grevlingjakt

Grevling er en rovdyrart i mårfamilien, som lever enslig i huler i skogsbakker. I oktober/november går den i vinterkvarter. Hann, hunn og undertiden årsunger finnes ofte i dyp vintersøvn i samme hule. Grevlingene bruker faste stier til og fra hiområdet, og disse blir hardtrakket og avslører dyrenes tilstedeværelse.

Grevling
Grevlingfelle
Sør-Norge og de fleste steder i Midt-Norge (det vil si Møre og Romsdal og Trøndelag) har en livskraftig og til dels tett grevlingbestand.
Utbredelse av grevling

Artikkelstart

Grevlingjakt er jaktgrevling. Jakten regnes som småviltjakt, og omfattes av dette regelverket. Både hagle og rifle er tillatt.

Grevlingen ble tidligere jaktet på grunn av både pels og kjøtt. I dag skytes grevlingen ofte som skadedyr, uten at verken skinn eller kjøtt kommer til nytte. Dette fører til at enkelte benytter høyhastighetskuler spesielt fabrikkert for avlivning uten å utnytte viltet i etterkant. I Norge med kultur for å utnytte skutt vilt har ikke slik ammunisjon fått stor utbredelse blant jegere.

Det drives også fangst av grevling med feller.

Jakttid

Grevlingjakt er tillatt i hele landet fra 21. august til 31. januar.

Jaktformer

Posteringsjakt

Jegeren velger en post ved grevlinghiet ved skumring eller demring, når grevlingen mest sannsynlig går til eller fra hiet. Det er lurt å gå rolig til posten i god tid før de aktuelle tidspunktene. Jegeren plasserer seg gjerne høyt, slik at eventuelle skifter i vindretning ikke så lett skal røpe ham. Sjansen for et renere skudd enn ved postering på bakken er også til stede.

Grevlingen er hardskutt og har et tykt spekklag om høsten. Jakt med hagle gir derfor visse begrensninger, og holdet ikke bør overskride 25 meter. Uansett våpenvalg bør man ikke løsne skudd på den hardskutte grevlingen før den er godt klar av hiåpningen. La den gjerne gå flere meter før skuddet faller. En skadeskutt grevling kan være nesten umulig å få tak i dersom den greier å komme seg tilbake til hiet. Når grevlingen skal ut, bruker den tid til å sjekke terrenget utenfor. Gjentatte ganger kan den stikke hodet ut og trekke seg tilbake før den endelig bestemmer seg for å forlate boligen.

Jakt med hund

Under jakt med hund brukes vanligvis terriere og dachshunder. Terrierne har fått navnet sitt etter det latinske terra, som betyr jord. Disse hundene skal arbeide under jorden i hi (se hihund). Dachshunden har fått sitt navn etter det tyske dachs (som betyr 'grevling').

Imidlertid er grevlingen en atskillig farligere motstander for en hund enn en rev. Svært mange hunder som går for hardt på nede i hiet, kan bli skadet eller til og med drept under jakten. Den ideelle hunden for grevlingjakt er en såkalt forligger, som i los holder et jevnt trykk på grevlingen. Hunden klarer ikke å holde rede på mer enn ett dyr, og i et hi kan det være flere grevlinger. Det bør derfor settes poster som holder rede på eventuelle andre utganger i hiet. Det er imidlertid vært sjelden at grevlinger velger å forlate hiet på grunn av hunder.

Når hunden har fått stilt grevlingen, må flere «jaktvåpen» fram – stikkspade, jordspade, øks for trerøtter, og spett. Nedslaget bør skje bak hunden. Når gravingen begynner, kan grevlingen rømme. Dette er også en grunn til at postskyttere bør stå klare mens noen forsøker å grave fram dyret.

Også jakt med stillende hund – som regel spisshund – har blitt forsøkt i Norge. Da spiller man på mange hunders medfødte skarphet mot rovdyr. Jaktspisshunder kan holde grevling i los, det samme kan en terrier av jaktblod. Grevlingen følger gjerne de samme stiene på ve til og fra hiet. Da kan man gi en ung hund ferske spor å følge, og raskt få skutt et dyr så hunden vet hva det handler om. Grevlingen forsøker ikke så ofte som andre losdyr å stikke av. Hunden bør ikke være så skarp at den angriper grevlingen direkte, det kan føre til skader på hunden. Ikke minst på seinsommeren, før kornåkrene er tresket, beiter grevlingen ofte her, og kan da lett finnes av en grevlinginteressert elghund.

Fangst av grevling

Grevlingfelle

Fangst av grevling drives ofte med levendefeller, som plasseres i kulturlandskapet. Egnet åte for grevling er gjerne bær, egg, brød, korn samt sterkt luktende mat som kjøtt og ost.

Kommunen kan i noen tilfeller gi tillatelse til bruk av slagfelle til fangst av grevling. Fella skal ta livet av et kraftig dyr. Den må derfor plasseres slik at den fanger selektivt og ikke skader hunder, katter eller barn.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Unsgård, John Henning og Frøstrup, Johan Christian (2007). Norsk jaktleksikon. Arendal: Friluftsforlaget

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg