fylkesmann

Fylkesmannens virkefelt er – i tillegg til en generell fylkesmannsinstruks fra 1981 – regulert av statlig spesiallovgivning. Man kan skille mellom fem hovedoppgaver som er lagt til fylkesmannen.

1. Fylkesmannen har flere oppgaver som sektormyndighet innenfor de områder som framgår av den administrative inndelingen. Disse avdelingene opptrer vanligvis nokså uavhengig av hverandre og får sitt mandat og sine ressurser fra de ulike departementer som har hovedansvaret for vedkommende saksområder. Det er som sektormyndighet fylkesmannen har de mest omfattende oppgaver. Samlet sett ivaretar fylkesmannen oppgaver for mer enn ti departementer.
2. Fylkesmannen skal fungere som samordningsorgan både i forhold til kommunene og i forhold til regionale statlige myndigheter.
3. Fylkesmannen fungerer som kontrollorgan i forhold til kommunene. Denne tilsynsmyndigheten kan være rettet mot alle deler av den kommunale virksomhet, men der det er kontrollen med kommunenes økonomi – blant annet gjennom ROBEK-ordningen som innebærer størst inngripen i den kommunale virksomhet. Som kontrollmyndighet behandler fylkesmannen også en rekke klagesaker – reist fra organisasjoner og borgere.
4. Fylkesmannen har oppgaver som veileder for kommunene innenfor en rekke saksområder – og gjerne områder der de enkelte kommuner selv ikke har egen kompetanse til å håndtere nye og kompliserte problemer – f,eks. problemer av juridisk og økonomisk karakter.
5. Fylkesmannen har et generelt ansvar for å virke til gagn og beste for eget fylke – og der fylkesmannen kan ta initiativ overfor både sentrale og lokale myndigheter til utvikling og iverksetting av nye tiltak. I forhold til slike initiativer ivaretar fylkesmannen en slags politisk rolle.

Norge har 15 fylkesmenn i 2018, til tross for at det er 17 fylker. Oslo og Akershus har felles fylkesmann, og det samme gjelder Aust-Agder og Vest-Agder da fylkesmannsembetene ble slått sammen til ett embete fra 1. januar 2016. Fra 1. januar 2018 ble også Sør- og Nord-Trøndelag slått sammen til ett fylke. I 2017 vedtok Stortinget en ytterligere sammenslåing. Dette vedtaket innebærer at antall fylker vil bli redusert til følgende 11:

1. Agder
2. Viken (Buskerud, Akershus og Østfold)
3. Telemark og Vestfold
4. Innlandet (Oppland og Hedmark)
5. Hordaland og Sogn og Fjordane
6. Rogaland
7. Møre og Romsdal
8. Trøndelag
9. Nordland
10. Troms og Finnmark
11. Oslo

Den endelige sammenslåingen skal etter planen – og Stortingets vedtak – være iverksatt fra 1. januar 2020, men sterk opposisjon særlig i Finnmark mot sammenslåingen kan innebære en ny vurdering når det gjelder den samlede gjennomføringen av reformen. Høsten 2018 har det også vært meget kritiske røster mot den sammenslåingen som går under navnet Viken, og også denne kan ende opp i en ny politisk vurdering.

Ordningen med fylkesmenn bygger på gammel tradisjon i norsk forvaltning helt fra syssel- og lensordningens tid, delvis fra enda eldre tid. Det ble formelt innført 1662, da riket ble inndelt i amt (embeter, embetsdistrikt) med en amtmann i spissen for amtets styre. I 1919 ble betegnelsen amtmann endret til fylkesmann. I de fylker hvor et bispedømme hadde sete, dannet fylkesmannen og biskopen tidligere stiftsdireksjonen. Til 1919 ble fylkesmannen da kalt stiftsamtmann.

Etter vedtaket av formannskapslovene i 1837 ble fylkesmannen også leder av en ny fylkeskommune som omfattet alle landkommuner eller herreder innenfor fylkets grenser. Fylkeskommunenes oppgaver var å betjene disse landkommunene, og der den fylkeskommunale virksomheten ble finansier gjennom en skattlegging av de enkelte landkommuner – en såkalt repartisjonsskatt. Bykommunene var ikke underordnet fylkesmannsembetet, og der ble det statlige tilsynet ivaretatt av en magistrat.

På slutten av 1960-tallet ble også bykommunene innlemmet i fylkeskommunen. Den status fylkesmannen hadde som faktisk politisk leder av fylkeskommunen opphørte da fylkeskommunen ble en selvstendig politisk enhet i 1975 med direkte valg av representanter til fylkestinget og med en fylkesordfører som øverste politiske leder. Denne reformen innebar også at fylkeskommunen bygget opp et eget administrativt apparat – frikoblet fra fylkesmannsembetet.

Når det gjelder selve fylkesmannsembetet er det et rent statlig embete, og der utnevning av nye fylkesmenn skjer gjennom Kongen i statsråd. Helt fram til 1893 var det lovfestet at bare jurister kunne utnevnes til fylkesmann. Denne lovendringen åpnet for at også andre utdanningskategorier kunne bli utnevnt til fylkesmenn – for eksempel prester, filologer og personer med militær bakgrunn. Det tok hele sju år etter dette vedtaket før en ikke-jurist ble utnevnt til fylkesmann, men også etter dette tidspunkt var det jurister som dominerte posisjonen som fylkesmann – eller amtmann som det het helt til 1919.

Etter andre verdenskrig har dette bildet endret seg radikalt, og hvor det først og fremst er personer med en tidligere politisk karriere – oftest som statsråd – som utnevnes til fylkesmann. Og ikke minst er kvinnene «kommet på banen» som fylkesmenn.

• For en historisk oversikt over fylkesmenn, se Fylkesmenn og amtmenn (stiftamtmenn) siden 1671.

• fylke
• fylkeskommune

• den regionale stat

• Yngve Flo: Statens mann, fylkets mann. Norsk amtmanns- og fylkesmannshistorie, 1814–2014. Fagbokforlaget.

• Liste over dagens fylkesmenn på fylkesmannen.no