. Hunnen får 1–3 kull unger i året, med 1–3 unger i kullet, etter en drektighetstid på 46–55 døgn. Ungene er pelskledde, fødes med åpne øyne og dier umiddelbart. Hunnen forlater ungene i lange perioder, de trykker da veldig hardt. Det første kullet om våren kalles skarehopp, fordi det gjerne kastes (fødes) mens snøen ennå ligger.

Haren er som regel taus, men i fare kan den lage et skrik som minner om et spedbarnsskrik. Perleuglas hukring er ofte blitt mistolket som harehukring. Harens beste forsvarsmidler er kamuflasje, hurtighet og en meget god hørsel. De store ørene er ikke bare til pynt.

Haren er mest nattaktiv. Den kan leve i vidt ulike habitater, fra tundra til åkermark. Den spiser gras og urter om sommeren, om vinteren mer kvist og bark. Den kan gjøre litt skade på skogen enkelte steder ved å beite på etterveksten, særlig i plantinger. Ellers kan den gjøre skade ved beiting på kulturvekster. Særlig kan det gå ut over frukttrær om vinteren, når haren gnager på barken av stammer og grener.

Harens tørre og runde lortkuler er karakteristiske. Den produserer også myk lort fra den store blindtarmen. Denne spises, noe som gjør at nedbrytningen i fordøyelsen øker med 25 prosent.

Haren finnes over det meste av landet. Den lever hovedsakelig i skogsområder, men også i kystområder uten skog og i høyfjellet over tregrensa. I resten av verden forekommer haren i det nordlige av Europa og Asia, med isolerte bestander i Japan, Skottland, Irland og Alpene. L. timidus er nå skilt fra L. arcticus og L. othus, men genetiske undersøkelser har enda ikke gitt klare svar på dette slektskapet. Antall underarter er også usikkert.

  • Barikmo, Jon & Hans Chr. Pedersen: Harer og harejakt, 1997, isbn 82-7643-095-3, Finn boken
  • Frøstrup, Johan Christian: Hare og harejakt, 1996, isbn 82-529-1827-1, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.