ærfugl

Ærfugl. Hann til venstre, hunn til høyre. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Ærfugl hann
Ærfugl
Lisens: CC BY SA 3.0

Ærfugl er en art i andefamilien. Den er vår største dykkand med vekt ca. 1,6–2,8 kg. Ærfuglen hekker langs hele kysten i Norge og kan dykke ned til 50-60 meter. Tidligere var sanking av ærfugldun (ederdun) en inntektskilde.

Faktaboks

også kjent som:
Somateria mollissima

Beskrivelse

Hannen er den eneste blant våre andefugler som i vinter- og vårdrakt har svart underside og hvit rygg; på hodet er den svart, hvit og grønn. Hunnen er litt mindre og brunspraglet over det hele, og kan derfor ligne litt på stokkandhunn.

Ærfugl kjennes blant annet på at den helt mangler vingespeil (i motsetning til stokkand), og hode/nebb-profilen er en annen enn hos stokkand.

Formering

Med flere underarter hekker den rundt det meste av Arktis, i Europa mot sør til De britiske øyer og Frankrike. I Norge hekker den langs hele kysten, tallrikest fra Trøndelag og nordover.

Reiret plasseres gjerne nær sjøen, skjult i høy vegetasjon.

Fjærfelling

Som hos andre andefugler felles svingfjærene samtidig omkring midtsommer, og særlig hannene holder seg da ofte ved de ytterste skjærene. Fra midt i juli til oktober har hannene en brun og svartbrun sommerdrakt.

Ærfugldun

I eldre tid var sanking av ærfugldun en betydelig inntektskilde, spesielt i Nord-Norge, hvor det ofte ble bygd kunstig overdekkede reirplasser. Det trengtes ca. 70–80 reir for å skaffe 1 kg renset dun. Etter 1940-årene er dunsanking blitt stadig mindre vanlig.

Fredning

Ærfugl var totalfredet i Norge i mange år, og bestanden har tatt seg bra opp, selv om den mange steder er betydelig lavere enn i 1920-årene.

Levevis

Ea på reiret sitt. Røst i Lofoten.

Maksimalt kan ærfugler dykke ned til 50–60 m og svømmer da med både vinger og ben. Næringen er overveiende blåskjell og andre bløtdyr foruten en del småkreps. Det er feil når det hevdes at den tar mye yngel av hummer.

Reiret, som plasseres i en grunn grop på bakken, består av plantedeler og fôres med dun. Eggene (oftest 4–6) ruges av hunnen i 25–26 dager. Ungene følger moren fra reiret til sjøen så snart de blir tørre etter klekkingen, og blir flygedyktige etter 65–75 dager.

Spredte observasjoner av ærfugl er gjort i innlandet, f.eks. ved Mjøsa og Lågen.

Navn

I flere dialekter kalles hannen for ekall og estegg, på Froan: eabosse. Arten kalles ofte bare e eller efugl og hunnfuglen ekjerring eller bare ea. I eldre tid bruktes navnet edderfugl. En underart kalt spitsbergenærfugl er litt mindre og hekker på Svalbard.

Se også praktærfugl.

Jakt

Ærfuglhann
Lisens: CC BY SA 3.0

Foregår fortrinnsvis som posteringsjakt med lokkefugl i den ytre skjærgården. Jakt på ærfugl er tillatt i Østfold, Vestfold, Buskerud, Telemark og Aust-Agder fra 1. oktober til 30. november. Det kan kun felles hannfugl av ærfugl.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (2)

skrev Jan Sverre Knudsen

Er det mulig å slette en del av bildene fra Biopix i galleriet? Flere av dem forteller akkurat det samme. Det gir et dårlig inntrykk. Dette gjelder flere artikler.

svarte Synøve Kamøy

Hei, Jan Sverre! Takk for at du leser leksikonet og kommer med tilbakemeldinger. Vi har nettopp importert et større utvalg av bilder vi har fått i gave fra Biopix. Dessverre har det i mange tilfeller lagt seg inn dobbelt, slik du nevner. Dette er en oppryddingsprosess som vi gjør fortløpende, men som vil ta litt tid. Vi håper det ikke er lenge til du kan kose deg med ryddige gallerier i leksikonet! Beste hilsen, Synøve Kamøy, redaktør.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg