harejakt

Harejakt på sporsnø i Rana

Av /Statssjog SF/flickr.com.
Lisens: CC BY SA 3.0
Hare, Lepus timidus, er en art i familien harer. Den kalles også jase, fjellhare og skogshare.
Harejakt
Harejakt
Spor og sportegn etter hare
Om vinteren kan haren gnage av barken på stammer og greiner av frukttrær.
Avgnagd bark, hare

Artikkelstart

Harejakt er jakthare. Det er en av de mest utbredte typer jakt på småvilt i Norge. I jaktåret 2018–2019 ble det felt i overkant av 17000 harer. Jakt etter hare med harehund er den eldste sportsjakten i Norge.

Harejakt drives både som støkkjakt og med drivende hund. Harejakt uten hund foregår oftest på sporsnø, dessuten på barmark i haretette kystområder i Nord-Norge. Hunden sporer dyret etter teften det har etterlatt, tar ut haren (uttak) og halser så under forfølgelsen (hundens los). Jegeren søker seg så en post hvor han tror haren kan komme.

Mye hare blir skutt tilfeldig under annen småviltjakt.

Jakttid

Jakt med og uten hund er tillatt i hele landet fra 10. september til siste dag i februar, unntatt i Troms og Finnmark fylke og i Narvik, Ballangen og Evenes kommuner i Nordland fylke. Her er jakt tillatt fra 10. september til 15. mars.

Historikk

Harejakt med drivende hund har lange tradisjoner og kom først til Norge med arbeidsinnvandring fra kontinentet på 1600-tallet. Mange av innvandrerne var tyske, og tok med seg jaktform og hunder fra hjemlandet. Adelsfamilier og embetsmenn kjente jakta fra utenlandsreiser og brakte den også med seg.

Harejakt var sport for overklassen utover 1700-tallet. Stort anlagte selskapsjakter ble tradisjon, og det ble brukt flere hunder i samme slipp. Etter hvert gjorde masseproduksjon av våpen at jakta ble tilgjengelig for stadig flere.

Etter at perkusjonslåsen og senere bakladningsvåpen ble innført rundt 1820 kom jakta virkelig på mote. Nesten hver eneste gård hadde harehunder, og løshundplagen var formidabel. Det var nesten en lettelse at ulven tok mange hunder om vinteren. Fremdeles var det vanlig at flere hunder gikk i slipp samtidig. Hunder med stor jaktlyst ble foretrukket, og dressur ble ikke vektlagt. Etter hvert ble det også vanligere at færre hunder gikk i slipp samtidig, og mange begynte også å bruke enkelthunder.

Moderne harejakt

I våre dager er det ikke lov til å jakte med hunder i flokk. Hundene jager enkeltvis, med unntak av når hunder rent tilfeldig slår seg sammen. Det stilles mye større krav til dresserbarhet og appell hos den moderne harehunden. Den skal også kunne fungere som en familiehund i perioder hvor den ikke brukes på jakt. Dessuten er det et krav at den ikke jager sau eller rådyr. Spesielt los på sau kan bli en meget dyr affære for harejegeren, og langbeinte støvere kan være til stor skade dersom de jager rådyr. Ulikt de fleste hunder jager støvere hardt og lenge, og kan sprenge rådyr også på barmark.

De fleste harer skytes i dag tilfeldig under annen småviltjakt, for eksempel slumper gjerne fuglejegere til å støkke hare. Harejakt med drivende hund har tross sine lange tradisjoner blitt mindre vanlig de senere tiårene, da rekrutteringen blant de yngre jegerne har minsket. Det har også vært en tilbakegang i registreringene av langbeinte drivende hunder. Spesielt de genuint norske harehundrasene lider nå avlsmessig under dette.

Jakt uten hund

På snø kan sporingsjakt være spennende og utfordrende. Det gjelder å finne harens dagleie og selv rekke beitefot inntil man får ut haren. Dersom man ikke får skutt på uttaket, kan det være mulig å gå på sporet og håpe at haren har satt seg inn igjen. Dette kan kreve en jeger med mentalitet som en støver og som er villig til å gå langt. For det første er haren mindre trofast mot hjemmeområdet sitt om vinteren og drar lettere ut. Den tar også gjerne ut i motbakke, noe som setter jegeren på fysiske prøver. En hare på snøføre har lite vegetasjon å søke tilflukt i, og denne måten å stikke av på kan være en sikkerhet mot angrep fra rovfugl. Dersom en rovfugl angriper en hare bakfra når haren løper i motbakke, vil nemlig fuglen stå i fare for å krasjlande.

Støkkjakt på hare drives også, hvor man oppsøker antatt gode dagleieplasser i nærheten av beiteområdene.

Jakt med hund

Drivende hund
Av /Norsk jaktleksikon.

For nordmenn er harejakt med for eksempel spaniel nærmest uten tradisjoner. Likevel har spanielrasene opprinnelig blitt avlet som støtende hunder på småvilt generelt, ikke kun på hønsefugl. Hundene er generelt lette å ha som familiehunder og søker trangt. De kan utmerket godt brukes på hare, og mange av dem har meget stor interesse for viltarten. Slike hunder vil neppe noen gang bli brukt kun til hare, men generell småviltjakt der hare kommer i tillegg til annet vilt. Noen skyter også hare i stand for fuglehund, selv om dette ikke er å anbefale. Likevel er ingen av disse harehunder i tradisjonell norsk forstand.

Harejakt med hund er i Norge jakt med drivende hund, langbeint eller kortbeint.

Harehundens utfordringer

Det er ensomt og til dels farlig å være harehund. Hunden har en ensom jobb langt ute fra fører. Han kan vanskelig gripe inn raskt, enn si oppdage alt som kan vederfares en støver på jakt. Utover høsten kan vann og vassdrag med usikker is være en fare, og den lette haren har ingen ting imot en tur ut på isen. I enkelte distrikter er ulven en trussel, og trafikkdøden rammer også harehunden.

Hunden jobber alene langt fra fører, og det er nyttig å ta med et klesplagg hunden vil kjenne igjen. Dersom du gir hunden noe godt mens den ligger på plagget, vil den senere anta at det er mat å finne ved jegerens eiendeler. Plagget må legges igjen dersom jegeren må forlate hunden i los.

Man forlater hunden i los kun i ytterste nødsfall. Det er litt av en oppgave hunden har. Den skal i variabelt høstvær, finne nattfoten etter haren, rekke fot til den finner dagleiet og få «pus» på beina. Så skal den, helst uten tap, drive haren til jegeren der han eller hun setter seg på post.

Støveren skal drive spornøye, det vil si at den ikke skal bruke vinden og dermed den direkte vitringen fra harekroppen. Det er sporet – foten – som er viktig. Likevel avsetter ikke haren (eller noe annet dyr) lukt bare fra føttene. Fra hele kroppen og alle dens åpninger utskilles ulike luktstoffer hele tiden. Er det vind kan hovedgaten av lukt som hunden følger under los ligge flere meter til siden for selve sporløypa.

Hunden skal følge harens krumspring gjennom mange slags miljøer, aller helst påholden og uten tap; gjennom fuktig underskog, over varme hogstflater, over bekker, langs grusveier, stier og over beitemarker. Gjennom en helt vanlig jaktdag fungerer terreng og vær som et gigantisk laboratorium. Store forskjeller i fuktighet, temperatur, nedbør, underlag og vind endrer sammensetningen på mange av stoffene som lukter «hare» og dermed forholdene for hunden. Ett eksempel når hunden får «veitap». Når vi vet alt dette er blir harehundens innsats imponerende, der den i timevis i høy fart under full los holder rede på haren. Haren på sin side gjør mange krumspring for å gjøre det vanskelig for hunden.

Det er egentlig bare hunden som virkelig kjenner vitringsforholdene. Noen hunder har lettere for å jakte i snø enn på barmark, mens andre er best når bakken er bar. Trolig har det med hundens jakterfaring og forståelsen av de ulike forholdene å gjøre. Generelt virker det vanskelig for de fleste hunder å ta ut hare når bakken er rimfrossen. Det samme ser ut til å være tilfelle ved lauvfall, men det skyldes neppe at busker og trær ikke har blader. Det er heller vitringsforhold som oppstår på samme tid som lauvfallet som er årsaken. Dersom bakken er kaldere enn lufta omkring vil hunden også slite. Det kan virke som om luktstoffene fra haren er klistret til bakken.

Når en hare blir skadeskutt, er mange hunder ute av stand til å finne den igjen. I gamle dager het det at haren ble så skrekkslagen at den holdt pusten og ikke avsatte lukt. Dette er uriktig. Det er ikke bare ånden som lukter, men absolutt hele dyret. Derimot er sjansen stor for at en skadd og stresset hare lukter helt annerledes enn en frisk, og at hunden ikke har «luktbilde» av den i hjernen. Kroppsfunksjonene hos skadde og stressede dyr endrer seg kraftig fra «normalen», åpenbart med andre luktstoffer som resultat. Trolig er harejakt den jaktformen som er minst rettet mot selve utbyttet. Mange skyter bare en og annen hare for hundens skyld.

Harehunden på jakt

Når hunden slippes, skal den søke og finne beitefot etter hare, få haren på beina og drive den under halsgivning, altså lose. Imidlertid har «pus» i nattens løp beveget seg på kryss og tvers, over sine egne spor og vært innom mange steder for å fylle magen. Noen hunder begynner så smått å hi hals mens de forsøker å finne ut av denne labyrinten. Det kan fortelle jegeren at hunden begynner å nærme seg uttaket, så lenge halsgivningen er differensiert og skiller seg fra den reelle losen senere. Men dette kan også defineres som løshet.

Når hunden vel har nøstet opp nattfoten og tar ut haren, er det en ekstra bonus at hunden gjør det med beskrik, det vil si at den gauler høyt og lenge. Dette skjer dersom hunden enten gjennom vitring forstår ar haren er ute, eller at den ser drevdyret. En trang hund har kanskje vært taus til dette øyeblikket, og enkelte hunder er tause også nå. Et variert, jevnt og godt hørbart losmål er høyt verdsatt. Gjennom dette kan jegeren få informasjon om hvor nær hunden er haren.

Enkelte hunder har et spesielt tostemt eller flertonig mål. Det er dette som i utallige artikler og bøker er omtalt som en konsert, og som musikk i harejegerens ører. Han ønsker seg en sanndru hund som gjennom losen forteller hva som skjer. Dersom det blir tap skal det høres. Eller rettere sagt ikke, hunden bør ideelt sett være taus. Dette kan for eksempel skje om haren hopper tilbake i sine egne spor og gjør et avhopp, kommer inn på vei eller går i berg. Av og til kan haren trykke oppe på en høy stein eller finne på andre saker som gjør det nesten umulig for hunden å løse floken. Avhengig av situasjonen skal hunden bruke hodet, ringe inn tapsstedet og finne igjen drevdyret. Uten utspor fra ringen vet hunden å snevre inn søket inntil haren er på beina igjen. Dette kalles gjentak, og må gjerne høres. Når den første spurten etter uttaket er over kan haren begynne å løpe i runder i hjemmeområdet sitt, det vil si at den turer. Den ønsker hvis mulig å ha kontroll på fluktruta, og det har den best der den er kjent. Derfor er det nesten feil å kalle harehunden en drivende hund. Den driver ikke haren, men holder den i bevegelse. Det er haren som bestemmer hvor ferden skal gå mens hunden bare følger sporløypa, i hvert fall etter at den første spurten i uttaket eller gjentaket er over.

En god harehund kan være påholden og haren kan ture i runde etter runde. Haren kan ofte slå inn på skogsbilveier. Dersom hunden er for skarpsprungen, kan haren slå inn på vei raskere. Her er det naturlige «luktlaboratoriet» et helt annet enn ellers i terrenget. Det krever en hund som avpasser farten etter forholdene og er spornøye. Den må også være oppmerksom nok til å registrere når haren forlater veien. Spesielt tidlig i jakta er veier og stier utmerkede stedet for postering. Senere i sesongen er ikke haren alltid like villig til å følge slike ferdselsårer. For både hunden og haren er det selve jakta, ikke utbyttet, som er det viktigste. En støver er slik koblet opp i hjernen at det å jakte er kraftig selvbelønnende. Kanskje er dette forklaringen harejegeren ønsker seg en selvstendig arbeidende, sanndru hund som også er iherdig ved tapsarbeid.

Sentral terminologi

Dot er et jaktrop som brukes under harejakt til å varsle at en hare er skutt. Stedet der haren faller kalles doten.
Av /Samfoto/NTB.
  • Avhopp: Haren gjør et hopp på flere meter til side for sitt eget spor for å villede hunden
  • Beskrik: Hunden hyler eller skriker i det den tar ut haren. Det skjer enten når hunden ser haren eller på annet vis skjønner at haren er på beina
  • Dot: Stedet hvor man skyter haren blir skutt (av tysk tot, 'død')
  • Fot: Sporet etter haren
  • Leter: Harehundens søk
  • Ljuger: Hunden loser uten at det er grunn til det i form av vilt og er verdiløs som jakthund
  • Los: Hundens halsing etter uttak – hunden «auser på»
  • Løs: Halsing på tap eller på dårlig fot. Det antas at både ljuging og løshet er arvelige egenskaper. Noe løshet aksepteres.
  • Odde: Haren hopper tilbake i sine egne spor
  • Sete: Harens hvilested/skjulested etter nattens beiting
  • Støte: Halsing på tap eller muligens dårlig fot
  • Tap: Hunden mister kontakten med haren/foten
  • Tar ut: Hunden reiser haren
  • Uttak med beskrik: Halsing på uttaket
  • Trang: Hunden har høy losterskel og blir stille ved tap. Noe taushet under losen kan ikke regnes som tranghet
  • Ture: Når haren i løpet av drevet ender tilbake til uttaket

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Unsgård, John Henning og Frøstrup, Johan Christian (2007). Norsk jaktleksikon. Arendal: Friluftsforlaget

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg