forskrift

Artikkelstart

Forskrifter er generelle regler om borgernes rettigheter eller plikter, fastsatt av offentlig myndighet – stat eller kommune. På samme måte som lover, er forskrifter bindende både for borgerne og myndighetene.

Faktaboks

Etymologi: av tysk

Det er Stortinget som har myndighet til å lage lover. Men i loven kan Stortinget bestemme at andre myndigheter, for eksempel et departement, en kommune eller et forvaltningsorgan kan lage en forskrift med utfyllende regler.

Forskrifter utgjør den langt største delen av våre rettsregler. Denne typen regler er nødvendig fordi Stortinget ikke har noen mulighet til å behandle, vedta og oppdatere den store mengden rettsregler som er nødvendig i et moderne samfunn, og spesielt på områder og i situasjoner der det kan være nødvendig å vedta nye regler eller endre regler ganske umiddelbart på grunn av nye omstendigheter.

I forvaltningen går det et viktig skille mellom forskrifter, som gjelder for borgerne generelt og enkeltvedtak, som er konkrete bestemmelser for én bestemt borger. I forvaltningsloven § 2 er forskrift definert som: «et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer».

Myndighet til å lage forskrift

Stortinget, som har myndighet til å lage lover, kan bestemme at andre offentlige organer kan lage forskrift med utfyllende regler til loven.

Stortinget kan gi myndighet direkte til et forvaltningsorgan (for eksempel til kommuner, direktorater, statsforvalter) eller til regjeringen, som kan delegere myndigheten videre.

Når Stortinget legger forskriftsmyndighet direkte til et forvaltningsorgan, så kan ikke forvaltningsorganet delegere myndigheten videre uten at stortingsbeslutningen åpner for det
Når Stortinget gir forskriftsmyndighet til regjeringen, så kan regjeringen delegere myndighet videre til et forvaltningsorgan, som igjen kan delegere myndighet videre til et underordnet forvaltningsorgan, med mindre regjeringsbeslutningen forbyr videredelegasjonen.

Forskriftsomfanget

Forskrifter utgjør den langt største delen av våre rettsregler. Per 10. mars 2019 hadde vi 3217 sentrale og 9435 lokale forskrifter, mot 736 lover.

Mange forskrifter gis av kommunestyrer. Myndigheten til å gi kommunal forskrift kan være hjemlet i en spesiell lov eller følge av regjeringsvedtak. Myndighet kan også følge av kommunestyreloven, der kommuner gis nærmere bestemt myndighet til å supplere reglene som står i kommunestyreloven.

Under koronavirus-pandemien i 2020–2021 har departementer og kommunestyrer gitt en rekke forskrifter med hjemmel i smittevernloven.

Forskriftsinnhold

Forskrifter kan inneholde alt fra interne forhold i forvaltningen til å bestemme private borgeres rettsstilling.

Inngrep overfor borgeren

Noen forskrifter, som koronaforskriftene, griper inn i eller gir myndighetene fullmakt til å gripe inn i borgernes rettigheter og handlefrihet; ved forbud, påbud eller krav om særskilt tillatelse for å drive en virksomhet eller foreta bestemte handlinger. Reglene kan for eksempel utgjøre påbud til restauranter om å stenge på grunn av dårlig hygiene, eller krav om tillatelse til å drive advokatvirksomhet eller drosjekjøring. Slike forskrifter må ha hjemmel i lov, se Grunnlovens § 113. Det betyr at det må være fastsatt i lov hvem som kan gi reglene om inngrep, og hvor langt inngrepene kan gå.

Rett til stønad eller tjenester

Andre forskrifter gir borgerne rett til statlige eller kommunale støtteordninger eller tjenester, ofte med utgangspunkt i lov. Det kan være generelle regler om ytelser etter folketrygdloven, sosialtjenesteloven, helse- og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven. Andre ganger kan hjemmelen følge av bevilgninger i statlige eller kommunale budsjettvedtak om støtte til bestemte formål, som engangsstøtte til dekning av strømutgifter til borgere som mottar bostøtte.

Forskrift og enkeltvedtak

Et viktig skille i forvaltningsvirksomhet går mellom forskrift og enkeltvedtak. Begge deler utgjør former for forvaltningsvedtak. Forskjellen er at en forskrift gjelder rettsstillingen til borgere generelt eller til en bestemt gruppe av dem. I forvaltningsloven § 2 bokstav c jamfør bokstav a definert som: «et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer». Et enkeltvedtak bestemmer derimot rettsstillingen til bestemte borgere. I forvaltningsloven § 2 bokstav b jamfør bokstav a definert som: «et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til én eller flere bestemte personer».

Saksbehandlingsregler

Reglene for hvordan en forskrift skal komme til, er langt mindre omfattende enn reglene er for enkeltvedtak. Det ser vi ved å ta utgangspunkt i § 3 i forvaltningsloven og sammenligne kapittel VII med kapittel IV–VI i loven.

Krav til utredning

Før en forskrift vedtas, endres eller oppheves, skal offentlige og private institusjoner og organisasjoner for de erverv, fag og interessegrupper som forskriftene berører, gis anledning til å uttale seg (se forvaltningsloven § 37). I tillegg skal også andre varsles og gis rett til å uttale seg «så langt det trenges for å få saken allsidig opplyst».

I utredningsinstruksen § 3–3 er det gitt nærmere regler om høring av offentlige utredninger og forslag til lov og forskrift, normalt med en frist på tre måneder og ikke mindre enn seks uker. Men den øverste ledelsen av forvaltingsorganet kan beslutte en kortere høringsfrist eller at høring ikke skal skje. I praksis iverksettes høring som regel etter at det er utarbeidet et ferdig utkast til regler, noe som betyr at muligheten til å oppnå vesentlige endringer gjerne er ganske liten.

Krav til hjemmel og betegnelse

Forvaltningsloven § 38 bestemmer at generelle regler som ikke er lov, men like fullt avgjør rettigheter eller plikter for borgerne, skal hete «forskrift». Forskrifter skal uttrykkelig vise hjemmelen for forskriftsvedtaket og nevne det forvaltningsorganet som har gitt forskriften.

Kunngjøring

I samme lovparagraf er det fastsatt at forskrifter som hovedregel skal kunngjøres i Norsk Lovtidend. I praksis er imidlertid den langt viktigste kunngjøringsformen at de legges inn i Lovdata.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Rettskildelære

Erik Magnus Boe

Professor, Universitetet i Oslo