prosjektil

Hovedtypene av granater er sprenggranater og panserbrytende granater; i tillegg finnes også lys- og røykgranater. Sprenggranatene er fylt med en sprengladning av brisant sprengstoff, for det meste trinitrotoluen (TNT), og detonasjonen startes ved hjelp av et brannrør. Panserbrytende granater kan ha sprengstoff-fylling i form av en hulladning med rettet sprengvirkning; ladningen er utformet slik at sprengvirkningen blir konsentrert forover. De kan også være uten sprengstoff-fylling, men har da en tung kjerne av spesialstål for gjennomtrenging i målet. En vanlig type ikke sprengstoff-fylte granater er de underkalibrede prosjektiler. Disse består av et indre prosjektil med en tung kjerne og en ballistisk hette. Den ytre bøssingen som tilsvarer kaliberet, blir revet bort når granaten forlater røret. Utgangshastigheten er over 1000 m/s.

Det finnes også kombinerte granater, som foruten relativt god splintvirkning overfor personell har stor effekt mot panser, armeringer og lignende. Dette oppnås ved at sprengstoff-fyllingen ved anslag «klistrer» seg til målet og har stor gjennomslagsevne. Hvis ikke gjennomslag oppnås, vil løse stykker bli slått løs fra for eksempel panserplatens innside og gi splintvirkning i målet. Prosjektiler utstyres ofte med sporlys, en lyssats som tennes ved skuddløsningen og brenner under flukten. Røyk- og lysgranater har som regel en liten ladning av svartkrutt forrest i prosjektilet. Denne antennes fra et tidsbrannrør eller lignende og kaster røykboksene eller lyssatsen med fallskjerm ut bakover.

I eldre tid ble prosjektiler av ulikt slag (for eksempel stein, brennende materialer) slynget ut fra kastemaskiner (jamfør ballist, blide, katapult). Også til kanoner ble det i den første tiden (fra ca. 1350) brukt prosjektiler av stein. Først ca. 1475 fikk man støpte rundkuler av jern, og fra begynnelsen av 1500-tallet hule, kruttfylte kuler, kalt granater eller bomber. Senere brukte man også skrå, det vil si poser fylt med jernbiter som virket som hagl mot målet. Rundt år 1600 ble skrå erstattet med kardesker, det vil si bøssinger av tre, senere blikk, og jernbitene ble erstattet med blykuler. Man fikk også granatkardesker, det vil si hule jernkuler fylt med liten sprengladning og blykuler.

De første riflete kanonene ble fremstilt 1846. Rotasjonsstyringen gjorde det mulig å anvende et sylindrisk, avlangt prosjektil med spissbuet nese, som var betydelig tyngre enn rundkulen av samme kaliber, og som derfor hadde langt mindre hastighetstap i banen, og følgelig større skuddvidde. Prosjektiler til riflete munnladningskanoner hadde utvendige knaster, formet etter kanonenes brede rifler; til bakflaten var festet en gasstetterskål av kobber. Da bakladekanoner ble konstruert (ca. 1850), kunne man istedenfor knaster gi prosjektilet et føringsbånd av kobber som samtidig gav gasstetning.

• ammunisjon