Villsvinjakt er jakt på villsvin. Jakten regnes som storviltjakt, og følger regelverket for dette.
villsvinjakt
Villsvin.
H. Reinhard/Bruce Coleman.
Lisens:
Begrenset gjenbruk
Jakttid
Arten er definert som en introdusert art som ikke bør beskyttes, og jakt er tillatt i hele landet, hele året. Unntaket er sugge som har unger.
Bestand
Opprinnelig var arten en del av norsk fauna, men forsvant for flere tusen år siden med klimaforverringer. De stadig mildere vintrene og en økende bestand i Sverige har gjort at det gar etablert seg små bestander sørøst i Norge. Det er omkring 1000 villsvin i Norge i dag.
Jaktvåpen
Villsvinet er hardskutt og definitivt å betegne som stort storvilt ved valg av våpen. Hagle med slugs brukes ofte, ikke minst på grunn av sikkerheten i å kunne avfyre et raskt oppfølgingsskudd med løp nummer to. Imidlertid vil slugs raskt miste presisjon i forhold til ei riflekule dersom holdet blir særlig lengre enn cirka 40 meter. Kombivåpen er også vanlig.
Rifle med ammunisjon som tilfredsstiller krav for anslagsenergi for storvilt på 100 meters hold anbefales. Det vesentlige er å sikre en stor sårkanal, både for rask avlivning og for at ettersøkshund skal få et blodspor å følge.
Jaktform
Foreløpig er det ikke etablert noen norsk jaktkultur på villsvin. Jakt på arten skiller seg fra all annen storviltjakt. Et villsvin kan sjelden stanses med plystrelyder eller andre signaler når de kommer over posten, og kan selv etter dødelige treff løpe langt uten verken å tegne i skuddet eller legge seg i sårleie. I tillegg kan en skadet gris angripe voldsomt, noe som taler for at man bør velge våpen etter ønske om å nedlegge dyret momentant. Jakta krever ofte raske skudd, for selv en stor galte på 200 kilo kan komme plutselig ut av undervegetasjonen og løpe over posten i meget stor fart.
Jakt med hund
Denne jaktformen drives på ulike måter, og laikarasene, samt terriervarianter, wachtelhund eller vorstehere er ofte benyttet. De gir ikke lyd fra seg før de har synskontakt med dyret eller har stilt det. Hele kobbel med hunder er også brukt.
Historisk har både vorstehhunder og viszla samt ulike støvere vært villsvinhunder, samt tyske jaktterriere. Hundene løper da inn grisen og driver den eller oppholder den med stadige angrep. En villsvinhund må være klar for det meste, da svinet mer enn gjerne angriper med full dødelig styrke. Hunden må være nervesterk og offensiv men likevel med så mye respekt at den unngår å bli skadet.
Mange vegrer seg for å stille hunder til disposisjon for ettersøk av skadet villsvin nettopp på grunn av angrepsfaren, og mange hunder – og jegere – er redd for villgrisen.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Litteratur
- Unsgård, John Henning og Frøstrup, Johan Christian (2007). Norsk jaktleksikon. Arendal: Friluftsforlaget
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.