På 1700-tallet var fuglejakt med hund en fasjonabel fritidsaktivitet for overklassen i de hundrevis av små fyrstedømmer som Tyskland bestod av. Hundematerialet var fra Spania, Italia og Frankrike. Det dreide seg ofte om hunder som tidligere hadde blitt benyttet i nettfangst av fugl. Noe av det viktigste med rasen var imidlertid at den skulle være tysk. Det viste seg enkelte svakheter (dårlig nese, tung bygning) som gjorde at noen oppdrettere trosset kravet om en ren tysk avlsbase.
Fra 1700-tallet av ble vorstehhunden utsatt for stadig vekslende avlsmål. Det tok derfor lang tid å få rasen typemessig konsolidert. De vekslende avlsmålene er et godt eksempel på hvordan politiske strømninger i et hvilket som helst land kan farge hundeavl. I perioder hvor det utenlandske ble ansett som «fint», krysset man ofte spesialiserte stående fuglehunder, for eksempel engelske pointere, inn i de innenlandske rasene. I perioder med sterkere nasjonalistiske strømninger ønsket man kun å bruke stedegne hunder i avl.
På begynnelsen av 1800-tallet mistet fyrstene eneretten på jakt, og større deler av befolkningen fikk tilgang til fuglejakt med hund. En spesialisert fuglehund dekket ikke behovet, og allsidighet ble nå et mål for avlen. Hunden skulle i tillegg til fuglejakt også kunne brukes til jakt på rovvilt og klauvvilt. Den skulle også hjelpe skogvoktere mot krypskyttere, og som alle tyske hunderaser vokter vorstehhunden skarpt. Navnet vorstehhund henspiller på det viktigste bruksområdet (tysk vorstehen, 'stå foran').
Virkelig orden på avlsbestrebelsene ble det først i begynnelsen av 1900-tallet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.