pels

Av .

Pels er klesplagg utarbeidet av skinn med hår eller dunkledning. Plagg av pels lages tradisjonelt av en buntmaker.

Faktaboks

også kjent som:

pelsverk

Pelsbransjen har de siste tiårene vært under sterkt press og det er en økende motstand mot både pelsdyroppdrett, fangstmetoder og ferdige plagg av pels. Likevel er pels av våre mest bærekraftige plagg som har lang levetid og kan syes om til nye fasonger avhengig av trender og behov.

Antallet pelsdyrgårder i Norge falt fra 1 277 i 1990 til 245 i 2016, og i 2019 vedtok Stortinget å avvikle den norske pelsdyrnæringen innen 2025. Det arbeides med å fremforhandle en erstatning for de rundt 170 pelsfarmene som fremdeles er i drift.

Historie

Dyreskinn er menneskets eldste klesplagg. Gamle hulemalerier viser at Crô-Magnon-menneskene som levde for 40 000–50 000 år siden brukte skinn til å kle seg i, sikkert som vern mot kulden. I Det gamle testamente er ordene kappe og fell identiske. De første kjente opplysninger om pels og pelshandel skriver seg fra Egypt, Palestina, Assyria og Babylonia. På mange malerier av De hellige tre konger ser man at de bærer hermelinskåper som er et tegn på høy verdighet. I de første tre hundreårene evt. ble pelsverk båret av romerske patrisiere som tegn på stilling og rang. På slutten av 300-tallet ble pelsverk alminnelig mote for romerske borgere.

Særlig i middelalderen ble pelsverk flittig brukt, ikke bare som nødvendighetsartikkel, men i like stor utstrekning som smykke og statussymbol. Til daglig bruk ble skinn av katt, kanin og lam mest anvendt. I middelalderen var det nesten utelukkende menn som bar pels, men omkring midten av 1300-tallet begynte kvinnene for alvor å bære pelsverk.

Pelshandel

Pelshandel er kanskje verdens eldste næringsvei, og buntmakerfaget har en like lang historie. I nyere tid økte også etterspørselen etter pelsverk i Europa og det viste seg at Nord-Amerika var et enormt viltreservoar. Franskmennene var først ute med oppkjøp av kanadisk pelsverk, og da engelske ekspedisjoner fulgte etter i 1578, gikk allerede 150 franske skip i fast pelsfart.

Da Hudson's Bay Company startet sine auksjoner med pelsskinn i 1670, ble London det naturlige midtpunkt for internasjonal omsetning, særlig av rå uberedte skinn. Leipzig ble med sine pelsberederier, fargerier og kyndige buntmakere en viktig markedsplass for handel med foredlede skinn og halvfabrikata. I Russland ble de store pelsmarkeder i Arkhangelsk og Nisjnij Novgorod etablert under Katarina 2s regjeringstid. Russiske ekspedisjoner drev fangst i arktiske strøk både av oter og arktisk rev. Da så Pribylov oppdaget øyene (Pribilof Islands) i Beringhavet hvor pelsselen kommer for å yngle økte fangsten betydelig, og Russland utviklet seg til å bli en av verdens største leverandører av pelsskinn.

I Norge var skinnhandelen et livfullt og karakteristisk innslag på de gamle markedsplassene Grundset, Kongsberg, Fagernes, Røros og Bossekop. Skinn var et viktig byttemiddel og også en slags verdimåler.

I dag foregår så godt som all førstehåndsomsetning av pelsskinn på store internasjonale skinnauksjoner. Oslo Skinnauskjoner, som ble etablert i 1947, har ikke avholdt egne auksjoner siden 1990, men eies fremdeles av Norsk Pelsdyralslag og samarbeider med auksjonshuset Kopenhagen fur i København. Skandinaviske organisasjoner for pelsdyroppdrett har også startet et auksjonsfirma i Hongkong. Andre store skinnauksjoner finner sted i St. Petersburg, canadiske Toronto og North Baymen. Bransjen er under sterkt press og salget av pelsskinn synker. Skinnene frembys alt vesentlig i rå uberedt stand, men for enkelte skinnsorters vedkommende beredt og farget, dels som halvfabrikata. Tilbud og etterspørsel samt farge, kvalitet og størrelse er avgjørende faktorer for de priser som oppnås.

Fangst og oppdrett av pelsdyr

Alt i 1911 kom det i stand en avtale mellom Storbritannia, Japan, Russland og USA om beskyttelse av den nordlige pelssel, og dermed fulgte fangstregulering. I de fleste land er det innført fangstregulering eller totalforbud mot fangst for å beskytte de dyrestammer som er blitt for hardt belastet. I Canada er det store reservater hvor beveren er under kontinuerlig observasjon og det drives lisensiert fangst. I Russland, hvor det drives en regulert produksjon av sobel, har en begrenset beskatning vist seg å være nødvendig for at næringsgrunnlaget ikke skal svekkes.

Det stadig stigende internasjonale behov på begynnelsen av 1900-tallet, kombinert med sviktende tilgang på viltdyrskinn, gjorde at man begynte å eksperimentere med oppdrett av pelsdyr. Sølvrevavlen ble det første og meget spennende kapittel i norsk pelsdyravls historie, og det viste seg snart at Norge ikke hadde vanskeligheter med å hevde seg i konkurransen. Da så mutasjonen platinarev kom i slutten av 1930-årene, var grunnlaget lagt for en ny norsk næring. Den norske farmblårev regnes som den beste i verden. Det ble minkens hjemland USA som etter de epokegjørende resultatene med mutasjonsrev i Norge først nyttiggjorde seg mutasjoner av mink i systematisk avl.

Produksjon av pelsverk

Pelsverkets anvendelse har skiftet gjennom tidene og følger i store trekk de klimatiske behov og motebildet. Organisasjonene for pelsprodusenter deltar nå ikke bare med markedsføring av selve råvaren, men avholder også konkurranser for designere og moteskapere om den beste og mest attraktive utforming av det ferdige produkt. Dagens pelsverk kan av flere grunner betegnes som et kunsthåndverksprodukt, og det stilles høye krav til alle som deltar i produksjonen. Plagg laget helt av pelsskinn og med pelshårene vendt ut, ble lansert i 1850-årene av parisskredderen Jacques Doucet. Skinnsorter eller små stykker av pelsskinn som tidligere hadde en begrenset anvendelse fordi de var for eksempel tunge, grove, stygge i fargen, for små restestykker eller kanskje bundet til tradisjonell bruksmåte, forarbeides nå til tidsmessig pelsverk.

Land med rikelig tilgang på håndverkere og billig arbeidskraft har fremstått som store leverandører av ferdig forarbeidede varer. En stor del av det ferdige pelsverk som omsettes i Norge er fremstilt i utlandet. Vår egen buntmakerproduksjon har gått sterkt tilbake, men buntmakeren er fremdeles spesialisten som ikke bare selger ferdig forarbeidede gjenstander, men som fortsatt syr etter mål, reparerer, pleier og oppbevarer pelsen.

Skinn av både ville dyr, husdyr eller farmproduserte dyr kan brukes til pels. Et pelsskinns styrke først og sist være avhengig av hårets naturlige egenskaper. Dernest er det av den største viktighet at skinnet er flådd i den rette tidsperiode og tørket eller saltet korrekt. Den etterfølgende pelsberedning er avgjørende for lærets smidighet og for at hårlagets naturlige egenskaper skal komme til sin fulle rett. Den videre bearbeidelse av pelsskinnet hører under buntmakerens arbeidsområde.

Skinnsorter

Vanligvis omtales de respektive skinnsorter med sine korrekte zoologiske navn, kanskje med undertittel for å angi fra hvilket land eller distrikt de kommer. For noen skinnsorters vedkommende benyttes imidlertid fremdeles betegnelser som kan spores langt tilbake i pelsfagets historie. Markedsføringsnavn er i noen tilfeller innført, særlig av pelsdyrfarmernes organisasjoner. Betegnelser som SAGA benyttes for mink og rev produsert i Skandinavia, EMBA-mink står for mutasjonstyper av mink oppdrettet hos medlemmer av Mutation Mink Breeders Association i USA, mens persianerskinn fra Sørvest-Afrika (Namibia) selges under betegnelsen Swakara (South West African Karakul). Markedsføringsnavnene borger til en viss grad også for kvalitet.

Den høyst nødvendige fredning, dels sterk begrensning av fangst på ville dyr, har ført til en betydelig økning i farmskinnproduksjonen. Bestemmelser om fellings- og omsetningsforbud i henhold til internasjonal avtale er vedtatt av de fleste land og overvåkes i Norge av Direktoratet for Naturforvaltning i Trondheim.

Av de mer kjente skinnsorter som anvendes til pelsverk produseres følgende også i farm og i et betydelig antall: chinchilla, ilder, mink, mårhund, nutria og rev, dessuten persianer og breitschwanz, som utgjør en egen del innen husdyrproduksjonen. Av skinn eller huder fra husdyr kan nevnes: hest og føll, geit og kidd, kanin, katt, ku og kalv foruten sau og lam.

Pelsskinn fra ville dyr benyttes i stadig mindre grad til pelsverk. Årsaken er ikke bare fredningsbestemmelser og fangstbegrensninger, men også en økende forståelse blant forbrukerne for bevaring av viltbestanden. Av pelsskinn fra ville dyr som fremdeles brukes til pelsverk kan nevnes: bisam, bever, ekorn (gråverk), hamster, hare, kanin, muldvarp, murmeldyr, mårhund (tanuki), nutria, opossum, røyskatt (hermelin), skunk, vaskebjørn, ulv og coyote. Fangst av sel var inntil for få år siden en betydelig næringsvei, og selskinn ble meget benyttet blant annet til pelsverk. Nå gjelder også strenge fangstbegrensninger for sel, se seler og selfangst. Absolutt fangst- og omsetningsforbud gjelder blant annet for aper, isbjørn, gepard (cheetah), chinchilla, jaguar, leopard og snøleopard, oter, ozelot og enkelte ulve- og revearter.

Vedlikehold

Pelsskinnet er et naturprodukt, det krever håndverksmessig behandling, og det ferdige pelsverket vil som regel være relativt kostbart. Varigheten er i stor grad avhengig av hensynsfull bruk og pleie. Høye temperaturer, sterkt sollys, fuktig luft eller regn, tett sammenpakket eller mangelfull opphenging kan fort virke skadelig både for hårlag og lær foruten at pelsmøll og pelsklanner kan forårsake betydelige skader. Den beste og sikreste oppbevaringen av pelsverk over lengre perioder er ved romtemperatur +2,5– +6 °C og ved 60–80 prosent relativ fuktighet. Kjemiske møllmidler kan benyttes med forsiktighet, men bør helst ikke komme i direkte berøring med pelsverket.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg