fangst

Fangst, det å fange vilt, hval, sel og lignende. Begrepet kan ikke skarpt avgrenses fra jakt. Ordet brukes også om det som er fanget av vilt, fisk, og lignende.

I tidligere tider var fangst en vesentlig del av næringsgrunnlaget for mange folk og er det fremdeles, blant annet for inuittene (eskimoene). I Norge har hvalfangst og selfangst spilt en betydelig rolle.

Fangst av vilt

Fangst av vilt foregår med redskap eller innretning som dyret tilfeldig eller i skremt tilstand kommer i berøring med og blir fanget eller drept av. Det kan være feller eller båser med falldør, fallem eller falluke, hvor dyret fanges levende, eller de er laget med et fjærsystem slik at dyret slås i hjel når fellen utløses. Sakser har vært brukt særlig til rovdyr og rovfugl; fallstokk til storfugl, hare, mår og ekorn; snare til hare, storfugl og rype; done til trost; tane til rev; limpinne til småfugl. Til storvilt og store rovdyr ble det brukt fangstgraver, selvskudd og gift.

Regelverk

Alt vilt er fredet dersom det ikke uttrykkelig er bestemt at det kan felles eller fanges, og det er forbudt å bruke andre redskaper til fangst enn dem som er tillatt etter loven.

Til levendefangst av vilt er følgende fangstredskaper tillatt:

  • bås til rødrev, grevling, gaupe, jerv og mårhund
  • fangstbur til grevling, villmink, røyskatt, rødrev, mårhund, ravn, kråke, skjære, svartbak, gråmåke og fiskemåker

Følgende fangstredskaper som avliver viltet er tillatt:

  • slagfelle til mårhund, vaskebjørn, bever, mår, villmink, bisamrotte, beverrotte og røyskatt
  • fallem, flak og fallstokk til mår, villmink og røyskatt; snare til lirype og fjellrype

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg