inuitt

Tradisjonelt hentet inuitter mange av ressursene sine fra fjæra og havet, og trengte derfor båter. Den mest kjente er kajakken, en énmannsbåt beregnet til fangst av sjøpattedyr som sel og hval. Kajakken forekommer i flere utforminger, som alle er konstruert av et treskjelett (ofte av drivtømmer) trukket med selskinn.

For fangst nærmere land brukte de en større båt med flatere bunn kalt umiak. Umiak blir noen ganger kalt konebåter på norsk fordi disse ofte ble rodd av kvinner. Den er en stor, åpen, skinntrukken farkost som også ble brukt til transport av folk og utstyr, særlig på sommeren. Den kan også bli brukt til hvalfangst, noe den fremdeles blir i Alaska.

Inuittene er også kjent for sin utstrakte bruk av hundeslede for transport på isen av utstyr og folk (særlig barn), og kan også brukes under jakt. Sleden trekkes av 5–10 trekkhunder (huskyer). Hunder er en viktig del av inuittenes kultur også utover sledekjøring fordi de er gode hjelpere under jakt, og fordi de beskytter mot store rovdyr, som isbjørn.

Inuittene har utviklet et bredt spekter av metoder for jakt og fangst. En av de mest kjente er maupok-fangst, eller pustehulljakt. Jegeren venter ved selens pustehull i isen med harpun, klar til å spidde den når den dukker opp. En annen metode er utok-fangst, der jegeren kryper bortover isen mot byttet mens han etterligner selens bevegelser. I dag skjuler man seg gjerne bak en skjerm av hvitt tøy forsynt med skyteskår for moderne rifle.

Andre ferdigheter som har betydning innenfor bestemte områder, er jakt med lanse og/eller pil og bue på blant annet moskusfe, caribou, ulv, bjørn, rev og jerv. De har i tillegg en rekke fisketeknikker og fuglefangstmetoder, foruten spesielle strategier i fangsten på hval, hvalross og sel.

De fleste materialene som blir brukt til kunst og håndverk kommer fra byttedyr, blant annet dyreskinn, bein, fett og elfenben. I tillegg brukes drivtømmer og enkelte steintyper, som kleberstein. Siden 1900-tallet har kleberstein vært mye brukt til å lage skulpturer solgt som kunsthåndverk og suvenirer. Dette forblir en viktig inntektskilde i dag.

Før inuittfolkene fikk tilgang til moderne solbriller, lagde de en type beskyttelsesbriller av tre eller bein med smale spalteåpninger. Disse beskyttet øynene effektiv mot den sterke senvintersolen under utok-fangsten.

For oppvarming og mattilberedning lagde de lamper av kleberstein, qulliq, som de fyrte med selolje eller spekk.

Inuittene lagde hus av forskjellig materiale og utforming. Den mest kjente er igloen, et kuppelformet vinterhus av hardpakket snø. Det var ikke alle inuitter som bygde iglo, men de aller fleste brukte snø for å isolere huskonstruksjoner bygd opp av hvalbein. Andre hustyper var torvgammer av varierende trekonstruksjoner, steinhus som var halvt underjordiske med steintak og som huset mange mennesker og ulike typer telt.

De økologiske betingelsene inuittene har levd under har variert fra milde kyststrøk til den gjennomfrosne tundraen nord i det sentrale Canada. Det har derfor tradisjonelt vært flere større landsbyer med mer bofaste befolkninger i Alaska og på Grønland, mens det kalde nord har vært preget av mindre grupper med sesongbaserte bosetninger. Dette er med på å opprettholde en fleksibel form for sosial organisasjon, der bosetningsmønstre og lederskap varierer etter sesong, sosiale behov og tilgangen på ressurser.

Det ble for eksempel dannet store iglo-landsbyer for over 100 personer midtvinters under pustehullfangsten, slik at mange jegere kunne oppsøke og fordele seg på pustehullene i et bestemt område. Utover ettervinteren og våren kunne landsbyen oppløses i mindre grupper som jaktet på solbadende sel oppå isen. Sommerens elvefiske var heller ikke særlig mannskapskrevende, blant annet fordi en enkelt families medlemmer av begge kjønn og alle aldre kunne delta. Først under høstens cariboujakt ble det hensiktsmessig med et større antall samarbeidende jegere. Tradisjonelt ble dette samarbeidet organisert gjennom slektskaps- og vennskapsrelasjoner. Dette innebar at jegerne inngikk avtaler om gjensidig hjelp og støtte, blant annet med besøk over lange avstander. Det var også vanlig å danne ekteskapsallianser.

Også i tradisjonell inuittisk religion og kosmologi er det en del fellestrekk som går igjen mellom de ulike folkene. Det gjelder blant annet animisme, en verdensforståelse der alle dyr, planter, steder og ting har en form for sjel (anirniq), og sjamanisme, en religiøs praksis der utvalgte kvinner eller menn (angakkuq) innehar evnen til å kommunisere med åndeverdenen. Det var viktig å opprettholde gode relasjoner med anirniq og andre åndevesener, som tuurngait, fordi disse var uberegnelige og fort kunne angripe mennesker. En anirniq ble for eksempel satt fri dersom det mennesket eller dyret den hadde tilhørt døde, noe som betydde at menneskers eksistens var kontinuerlig truet av hevnlystne eller på andre måter utilfredse anirniq. Uheldige hendelser som dårlig jakt, mye uvær, plutselig død eller sykdom og personlig uflaks ble knyttet til en form for ubalanse mellom mennesker og ånder. Derfor var det viktig å følge rituelle forskrifter, tabuer, for å blidgjøre åndevesenene.

En av hovedoppgavene til angakkuqene, de såkalte sjamanene, var å minne om rituelle tabuer slik at mennesker og ånder kunne opprettholde fredelige relasjoner. Angakkuqene kommuniserte med åndevesenene for å få spirituell kunnskap, og tuurngait-åndene fungerte ofte som deres hjelpere, men kunne også være farlige. Angakkuqene kunne også fungere som drømmetydere og helbredere. Tjenestene deres kunne være rettet mot en hel bosetning eller benyttet av enkelte familier og enkeltindivider.

Både animisme og sjamanisme er sentrale deler av en større kosmologisk forståelse, der mennesker, dyr og ånder sameksisterer og er avhengige av gjensidig respekt. Her er rituelle regler og respektatferd viktig for å opprettholde spirituell harmoni. Selv om denne generelle kosmologiske forståelsen er (eller var) gjeldende blant alle inuitter, var det store variasjoner på tvers av grupper som kan knyttes til økologiske og kulturelle forskjeller. Ulike grupper samhandlet med forskjellige typer ånder og guddommer, rituelle tabuer varierte, og sjamanistisk praksis tok ulik form på ulike steder.

Fra 1800- og utover 1900-tallet var det mange inuittgrupper som konverterte til kristendommen; noen frivillig – andre under ulike former for tvang. I tiårene rundt århundreskiftet var det anglikanske og katolske misjonærer som leder an, men utover 1900-tallet har ulike pinsekirker vært i vekst. Samtidig har en økende betydning av kulturell fornyelse blåst nytt liv i den gamle kosmologien. Noen steder har dette skapt nye former for religiøs synkretisme (sammenblanding), andre steder har det ført til at man har sagt fra seg kristendommen igjen.

Den første kontakten mellom inuitter og europeere skjedde på Newfoundland og Grønland, som hadde blitt befolket av nordboere allerede på slutten av 900-tallet. Kontakten mellom dem var hovedsakelig fredelig, og varte helt til 1400-tallet, da klimaendringer tvang fraflytting fra de gamle norrøne gårdene.

Det var ikke før utpå 1500-tallet at kontakten mellom inuitter og europeere ble gjenetablert, etter at hvalfangst, fiske og jakten på Nordvestpassasjen drev europeiske oppdagere mot det arktiske Nord-Amerika. Igjen var kontakten hovedsakelig fredelig og motivert av handel.

De senere årene har det vært en stadig kamp for inuittenes rettigheter. Samtidig har Arktis fått fornyet interesse på grunn av sine mineralforekomster, noe som truer inuittenes livsgrunnlag. Jakten på olje har lenge vært i full gang, med borerigger og med oljeledninger som legges tvers over viltets trekkveier.

Under et møte med den kanadiske regjeringen i 1976 fremla representanter for inuittene i Canada et forslag om utskillelse av et nytt territorium, Nunavut ('Vårt land'), på rundt 1,9 millioner kvadratkilometer, fra Northwest Territories. De krevde å få anerkjent eiendomsretten til en tredjedel av Nunavut, som i alt omfatter det østlige arktisk Canada, Keewatin- og Baffin-regionene, sentralkysten, øyene i Hudson Bay og lenger nord, foruten de vestlige arktiske områdene rundt Mackenzie-deltaet, det vil si omtrent det tradisjonelle inuitt-territoriet. Nunavut ble opprettet i 1999.

På Grønland ble det danske kolonistyret opphevet i 1953, og Grønlands selvstyre ble etablert i 1978. Søknaden om selvstyre ble i stor grad drevet fram etter at Danmark, og da også Grønland, ble medlem av EU, til tross for at et overveldende flertall av grønlendere stemte imot. Grønland forlot EU i 1985. Siden 1970-tallet har danske stedsnavn blitt erstattet av grønlandske.

I tråd med slike bestrebelser finner man en voksende bevisstgjøring gjennom egne opplysningsorganer, aviser og tidsskrifter. Inuitter er også aktive i World Council of Indigenous Peoples (WCIP). I 1977 stiftet inuitter fra Grønland, Canada og Alaska organisasjonen Inuitt Circumpolar Conference (ICC), som har fått konsultativ status i FNs økonomiske og sosiale råd. ICC arbeider med suverenitetsspørsmål og med problemer forbundet med tradisjonelle næringsrettigheter. Blant annet fører de en innbitt kamp mot restriksjoner på jakt og fangst.

I enkelte viktige spørsmål er det oppstått splittelse mellom ulike inuittgrupper. Blant annet vil noen ha slutt på all oljeboring, mens andre vil tillate slik virksomhet mot garanti om beskyttelse av bestemte territorier.

På Grønland har det vært gjentatte debatter om å fjerne en statue av Hans Egede siden 1970-tallet. Senest i juni 2020 ble den malt og tagget ned, og den grønlandske kunstneren Aqqalu Berthelsen tok i flere mediekanaler til orde for å rive den.