fjellova

Retten til allmenningsbruk ligger til bygd eller grend som fra gammel tid har hatt slik rett. Om ei bygd eller grend har allmenningsrett og i hvilken utstrekning, må avgjøres konkret, hvor den historiske og bruksmessige utviklingen i området er av betydning. I Sør-Norge gjennomgikk særdomstolen Høyfjellskommisjonen rettsforholdene mellom staten og private i mellom 1908 og 1953. Her ble de aller fleste spørsmål om allmenningsrett tillå de ulike bygdene avklart.

Det er ikke bare gårdbrukere og innbyggere i bygdene som allmenningsretten ligger til, som kan bruke naturen. Ferdsel i utmark er tillatt for enhver i medhold av friluftsloven, og andre norske statsborgere og utlendinger bosatt i landet kan få tillatelse til å drive jakt og fiske i statsallmenninger. Tillatelse til fiske kan også gis til utlendinger som ikke bor i landet. I hver kommune der det er statsallmenning, skal det være et fjellstyre som administrerer bruken av den.

I dag er det slik at fjelloven gjelder for statsallmenninger i Sør- og Midt-Norge. Staten eier også grunn i Nordland og Troms, men disse statseiendommene er ikke omfattet av fjelloven. Dette omfatter over 50 millioner dekar i Nordland og Troms.

Den første fjelloven kom i 1920, og ordningen med fjellstyrer for statsalmenningene i Sør-Norge feiret 100 år i 2020.

Helt fra den tid jordbruket kom til Norge, omkring 2800 år fvt., har jordbruksbefolkningen benyttet sin tilgrensende naturområder. Allmenningsretten er derfor eldre enn den tidligste lovgivning, og var naturlig nok tematisert i de tidligste landskapslovene våre. Også i dag har statsallmenningene stor betydning som grunnlag for næring og bosetning i mange lokalsamfunn. I tillegg er statsallmenningene svært viktige rekreasjonsområder for både lokalbefolkning og tilreisende.

• allmenning

• Lovdata: fjellova