Først og fremst skog- eller fjellstrekninger hvor ett eller flere bygdelag har lovbestemte bruksrettigheter.

Da Norge ble bebygd, hadde sannsynligvis de mest fjerntliggende områder liten økonomisk betydning og ble brukt av hele bygdelaget til beite, jakt og fiske. Det har vært antatt at da riket var samlet, ble kongen (staten) ansett som eier av slike områder (statsallmenninger). Dette er ikke brakt helt på det rene, men statens eiendomsrett er i dag anerkjent. En del allmenninger er senere solgt til de bruksberettigede (bygdeallmenninger); det har også vært en del allmenninger i privat eie (privatallmenninger).

Om allmenninger var det en rekke spredte lovbestemmelser inntil vi fikk en gjennomgripende sanering ved lover av 19. juni 1992 om bygdeallmenninger og om skogsdrift m.m. i statsallmenningene. For statsallmenningene reguleres de øvrige sider i allmenningsforholdet i fjelloven av 6. juni 1975. Sedvanerett og rettspraksis er fortsatt viktig for allmenningsretten. Bruksrett i allmenninger tilligger alle jordbrukseiendommer i bygda, og den kan ikke skilles fra gården og selges særskilt. Er allmenningen ikke stor nok til å dekke gårdens behov (man kan f.eks. ikke ta ut tømmer for salg), må alle de bruksberettigede finne seg i innskrenkninger.

De viktigste bruksrettigheter er: rett til trevirke til husbehov etter utvisning, seterrett, beite- og slåtterett. I bygdeallmenningen er det de bruksberettigede, sammen med husstanden, som har jaktretten og den alminnelige fiskerett; men jakt på hjortevilt og bever og fiske med faststående redskap avhenger av allmenningsstyrets bestemmelse. I statsallmenningene har jakt og fiske mer preg av å være allemannsrett. Småviltjakt uten hund er fri for alle som er fast bosatt i Norge; jakt med hund beror på fjellstyrets bestemmelser, mens det er Klima- og miljødepartementet som fastsetter reglene for jakt på elg, hjort, rådyr, bever og rovvilt. I statsallmenning er fiske med krok som hovedregel fritt for alle som er bosatt i Norge, mens fiske med annen redskap er forbeholdt dem som bor i nærheten, etter nærmere regler fastsatt for den enkelte allmenning.

Bygdeallmenningene styres av et allmenningsstyre valgt av og blant eierne og de bruksberettigede. Det skal fastsettes bruksregler, og det skal være en fast ansatt allmenningsbestyrer. Statsallmenningene forvaltes for skogens vedkommende av den offentlige skogforvaltning og av et allmenningsstyre valgt av og blant de bruksberettigede, for de øvrige rettigheters vedkommende av et fjellstyre valgt av kommunestyret.

I Finnmark er forholdene særegne. Det har gjerne vært talt om statens eiendomsrett til «den umatrikulerte grunn» som omfatter det alt vesentlige av arealene (mer enn 95 %). Men lokalbefolkningen har betydelige rettigheter. Det har derfor vært reist spørsmål om statens eiendomsrett (især til det indre Finnmark), og videre om rettighetsforholdene best lar seg beskrive ved en allmenningskonstruksjon (NOU 1993:34 Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark). Forvaltning av grunn og ressurser er i dag regulert i finnmarksloven fra 2005.

Se også allmenning - gate

  • Falkanger, Thor: Allmenningsrett, 2009.
  • Stenseth, Geir: Almenningens janusansikt, En sammenlignende rettslig analyse av almennings- og sameieforhold i norsk utmark, 2005.
  • Olsen, Kjell Meinich: Norsk almenningsret, 1928
  • Rynning, Lorents & P.E. Rynning: Bidrag til norsk almenningsrett, 1934-2001, 5 b.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.