Storkobbe
Storkobbe på isflak.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Storkobbe er en arktisk selart i familien ekte seler. Arten deles i to underarter: Erignathus barbatus barbatus har sin hovedutbredelse i Atlanterhavet, mens E. b. nauticus først og fremst forekommer i Stillehavet. Storkobben er den største av de nordlige ekte selartene og kan bli nærmere 2,5 meter lange og veie over 400 kilogram. Dens latinske artsnavn barbatus gjenspeiler artens kanskje mest karakteristiske særtrekk, de fyldige og bartelignende værhårene.

Faktaboks

Også kjent som
blåsel, bartesel
Vitenskapelig navn
Erignathus barbatus
Beskrevet av
(Erxleben, 1777)
Rødlistestatus i Norge
NT – Nær truet
Global rødlistestatus
LC – Livskraftig

Beskrivelse

Storkobbe
Voksen storkobbe på isflak ved Svalbard. De kraftige "bartene" og den rødbrune ansiktsfargen er typisk for arten.
Storkobbe
Av .

De voksne storkobbenes kroppsfarge er vanligvis ensfarget gråbrun, men noen individer kan ha lysere felter spredt rundt på kroppen. Ansikt og framsveiver har ofte en rødbrun farge. Som nyfødte er storkobbeungene delvis dekket av en fyldig grå-blå ungepels som røytes av i løpet av de første ukene. Ferdig røytet har ungene fått en kort mørkegrå pels med lysere bukside og med lyse flekker spredt rundt omkring på kroppen.

I tillegg til de fyldige «bartene» er storkobbens nærmest firkantede kroppsform med et ganske lite hode karakteristisk for arten. Også framsveivene framstår firkantede der den midterste kloa stikker lengst ut. I motsetning til de andre ekte selene i Arktis har storkobbehunnen fire spener. Det er ingen forskjell mellom kjønnenes utseende, men hunnene blir gjerne noe større enn hannene. Fullvoksne individer kan bli 2,1 til 2,7 meter lange. Vekta varierer gjennom året, men ligger i gjennomsnitt på 250–300 kilogram. Om våren kan voksne hunner veie så mye som 425 kilogram. Antakelig kan storkobbene bli minst 30 år gamle.

Levevis

Storkobben lever spredt i hele Arktis og liker seg best i grunne områder, kystnære eller banker, med tilgang på drivis og helst med dyp som ikke er større enn 200 meter. I Stillehavet finner vi den i Beringhavet, Chuckchihavet, Beauforthavet og Laptevhavet. I de arktiske delene av Atlanterhavet forekommer storkobbene i grunne kystområder nord i Canada, ved Grønland, Island, Svalbard og Franz Josef Land, ved Novaja Zemlja samt i Kvitsjøen, Petsjorahavet og Karahavet.

Beitevaner

Storkobbe på Svalbard
Storkobbe på Svalbard

Storkobbenes tilknytting til grunne farvann har nøye sammenheng med deres matvaner. Menyen varierer mellom områder, i arktisk Canada domineres den av fisk, mens storkobbene ved Svalbard spiser en blanding av fisk (polartorsk og ulker), krepsdyr (krabber og reker), bløtdyr (særlig kongsnegl) og børstemark. Dietten varierer også med isforholdene – ved Svalbard er det observert at storkobbene spiser mer pelagisk fisk i år med mye is, mens det motsatte er tilfelle når områdene er mer isfrie. De bartelignende værhårene er svært sensitive og spiller en viktig rolle ved selenes lokalisering og fangst av bunndyr, særlig dyr som er nedgravd. Antakelig er bartene også et viktig hjelpemiddel når storkobbene skal finne mat i den lange mørketida i Arktis. Storkobbene kan enten suge i seg de spiselige delene av byttedyrene, eller de kan lage en trykkstråle av vann som spyler ut bløtdelene.

Ettersom dyrene helst beiter i grunne kystområder eller på grunne banker er beitedykkene vanligvis grunne (stort sett mindre enn 100 meter) og korte (rundt 10 minutter). Det er imidlertid observert at de også har kapasitet til å foreta lengre dykk på inntil 20–25 minutter. I sitt første leveår dykker ungene gjerne til mye større dyp (helt ned til 450 meter), antakelig før de har lært seg hvor den beste maten befinner seg.

Livsløp og forplanting

Storkobbeunge
Storkobbeunge ved Svalbard. De hvite flekkene på kinn og over øyne gir ungen et teddybjørn-lignende utseende.
Storkobbeunge
Av .
Isbjørn spiser storkobbe
Isbjørn er blant storkobbas naturlige fiender.

Storkobbene kan altså bli opptil 30 år gamle. Hunnene blir kjønnsmodne i 5-års alderen. Kjønnsmodning hos hannene skjer vanligvis ikke før de er 6–7 år gamle, og det går gjerne ennå noen år før de kan delta for fullt i aktiviteten med å føre slekten videre.

Kjønnsmodne hunner får vanligvis én unge hvert år. Storkobbens yngleperiode er om våren, men kan variere noe i tid fra område til område. Ved Svalbard skjer de fleste ungefødsler i mai. Fødslene skjer gjerne på små isflak i grunne kystområder. Ungene kan følge moren i vannet allerede når de bare er noen timer gamle, en viktig tilpasning som gjør ungene mindre sårbare for predasjon fra isbjørn. Ungenes svømme- og dykkeferdigheter utvikles også raskt, allerede etter få uker kan de dykke ned til 90 meter og være under i minst 5 minutter. I rundt halvparten av die-perioden, som varer fra 18 til 24 dager, er ungene i vannet og de begynner å spise byttedyr allerede mens de ennå er sammen med mødrene. Også mødrene drar på beiteturer i dieperioden, og er ikke sammen med ungene ved overflata stort mer enn den tiden som brukes til diegivning som i gjennomsnitt skjer tre ganger i døgnet. Ungene veier rundt 36–38 kilogram ved fødselen. I die-perioden blir de fôret med 7–8 liter melk i døgnet. Melken inneholder rundt 50 prosent fett og ungene og legger på seg i gjennomsnitt rundt 3,3 kilogram per dag i perioden. Ved avvenning har ungene økt kroppsvekten til nærmere 100 kilogram.

Umiddelbart etter die-perioden er hunnene klar for paring. For å sjarmere hunnene og holde andre hanner unna, pleier hannene å forsvare hevdvunne plasser med vakker undervannssang som kan høres på 25–45 kilometers avstand. Ritualet, som repeteres intenst igjen og igjen over en periode av flere uker, innebærer også at hannene lager bobler i vannet. Hver hann har gjerne et fast område som gjenbrukes fra år til år, og det er vanlig at hannene slåss seg imellom om de beste områdene for paring. Selve paringen skjer i vannet. Drektighetstida er tett innpå et år, men utviklinga av det befruktede egget stopper opp ganske snart etter befruktningen. Etter at egget har ligget uvirksomt i livmoren nærmere tre måneder fortsetter fosterutviklinga i månedsskiftet juli-august. Dette fenomenet kalles forsinket implantasjon og er vanlig blant de fleste selartene.

Sårbarhet

Storkobbenes vanligste naturlige fiender er isbjørn og hvalross, men også spekkhoggere og håkjerring kan være en trussel, særlig for de yngste dyrene. Fordi de henter sin mat relativt lavt i næringskjeden, er ikke miljøgifter et utpreget problem for storkobben. Men ettersom de er avhengige av stabil drivis over relativt grunne områder i de fleste livsfaser, er klimaendringer med mindre is, økt båttrafikk, undervannsstøy og menneskelig aktivitet i Arktis allerede en utfordring.

Vandringer og sosial organisering

Storkobbe

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Storkobbenes avhengighet av drivis i de fleste livsfaser er avgjørende for deres utbredelse og vandringer. I noen områder av Stillehavet foretar de gjerne lange sesongmessige vandringer i takt med at isens utbredelse øker om vinteren og avtar om sommeren. I Atlanterhavet, våre farvann inkludert, ser det ut til at storkobbene er mye mer stedbundne og kun foretar kortere og noe lengere vandringer mellom liggeplasser på is og gode beiteplasser.

Storkobbenes mest foretrukne hvileplasser gjennom mesteparten av året er drivis som ligger over grunne kystområder. De danner ikke flokker, men opptrer som regel spredt og enkeltvis det meste av tida. På vår og sommer kan de forekomme i små grupper i områder der det finnes råker og åpninger i drivisen. I røyteperioden i juni går de nødig i vannet. Ettersom dette er en periode med tradisjonelt lite drivis, kan det forekomme at litt større grupper av storkobber legger seg opp på den isen som er tilgjengelig eller de kan trekke inn på tilgjengelige strender i området. I vinterhalvåret holder de seg gjerne i drivisområder med tilgang på råker og større isfrie hull (såkalte polynyaer).

Enkeltdyr med større utferdstrang forekommer også, og det er ikke uvanlig at storkobbe, særlig ungdyr, besøker Norskekysten.

Bestand

Det er typisk for storkobbens utbredelse at den forekommer i lave konsentrasjoner som er spredt over store områder i Arktis. Dette gjør bestandsestimering vanskelig, slik at både status og mulige trender stort sett er ukjent for alle områder. Noen flybaserte tellinger gjennomført etter 2010 har gitt litt kunnskap om status for lokale bestander i Canada og på Grønland, mens status for arten på Svalbard og i Russland er ukjent. Globalt antar man at det fins noen få hunder tusen individer av arten.

Fangst

Storkobben har alltid vært en viktig ressurs for kystfolk i det meste av Arktis. Kjøttet er velsmakende og brukes som mat for både mennesker og trekkhunder. Det læraktige skinnet brukes til å lage klær og fottøy, til drag-reimer på hundesleder, til harpunreimer, samt som viktig ingrediens ved bygging av skinnkanoer. I Russland ble storkobbe i sin tid også brukt som fôr i pelsdyrfarmer.

Mens urbefolkningen i Canada i alle år har drevet begrenset fangst av storkobbe som en del av eget livsopphold, har Russland som eneste nasjon tradisjonelt hatt en kommersiell fangst av arten i sine arktiske områder. Russland (da Sovjetunionen) tok på 1950- og 1960-tallet fangster som i noen år kunne være på mer enn 10 000 dyr. Seinere ble det innført restriksjoner med kvoter som etter hvert reduserte de årlige fangstene til noen få tusen. Fordi den lever så spredt, har storkobben hatt liten betydning som fangstobjekt for nordmenn. Like fullt er det blitt fanget en del storkobbe på fangstekspedisjoner ved Svalbard, gjerne som en av flere arter, av norske fangstfolk i flere hundre år.

I dag er jakten på storkobbe ved Svalbard kun en sportsjakt med et årlig uttak på litt over 20 dyr. Også ved Grønland har storkobbefangstene avtatt og ligger nå på rundt 1200 dyr per år. Det er ingen kvotebegrensning av fangstene, men storkobben er fredet i yngleperioden (og i naturreservatene på Svalbard) og alle jegere må ha myndighetenes jakttillatelse. Tross mangelen på data antas dagens beskjedne fangstuttak av arten å være bærekraftig.

Dagens forvaltning av storkobbe i våre farvann skjer gjennom Den Nord-Atlantiske Sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO).

Les mer i Store norske leksikon

Faktaboks

storkobbe
Erignathus barbatus
Artsdatabanken-ID
48050
GBIF-ID
2434816

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg