forfølgningsrett

Forfølgningsrett er retten til å forfølge og felle såret vilt på arealer der man ikke er jaktberettiget. Forfølgningsretten er lovfestet i viltloven § 34. Forfølgningsretten opphører ved utgangen av den dagen da viltet er kommet inn på annen manns grunn. Jegeren har bevisbyrden. Grunneieren og viltnemnda skal varsles om forfølgningen.

Hovedregelen er at storviltjakt er en grunneierrett, det følger av viltloven § 27. All storviltjakt forutsetter derfor i utgangspunktet at man har tillatelse fra grunneieren. Forfølgningsretten er unntak fra dette. Begrepet «storvilt» omfatter elg, hjort, villrein, rådyr, villsvin, moskus, bjørn, ulv, jerv og gaupe. Oppregningen er ikke uttømmede. Det er åpnet for at for eksempel nye arter som etablerer seg i norsk fauna og som natulig faller inn under begrepet «storvilt» kan omfattes.

Begrunnelsen for forfølgningsretten er hensynet til det skadeskutte dyret. Forfølgningsretten er et utslag av prinsippet om human jakt som fremgår av viltloven § 19, og som fastsetter at jakt og fangst skal utøves på slik måte at viltet ikke utsettes for unødige lidelser. Eiendomsgrenser og jaktrett skal derfor ikke være barrierer som hindrer jegeren i å fortsette jakten på skadeskutt vilt selv om dyret beveger seg over i et terreng der jegeren ikke har rett til å jakte.

Småvilt som hare og fugl er ikke omfattet av forfølgningsretten. Det kan likevel stilles spørsmål om prinsippet om human jakt nedfelt i viltlovens § 19 ikke tilsier at skadeskutt småvilt bør forfølges og avlives så raskt som mulig. Det kan hende at det må oppstilles en plikt for jegeren å varsle den aktuelle grunneieren og be om hans samtykke til at dette blir gjort.

Les mer i Store norske leksikon

Ekstern lenke

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg