gaupejakt

Gaupe er en rovdyrart i kattefamilien. Den kalles også kattegaupe, revegaupe eller ulvegaupe etter fargevarianter med ulike flekkmønstre. Gaupe er det eneste ville kattedyret i Norden.

Artikkelstart

Gaupejakt er jakt på gaupe. Gaupa er det eneste ville kattedyret i Norden, og er ved siden av ulv, bjørn og jerv et av de fire store rovpattedyrene i Norge. Jakt på gaupe er derfor regulert i rovviltforskriften.

Siden gaupa ikke har like strengt vern etter Bernkonvensjonen som andre store rovdyr, er det åpnet for kvotejakt på gaupe. Stortinget har fastsatt et bestandsmål på 65 årlige ungekull (ynglinger), fordelt på sju av de åtte rovviltregionene (se rovviltforvaltning). I 2021 ble det åpnet for jakt på 83 dyr i seks regioner. I enkelte områder kan rovviltnemndene eller Miljødirektoratet åpne for kvotefri jakt etter visse kriterier.

Utover kvotejakta kan skadefelling benyttes for å avverge skade på husdyr som sau og tamrein.

Jakttid

Gaupejakt er tillatt fra 1. februar til 31. mars i de områder der rovviltnemda eller Miljødirektoratet har fastsatt kvote eller tillatt kvotefri jakt på gaupe. Rovviltnemnda kan fastsette en kortere jakttid dersom særlige forhold tilsier det.

Jaktvåpen

Gaupa regnes som storvilt og er derfor omfattet av reglene for storviltjakt. Ved bruk av riflestorviltprøve være avlagt. Alle kalibrer fra .222 Remington og oppover er tillatt.

Det er tillatt å bruke hagle, men skuddholdet må under ingen omstendigheter overstige 25–30 meter.

Jaktform

Jeger på post under gaupejakt i Hallingdal i 1999.

Av /VG/NTB.

Gaupa er nattaktiv, og ei gaupejakt begynner gjerne med at man forsøker å finne området hvor gaupa har lagt seg inn for dagen. Et spor fra sist natt blir utgangspunktet, og deretter «ringer» man for å utelukke utspor.

Jakt med hund

Sporsnø er viktig, selv om hunder gjør det meste av jobben. Innsporet til dagleiet er en god post, det samme er kjente eller antatte vandreområder.

Skogkledde åser og andre høyder i terrenget er gode poster, da gaupa søker dit for å skaffe seg oversikt over terrenget og forfølgerne. Det samme er dalsøkk. Dersom gaupa ligger høyt kan den også søke ned i daler når drevet begynner.

Når alle poster er plassert, kan hundefører slippe hunden på innsporet. Hunden er som regel en støver. Spisshunder av den raske langbeinte typen (laika og jämthund) er også brukt på gaupe. Rasen er likegyldig så lenge hunden vil jage gaupe, kan forsere vanskelig terreng i all slags vintervær uten å slippe, og i tillegg kan tåle at gaupa kan komme med skinnangrep dersom den blir presset.

En støver kan «få tap» (miste sporet) hvis gaupa «går i veden» (klatrer opp i et tre) siden kattedyret kan klatre fra tre til tre uten at hunden evner å registrere det. Dette kan få hunden til å sirkle rundt for å lete opp igjen lukt, alt mens gaupa klarer å stikke unna.

Spisshunder benytter syn og hørsel i tillegg til luktesansen. Den benytter seg oftere av overvær (direkte lukt, og ikke bare sporlukt), men ulempen er at de ikke loser før de har synskontakt med losdyret. Når spisshunden har tatt igjen gaupa, stiller den dyret i los hvorpå jegeren kommer innpå og skyter.

Norske gaupejegere har forsøkt med en kombinasjonen av spisshund og støver i samme drev. Da holder støveren det gående med hørbar los til gaupa er stillet, hvorpå spisshunden tar over med stålos inntil skytteren kommer innpå.

Ved skudd mot gaupe for hund er det viktig å unngå at hunden angriper ei halvdød gaupe, noe som kan være farlig. Fangskudd (avlivningsskudd) bør skytes så raskt som råd. Av samme grunn skal man heller aldri dytte i ei nyskutt gaupe for å sjekke om den er død.

Fangst av gaupe

Gaupebås med ledegjerder.
Gaupebås

Forskningsfangst av gaupe kan drives med kassefeller som fanger gaupa uten å skade den (gaupebås).

Fangst med fotsaks (gaupejern eller gaupesaks) er forbudt.

Historikk

Gaupe finnes i dag i faste bestander over hele fastlands-Norge, med unntak av vestlandsfylkene, hvor forekomsten er mer sporadisk.

Utbredelse av gaupe

På 1900-tallet var det lite gaupe i nordområdene, både i Sverige og Norge. Utbredelsen av gaupe ble antakelig redusert utover på 1800-tallet, og rundt 1920–1930 var det bare restbestander igjen i de to landene.

På 1950- og 1960-tallet økte gaupebestanden igjen, og arten ekspanderte til deler av de områdene der den før hadde vært utbredt. I tillegg ble det en markant ekspansjon nordover både i Sverige og Norge. Gaupa inntok også områder der den tidligere ikke hadde vært, og etablering av reproduserende gaupe i Finnmark skjedde trolig så sent som i 1980.

Gjennom 1980-tallet ble perioden med yngletidsfredning utvidet flere ganger, og i 1992 ble gaupa fredet i Sør-Norge inntil kvotejakt ble innført i 1994. Dette førte til en økning i bestanden over store deler av Norge. En økning i rådyrbestanden i samme periode bidro også antagelig til bestandsøkningen for gaupe.

Siden midten av 1990-tallet har antall gauper i Norge sunket fra en bestand på 500–600 til i underkant av 300 individer. Antall reproduserende dyr i Norge ble i 2015 anslått til omtrent 250.

rødlista fra Artsdatabanken er den norske gaupebestanden vurdert som «sterkt truet».

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Unsgård, John Henning og Frøstrup, Johan Christian (2007). Norsk jaktleksikon. Arendal: Friluftsforlaget

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg