Tiur som spiller, Estland. iStock. Begrenset gjenbruk

storfugl

Tiur (hann av arten storfugl).
Av /NTNU.
Lisens: CC BY 2.0

Røy (hunn av arten storfugl). Foto fra: Sodankylä, Finland

Artikkelstart

Storfugl er en fugleart i fasanfamilien. Navnene tiur (hann) og røy (hunn) brukes ofte i stedet for det felles artsnavnet storfugl.

Faktaboks

Også kjent som

Tetrao urogallus

tiur (hannen) og røy (hunnen)

engelsk: capercaillie

Beskrivelse

Hannen, som i tillegg til tiur lokalt også kalles tere, tør, toddor og fjørhana, er mørkegrå til brun og svart med grønnsvart metallglans i brystet. Ungtiurer veier omtrent tre kilo, eldre cirka 4–5 kilogram. Hunnen, røya, er rustrød i brystet, ellers mørkebrunt spraglet med en vekt på 1,7–2,5 kilogram. Stjerten hos begge kjønn er avrundet vifteformet, motsatt lyreformet hos orrfugl. Et dialektnavn i nordlige deler av Trøndelag er gråfugl.

Storfugl kan hybridisere med orrfugl, se rakkelfugl. Som regel er det ei røy som blir paret av en orrhane. Hvis resultatet blir en hann, kalles den for en rakkelhane. Den ser ut som en liten tiur, men med orrfugltrekk. Lyden ligner verken orrfugl eller storfugl.

Rakkelhanen kan opptre svært aggressivt på leiken, og det er tilfeller hvor en rakkelhane faktisk har drept en orrhane. Oftest er ikke hybrider fruktbare, men en rakkelhane kan faktisk pare seg og få avkom.

Næring

Vinterstid spiser storfuglen hele 80 prosent furubar. Den har gjerne en forkjærlighet for spesielle furutrær, såkalte beitefuruer, som etter hvert blir helt reinspist for barnåler i toppen. Under slike beitetrær danner det seg etter hvert store dunger med møkk. Disse trærne har høyt innhold av nitrogen i nålene, som er blitt litt gulgrønne etter rustsoppangrep. Furunåler er tungt fordøyelig, og det er grunnen til at det er relativt vanlig å se både tiur og røy spise småstein i veikanten. Steinene fungerer som «møllesteiner» og maler opp føden i kråsen.

Kyllingene lever av insekter, mens de voksne lever av blader, bær og frø om sommeren.

Levevis

Reir med egg fra storfugl, Tetrao urogallus. Bildet er tatt i Kittilä i Finland.

Storfuglen er én av fire såkalte leikarter i Norge. De tre andre er orrfugl, brushane og dobbeltbekkasin. Typisk for leikarter er at hannene har territorier hvor de lokker til seg hunner, og at hunnene velger å pare seg med bare én eller noen få av hannene på leiken. Hannens bidrag til neste generasjon er kun spermier, mens hunnen tar seg av alt av ruging og ungestell. Typisk for leikarter er stor forskjell på kjønnene, både i størrelse og utseende, såkalt kjønnsdimorfisme. Hos storfuglen er denne kjønnsforskjellen ekstra stor.

Territorier

Tiurleiken er sentrum for storfuglenes tilholdssted. Den er gjerne i gammel barskog, ofte på en nordvendt kolle eller åsrygg. Hvis man ser på leikområdet som ei bløtkake med radius på én kilometer og leiksentrum i midten, har hver tiur et areal formet som et kakestykke til sin egen disposisjon. Et bra leikområde deles gjerne av 6–12 tiurer, mens røyene har sine egne områder i nærheten. Tiurene og røyene lever hver for seg gjennom det meste av året og møtes bare ei uke til heftig «dans og leik» i månedsskiftet april–mai.

Leiken

Tiuren kommer til leiken om kvelden og slår seg til på nattekvist sentralt i området. Når røyene har ankommet, slipper den seg gjerne ned på bakken og har kveldsspill. Hovedspillet foregår imidlertid tidlig om morgenen, en god stund før soloppgang, og fortsetter utover morgenen. Noen ganger kan den slutte tidlig, andre ganger kan den holde på hele formiddagen, til klokka 12 og til og med helt til klokka 14. Det kan skje hvis det er mye røyer på besøk, og det er en gråværsdag. På solrike morgener er som regel spillet slutt ved 10-tiden.

Tiurspillet består av tre faser; først kneppingen, som begynner forsiktig og etter hvert tiltar i frekvens, deretter klunken, hvor det høres som om korken trekkes ut av en flaske, og til slutt den hvesende filingen eller slipingen. Når «høneuka» nærmer seg, i siste halvdel av april, foretar tiuren gjerne høye flaksehopp for å tiltrekke seg røyer. Karakteristisk er også en rapende lyd som den gjerne gir fra seg når den slår seg inn på nattekvist – eller i konfrontasjon med andre tiurer. Ofte brukes uttrykket «å skjære nebb» om denne atferden.

Høneuka eller røyuka varer i underkant av ei uke. Røyene oppsøker sjefstiuren og lar seg pare, én etter én. Det hender sjefen blir utfordret av de andre tiurene og må kjempe om retten til hønene i form av voldsomme slåsskamper. Hvis sjefen har sittet på makta i noen sesonger, kan det hende han står for fall. I slike år kan tiurleiken virke kaotisk, for røyene synes ikke å vite hvilken tiur de skal oppsøke. Året etter stabiliserer dette seg gjerne igjen, og én tiur får igjen etter hvert ubestridt makt.

Høneuka har kommet stadig tidligere de siste tiårene som et resultat av klimaendring og tidligere vår. Høneuka foregår nå rundt ti dager tidligere enn for 50 år siden.

Egg og kyllinger

Røyas hekkeområde ligger mellom én og tre kilometer fra leiken. Eggene legges gjerne i mai, inntil en stubbe – og røya tar godt hånd om kyllingene alene. Hvis eggene blir tatt eller ødelagt under legging eller ruging, har hun mulighet til å oppsøke leiken for å pare seg på nytt. Tiurene holder på med leiken til slutten av mai, sånn for sikkerhets skyld. Det holder som regel med én paring for å befrukte alle eggene, og røya kan lagre spermiene i opptil to uker før eggene legges.

Reiret, som består av en grunn fordypning fôret med enkelte fjær og plantedeler, plasseres på bakken. De 6–8 blekgule eggene med enkelte mørkere flekker ruges av røya i 24–26 døgn. Kyllingene kan fly korte strekninger etter 2–3 uker. Kyllingene lever av insekter den første tiden.

Utbredelse og bestand

Storfugl er utbredt i barskogsområder i hele Norge, spesielt i eldre bar- og blandingsskog.
Utbredelse av storfugl

Storfugl er utbredt fra Europa til Sentral-Asia, hos oss i alle landets barskoger, men sparsomt på Vestlandet. Ifølge Artsdatabanken teller den norske hekkebestanden mellom 80 000 og 100 000 individer.

De urørte barskogene og myrområdene på den sibirske taigaen var storfuglens opprinnelige biotop. Der har storfuglen tilpasset seg vegetasjonen, insektlivet og predatorene. Siden har storfuglen spredd seg vestover helt til Nordsjøen på kysten av Vestlandet. Storfuglen er gammelskogens fugl i genene, hvor furua er selve livsnerven gjennom en kald og lang vinter. Den er avhengig av gammel skog ikke bare på leikplassen, men også i dagområdene rundt leiken.

En mengde spillplasser er ødelagt på grunn av snauhogst, skogsbilveier og økt ferdsel. Spesielt siden 1950-årene har det opptrådt flere og flere «spillgale» og iblant aggressive tiurer som spiller til dels utenfor vanlig leiktid og kan komme inn i tett befolkede områder i spilltiden. «Tamme» røyer forekommer også hver vår mange steder i Norge. Man mener at årsaken til slik oppførsel ofte kan skyldes hormonforstyrrelse.

Jakt i Norge

Tiur fotografert i januar i Røyken som ligger i Asker kommune i Viken fylket.
Tiur

Jakt på storfugl er tillatt i hele landet fra 10. september til 23. desember. Årlig felles 5 000–13 000 individer. Spilljakt har vært forbudt siden 1951.

«Tiurklokka» på leiken var de gamle spilljegernes navn på rødstrupe. Når de hørte at rødstrupen begynte å «synge» tidlig på morgenkvisten var det på tide å gjøre seg klar, for man mente at det var rødstrupen som vekket tiurene til dyst. Dette er dog mer et hyggelig sagn enn en sannhet, for som regel starter tiuren å spille før rødstrupen har startet.

Den mest legendariske tiurjakten kan man lese om i Peter Christen Asbjørnsens beretning «En tiurleik i Holleia», publisert i 1841. I denne beretningen er Asbjørnsen selv med til skogs for å oppleve tiurleik, eller rettere sagt spilljakt. Han forteller om en helt spesiell tiur som var vanskelig å få has på, «Brekaren». Det var Per Sandaker som til slutt fyrte av det drepende skuddet. Hans beskrivelse av Brekaren var slik: Je kjente'n igjen på nebbet: så gult og krumt og digert et nebb har ingen annen tiur i marka. Se, så grønn han er i brøstet; det skinner mest ta'n. Og så tung og svær han er. Je trur inte je ljuger når je sier han veger sine tredve merker!

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg