fangst

Dyregraver. Dyregrav eller fangstgrav for rein i Rondane. Bygd av stein med ledegjerder inn mot de fire hjørnene. Se også fangstgraver. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Minkfelle

Fangst, det å fange vilt, hval, sel og lignende. Begrepet kan ikke skarpt avgrenses fra jakt. Ordet brukes også om det som er fanget av vilt, fisk, og lignende.

I tidligere tider var fangst en vesentlig del av næringsgrunnlaget for mange folk og er det fremdeles, blant annet for inuittene (eskimoene). I Norge har hvalfangst og selfangst spilt en betydelig rolle.

Fangst av vilt

Fangst av vilt foregår med redskap eller innretning som dyret tilfeldig eller i skremt tilstand kommer i berøring med og blir fanget eller drept av. Det kan være feller eller båser med falldør, fallem eller falluke, hvor dyret fanges levende, eller de er laget med et fjærsystem slik at dyret slås i hjel når fellen utløses. Sakser har vært brukt særlig til rovdyr og rovfugl; fallstokk til storfugl, hare, mår og ekorn; snare til hare, storfugl og rype; done til trost; tane til rev; limpinne til småfugl. Til storvilt og store rovdyr ble det brukt fangstgraver, selvskudd og gift.

Regelverk

Alt vilt er fredet dersom det ikke uttrykkelig er bestemt at det kan felles eller fanges, og det er forbudt å bruke andre redskaper til fangst enn dem som er tillatt etter loven.

Til levendefangst av vilt er følgende fangstredskaper tillatt:

  • bås til rødrev, grevling, gaupe, jerv og mårhund
  • fangstbur til grevling, villmink, røyskatt, rødrev, mårhund, ravn, kråke, skjære, svartbak, gråmåke og fiskemåker

Følgende fangstredskaper som avliver viltet er tillatt:

  • slagfelle til mårhund, vaskebjørn, bever, mår, villmink, bisamrotte, beverrotte og røyskatt
  • fallem, flak og fallstokk til mår, villmink og røyskatt; snare til lirype og fjellrype

Historikk

Jakt har i hele Norges forhistorie vært en viktig kilde til næring og handel. Dette gjenspeiles i mange ulike innretninger kjent som fangstanlegg slik som bågestille, dyregraver og dyrestup. I disse fangstanleggene ble ulike metoder brukt for å fange enten reinsdyr eller elg, og disse strakk seg fra driving mot stup til rolig leding mot graver, og disse metodene involverte ikke alltid mennesker i selve fangstfasen. En hovedinndeling av fangstanlegg kan dermed baseres på om mennesker aktivt deltok i fangsten eller ei.

Aktiv fangst

En aktiv fangst innebar at jegerne selv drepte eller skremte byttedyret i ønsket retning, eller skremte dyrene til å springe i stor fart mot et ønsket sted. Et slikt sted kunne være et stup, en innsjø eller en elv samt snarer satt ut mellom trær. Dyrene kunne videre bli jagd langs ledegjerder og inn til en ruse hvor de ble sperret inne. Denne fangstformen forutsatte at fangsten foregikk som en kollektiv innsats av mange mennesker. Denne fangstformen ble hovedsakelig brukt i fangst av reinsdyr, og den foregikk dermed i høyfjellet i Sør-Norge.

Passiv fangst

En passiv fangstform innebar at byttedyrene ble fanget i groper eller fangstgraver uten at mennesker deltok direkte. Her trengte ikke jegerne å være til stede idet fangsten skjedde. Dette var en fordel da dyrene ikke kunne lukte eller se jegerne. Ledegjerder som var lave og korte må ha blitt brukt i sammenheng med passiv fangst da disse umulig kunne lede eller hindre skrekkslagne dyr. Slike fangstgroper eller graver er kjent i hele Norge.

Når var fangstanleggene i bruk?

Dateringer av fangstanlegg kan tidvis være vanskelig å foreta da anleggene ofte bare består av stein. Fangstgroper ved Varangerhalvøya har blitt datert til neolitikum, altså siste del av steinalderen, og ble i enkelte steder bruk opp til 1800-tallet. Det virker trolig at fangstanlegg har vært i bruk gjennom tidlig steinalder også. Fangstanlegg hvor aktiv fangst ble bedrevet, har dateringer tilbake til romersk jernalder (0–400 evt.), men hovedparten av «aktive» fangstanlegg er datert til vikingtid og middelalder. De fleste gikk ut av bruk før svartedauden omkring 1350, men på Tuftafjellet i Vik foreligger det dateringer fra senmiddelalderen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg