forskrift

Noen forskrifter griper inn i eller gir myndighetene fullmakt til å gripe inn i borgernes rettigheter og handlefrihet; ved forbud, påbud eller krav om særskilt tillatelse for å drive en virksomhet, eller foreta bestemte handlinger. Det kan for eksempel være tale om påbud om å stenge en restaurant på grunn av dårlig hygiene, eller krav om tillatelse til drive advokatvirksomhet eller drosjekjøring. Slike forskrifter må ha hjemmel i lov, se Grunnlovens § 113. Det betyr at det må være fastsatt i lov at et annet offentlig organ enn Stortinget kan gi nærmere regler om bestemte spørsmål.

Andre forskrifter gir borgerne krav på statlige eller kommunale støtteordninger eller tjenester, ofte med utgangspunkt i lov med mer generelle regler om dette som folketrygdloven, sosialtjenesteloven, helse og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven, andre ganger med utgangspunkt i bevilgninger i statlige eller kommunale budsjettvedtak om støtte til bestemte formål som engangsstøtte til dekning av strømutgifter til borgere som mottar bostøtte.

Før en forskrift vedtas, endres eller oppheves, skal offentlige og private institusjoner og organisasjoner for de erverv, fag og interessegrupper som forskriftene berører, gis anledning til å uttale seg (se Forvaltningsloven § 37). I tillegg skal også for andre varsles og gis rett til å uttale seg "så langt det trenges for å få saken allsidig opplyst".

I Utredningsinstruksen (FOR-2016-02-184) § 3-3 er det gitt nærmere regler om høring av om offentlige utredninger og forslag til lov og forskrift, normalt med en frist på tre måneder og ikke mindre enn seks uker. Men øverste ledelse av forvaltingsorganet kan beslutte en kortere høringsfrist eller at høring ikke skal skje. I praksis iverksettes høring som regel etter at det er utarbeidet et ferdig utkast til regler, noe som betyr at muligheten til å oppnå vesentlige endringer gjerne er ganske liten.

I Forvaltningsloven kapittel VII er det gitt bestemmelser om utformingen av forskriften. Generelle regler som ikke er lov, og som er bestemmende for rettigheter eller plikter for borgerne skal hete «forskrift», og skal inneholde en uttrykkelig henvisning til hjemmelen for forskriftsvedtaket og nevne det forvaltningsorgan som har gitt forskriften.

I Forvaltningsloven er fastsatt at forskrifter som hovedregel skal kunngjøres i Norsk Lovtidend. I praksis er imidlertid den langt viktigste kunngjøringsformen at de legges inn på Lovdata.

En forskrift kan ikke fravikes av et forvaltningsorgan, heller ikke det som ga forskriften, med mindre forskriften eller vedkommende hjemmelslov gir adgang til det.

• lov
• rettsvesen i Norge

• Forvaltningsloven. Lovdata.
• Grunnloven. Lovdata