Hengekøye av /iStock. Gjengitt med tillatelse

fritid

Mange spiller dataspill på fritiden. Her vises en tenåring som spiller Fortnite.
Spill
Av /iStock.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Om vinteren er skiturer en populær fritidsaktivitet i de delene av Norge der det legger seg tilstrekkelig mye snø.

Ski
Av /iStock.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Fritid er tid som ikke brukes på betalt eller ubetalt arbeid, og heller ikke på søvn eller annen personlig pleie. Det er altså tid man kan bruke på andre aktiviteter.

Når Statistisk sentralbyrå gjennomfører undersøkelser for å sammenligne tidsbruken i Norge med andre land, skilles det mellom betalt arbeid (hel- og deltid, pauser på jobben, arbeidsreiser, leting etter arbeid, tid på skole og betalte oppgaver hjemme); ubetalt arbeid (husarbeid samt pass og stell av barn og omsorg for andre, frivillig innsats og handling); personlig pleie (søvn, måltider, hygiene og egenomsorg av medisinsk og annen karakter) og fritid (hobbyer, mediebruk, hagestell, sport, sosial omgang med familie og venner, og så videre.)

Kvinner og menn i Norge har (etter denne definisjonen) i gjennomsnitt rundt seks timer fritid i døgnet, som er mest blant OECD-landene. Det er rundt en time mer enn man hadde for 40 år siden. Mengden fritid varierer mellom aldersgrupper, småbarnsforeldre har minst. Derimot er det i dag små forskjeller mellom kvinner og menn og mellom ulike yrkesgrupper. Sosial ulikhet kommer særlig til syne i hva fritiden brukes til.

Historikk

Demonstrasjon for åtte timers arbeidsdag i Danmark, 2. januar 1912.
Av /Arbejderbevægelsens Bibliotek og Arkiv.

Fordelingen av døgnets timer har vært en politisk kampsak. Arbeiderbevegelsens krav om en lovfestet normalarbeidsdag var samtidig et krav om fritid. Dette kom blant annet til uttrykk i slagordet «8 Timer arbejde, 8 Timer frihed, 8 Timer hvile», kjent fra det første norske 1. mai-merket i 1892. Det tredelte målet var i prinsippet nådd da Stortinget i 1919 forkortet arbeidstiden til 48 timer per uke og 8,5 timer per dag.

Ikke minst har spørsmålet om lovfestet ferie vært et komplisert sosialpolitisk reformkrav. Etter henstilling til Stortinget og senere voldgiftsdom for jern- og metallindustrien og bergverkene, ble det i 1919, ved tariffrevisjonen i viktige deler av arbeidslivet, innført lovfestet ferie på seks dager etter seks måneders tjenestetid. Året etter ble dette forlenget til tolv dager. Det sies at tiltakende revolusjonsfrykt etter bolsjevikenes maktovertakelse i Russland i 1917 (Den russiske revolusjonen) gjorde det lettere for arbeiderne å vinne frem med noen av sine krav (Bull 1979, s. 305). Ytterligere voldgiftsdommer måtte til før arbeidervernloven av 19. juni 1936 lovfestet ni dagers årlig ferie med full lønn for alle som hadde vært ansatt ett år i samme bedrift. I praksis sikret tariffavtalene de fleste ferie i tolv dager.

De store sosiale motsetningene i mellomkrigstiden gjorde ubundet tid politisk viktig. Den nye «fritidsrevolusjonen» åpnet for å vekke «massene» til et mer aktivt engasjement for å bedre egne kår. Fagforeninger tok ikke bare initiativ til åpne diskusjoner, men startet filmklubber, kor og orkestre, drev møtesteder for blant annet frimerkesamlere og reiste feriehjem med vakker beliggenhet. Politisk mobilisering på denne måten var ikke så enkelt, ifølge kulturhistorikeren Ørnulf Hodne, for folk dro ikke til Folkets hus for å få politisk påfyll, men for å danse.

Etter andre verdenskrig ble arbeidstakeres rett til ferie utvidet fra to til tre uker. Ferieloven av 1947 berørte 900 000 av landets den gang 1,4 millioner yrkesaktive. I 2000/2001 fikk mange en femte ferieuke som del av lønnsoppgjøret. En tilleggsuke gis fra året arbeidstaker fyller 60. Arbeidsmiljøloven åpner for å kunne jobbe mer i deler av året og ta ut fritid i andre perioder.

Fritid i Norge og andre land

Tid brukt på husarbeid regnes ikke som fritid. Etter 1970 har det vært et ideal at husarbeidet skal deles likt mellom kjønnene og utføres uten lønn.
Klesvask
Av /Scanpix Danmark.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

I dag har norske menn og kvinner vel seks timer fritid per døgn, i gjennomsnitt en time mer enn for 40 år siden. Den norske befolkningen har god tilgang til fritid. Norge er på fritidstoppen blant OECD-landene når tidsbruken hvert døgn i alle årets uker ses under ett. Undersøkelser i de 18 landene som er med i sammenligningen, plasserer også Finland og Sverige over gjennomsnittet for OECD-området. De nordiske landene kommer godt ut (Danmark og Island er ikke med), men det gjør også Belgia, Tyskland og Storbritannia samt Canada (OECD 2009). En lignende oversikt basert på tidsdagbøker fra 23 industrialiserte land, gir et tilsvarende bilde. Politikk har altså stor betydning for utmålingen av fritid, men den nordiske velferdsmodellen (se velferdsstat, arbeidslivspolitikk og familiepolitikk) er ikke den eneste som gir befolkningen dette godet.

Fritid i ulike grupper av befolkningen

På 1970-tallet fantes en skjevfordeling av fritid mellom menn og kvinner med 22 minutter i menns favør som nå langt på vei er jevnet ut. Likestillingen har satt spor; yngre menn er blitt mer involvert i husarbeid, mens kvinner er blitt mer yrkesaktive. Først og fremst er det de eldre og de unge under 25 år som har fått mer tid til rådighet. Aldersgruppene mellom 25 og 44 år har ikke opplevd særlig økning av fritiden i løpet av disse tiårene. Ikke overraskende har småbarnsforeldre minst av alle med i gjennomsnitt 4 timer og 46 minutter per døgn (Vaage 2012). Blant dem som er i arbeid er mengden fritid omtrent den samme uansett yrkesgruppe.

Bruk av fritiden

Da fjernsynet kom i 1950-årene, først i USA, senere i Europa, ble folks hjem og hverdag grunnleggende forandret. Det ble sagt at familiekretsen ble omgjort til en halvsirkel. Kinoenes besøkstall sank, mens folk satt fascinert foran fjernsynsskjermene hjemme. I en tid med en eller få kanaler kunne gatene bli nesten folketomme mens populære programmer ble sendt. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Sosialt samvær, tv-titting, lesing og friluftsliv er de fire største postene i nordmenns fritid gjennom disse 40 årene. Over tid er fjernsynet den klare vinneren. Personer med høy inntekt og utdanning bruker samtidig minst tid på denne aktiviteten. Til gjengjeld stiger tidsbruken på lesing med utdanningens lengde, men ikke med størrelsen på inntekten. Tiden som settes av til idrett og friluftsliv, er noe høyere blant dem med høy utdanning og inntekt, til tross for noe mindre fritid. Det sosiale samværet ser ikke ut til å variere systematisk med inntekt, men de som sluttet etter ungdomsskolen bruker mest tid på dette, særlig på besøkskontakt med venner.

Det er altså tydelig sosiale forskjeller i bruken av fritiden. Dette henger sammen med økonomisk ulikhet, geografisk avstand til tilbud, kulturelle tradisjoner, smaksforskjeller mellom utdanningsgrupper og klasser eller annet. Selv såpass vanlige tilbud som idrettsarrangementer og kino besøkes oftere av personer med gode inntekter og akademisk utdanning. Inntekts- og utdanningsforskjellene i bruken av kulturtilbud som teater, konserter, kunstutstillinger, er omtrent de samme i Norge som i resten av Norden.

Tilfredsheten med livet synes å stige i takt med fritidens lengde, kontrollert for alder og husholdningsinntekt. Men viktigere enn lengden er bruken. Passiv fritid innebærer større risiko for dødsfall blant eldre, selv når studien tar hensyn til helsetilstanden ved starten av observasjonsperioden. Både aktiviteter som kun krever en mottakerrolle, som å gå på kunstutstilling, konserter og lignende, og aktiviteter som krever mer aktiv utfoldelse, som dans, korsang og foreningsmøter, er forbundet med et lengre liv. Men forskningen på dette området gir ikke helt sikre slutninger, for kanskje er det en overhyppighet av spesielt vitale personer som utnytter fritiden godt (utdypet i Barstad og Kjølsrød 2016).

To konkurrerende perspektiver

Konsertpublikum. Undersøkelser viser at grupper med høy inntekt og lang utdanning i større grad bruker forskjellige kulturtilbud.
Konsert
iStock.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Historikere og samfunnsvitere har lenge vært mest opptatt av å beskrive arbeidets betydning i samfunnet. Tanken er at det eksisterer en særlig tett forbindelse mellom arbeid og verdier som sosial forankring, bidrag til fellesskapet, og tilordning av verdighet. Rettmessig fritid kan da betraktes som en belønning for fullført arbeid; de to henger sammen i en moralsk samfunnskontrakt.

Men fritid er ikke bare påskjønnelse for arbeid og en forutsetning for å kunne gjøre mer arbeid. Helt fra antikken har den tid som er igjen når det økonomisk nødvendige er unnagjort vært anerkjent som spesielt verdifull fordi den kan brukes til å foredle og løfte mennesker i egne og andres øyne. Barnelege og psykiater Donald Winnicott la til grunn at sport, kunst, hobbyer, humor, samtale og mest av alt fri lek kan befordre utviklingen av et autentisk selv, for når barn og voksne lar seg engasjere i åpen og selvvalgt aktivitet, erfarer de seg selv som spontane, til stede og levende. Ved å se dette som en nøkkel til menneskers grunnleggende velbefinnende fjernet han seg fra sin samtids psykoanalytiske ortodoksi, som gikk ut på at pasienter blir bedre på grunn av autoritativt formidlet innsikt i ubevisste tanker og ønsker. I Georg Simmels filosofiske og samfunnsvitenskapelige tenkning er nettopp eventyret eller leken den viktigste motgiften mot all fremmedgjøring, for den som deltar i slikt kan utfolde seg friere enn det som ellers er mulig.

Uklar grense mellom arbeid og fritid

I dag er mange koblet til arbeidet på nesten permanent basis gjennom muligheten til å kunne sjekke e-post via smarttelefon. Det er blitt vanskeligere å beskytte seg mot forventninger om tilgjengelighet og rask leveranse, og ansatte kan føle seg invadert og oppleve såkalt teknostress. Tidvis er det økonomisk nødvendig å omdanne fritid til arbeid; for eksempel regner banken egeninnsats ved husbygging som del av egenkapitalkravet på 15 prosent ved boligfinansiering. Mange har dessuten forventninger om kreativ utfoldelse og selvrealisering i jobben som ligner på fritidens lek. Systemverdenen trenger inn i livsverdenen, og motsatt, livsverdenen trenger inn i systemverdenen, for å si det med Jürgen Habermas.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Barstad, A. & Kjølsrød, L. (2016) Fritid. Det norske samfunn. Oslo: Gyldendal norsk forlag, 314–35.
  • Bull, K. (1979) Ferieloven. Pax Lex. Oslo: Pax.
  • Hodne, Ø. (1994) Folk og fritid. Oslo: Novus.
  • OECD (2009) Special focus: Measuring leisure in OECD countries. Society at a Glance 2009: OECD Social Indicators. OECD Publishing.
  • Vaage, O. (2012) Tidene skifter. Tidsbruk 1971–2010 (Statistiske analyser 125). Oslo/Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg