Gamzigrad, Serbia
Gamzigrad ligger nær den serbiske byen Zaječar ved Donau. Den romerske keiseren Galerius bygde et palass her på 300-tallet som det er bevart ruiner av. Ruinene står på UNESCOs verdensarvliste.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Balkans historie omfatter her de landene i Sørøst-Europa som utgjøres av Albania, Bulgaria, Hellas, Romania, det tidligere Jugoslavia unntatt Slovenia samt den europeiske delen av Tyrkia, men det hersker uklarhet om den nordlige grensen for Balkanhalvøya.

Balkan har ligget i skjæringspunktet mellom øst og vest, og deler av Balkan har gjennom historien vært behersket av store riker, som Romerriket, Det bysantinske riket, Det osmanske riket, Det habsburgske riket (fra 1867 kalt Østerrike-Ungarn) og Sovjetunionen. Balkanhalvøya har vært befolket av mange folkegrupper med ulike språk og religioner. Dette har skapt mange rike og forskjelligartede kulturer, men også konflikter.

Forhistorisk tid

Franchthi-hulen
Franchthi-hulen i Argolis, Hellas, er et særlig viktig funnsted med lang, kontinuerlig bosetning fra mesolittisk tid.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0
Lepenski Vir
Den eldste kjente kulturen på Balkan er Lepenski vir i Serbia. Man antar at kulturen stammer fra tiden mellom 9500 og 6000 fvt. Det er blant annet funnet en rekke skulpturer, mange av dem menneskefigurer.
Av /Mickey Mystique.
Lisens: CC BY SA 4.0

I Krapina i Kroatia ble det funnet store mengder skjeletter av neandertalere, og der er det i dag et neandertalermuseum. I 2002 fant man deler av en hodeskalle som kanskje er det eldste funn av Homo sapiens i Europa, i en hule i Romania, Peștera cu Oase, nær byen Anina, anslått å stamme fra mellom 37000 og 42000 fvt. På Balkan er det funnet en rekke huler med mesolittisk bosetning, som Franchthi-hulen i Hellas.

Den eldste kjente kulturen på Balkan er Lepenski vir i Serbia, på bredden av Donau ved Jernporten, oppdaget i 1960. Man antar at kulturen stammer fra tiden mellom 9500 og 6000 fvt. Det er funnet 136 bygninger, kalt «den eldste by i Europa», og en rekke skulpturer, mange av dem menneskefigurer.

Fra neolittisk periode stammer flere funnsteder. Den såkalte Vinča-kulturen, fra ca. 5500–4500 fvt., omfatter Serbia og omliggende områder. Fra Varna-kulturen i Bulgaria har man funnet verdens eldste kjente gullsmykker, fra ca. 4500 fvt. Butmir-kulturen ikke langt fra Sarajevo stammer fra ca. 5000 fvt., med keramiske produkter og menneskefigurer i leire.

I bronsealderen, omkring år 1000 fvt., kom illyrerne til Balkan. Andre indoeuropeiske folkegrupper på Balkan var dakerne i dagens Romania og trakerne i Trakia (dagens Bulgaria, Nord-Hellas og europeisk Tyrkia). Lite er kjent om språkene som illyrerne, dakerne og trakerne snakket, men mye er kjent om deres materielle kultur. I 1949 fant tre bulgarske brødre en trakisk gullskatt, Panagjurisjte-skatten, som består av kanner og annet husgeråd i gull. En annen trakisk skatt fra Bulgaria, Rogozen-skatten, funnet i 1985, består av forgylte sølvgjenstander, boller og fat.

Den greske kulturen

Fra det 8.–9. århundre fvt. utviklet det seg en gresk stat i den sørlige delen av Balkan, øyene i Egeerhavet og kysten av Lilleasia. I det 6. og 5. århundre blomstret den greske kulturen i byer som Athen og Sparta med kunst, filosofi, litteratur og kultur på et høyt nivå. En rekke byggverk er bevart, blant annet templer.

Grekerne behersket ikke det indre av Balkan. Etter en persisk invasjon på slutten av 400-tallet var den trakiske staten den dominerende, grunnlagt i 470 fvt., med sentrum i dagens Bulgaria.

Illyrere og makedonere

Vergina
Et av gravkamrene i Vergina i dagens Hellas som man tror kan tilhøre Filip 2 av Makedonia.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0
Illyrisk mur

Rester av mur fra illyrisk tid i Stolac i Hercegovina.

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Adriaterhavskysten og det indre av Balkanhalvøya var befolket av illyriske stammer. På 300-tallet fvt. ble en sterk illyrisk stat etablert i dagens Montenegro, ved Skadar-sjøen og med byen Rhizon (dagens Risan) som hovedstad. Her hersket dronning Teuta. Romerne førte langvarige kriger mot illyrerne i årene 229–168 fvt.

Makedonerne snakket et språk som var beslektet med gresk. Kongeriket Makedonia ble grunnlagt på 600-tallet. Under Filip 2., som var konge i perioden 359–336, ble Makedonia en sterk stat som la under seg de greske bystatene unntatt Sparta. Filips sønn, Aleksander den store, utvidet riket til Persia og India. Makedonia var på denne tiden den mektigste staten i den antikke verden. Etter Aleksanders død i 323 fvt. falt riket sammen, og Makedonia besto av det gamle kjernelandet på Balkan. I 1977 ble gravstedet til de makedonske kongene, Vergina, oppdaget, med verdifulle skatter, blant annet en gravkiste av gull.

Romerne på Balkan

Doclea (Duklja)
Ruinene av den romerske byen Doclea (Duklja) utenfor Podgorica i Montenegro.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0
Diokletians palass
Flere romerske keisere var fra Balkan, blant andre Diokletian, som var født i Dalmatia (dagens Kroatia). Han fikk bygget et palass utenfor den romerske byen Salona, i dag Split i Kroatia. Diokletians palass anses som et av verdens best bevarte eksempler på romersk arkitektur. Den nordre veggen av palasset sett fra utsiden.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Etter å ha slått illyrerne etablerte Romerriket i år 27 fvt. provinsen Illyricum, som omfattet Dalmatia og Pannonia. Balkan ble en viktig del av det romerske riket, og en rekke keisere kom fra Balkan, blant andre Diokletian og Konstantin den store. Viktige romerske byene på Balkan var Salona (ved dagens Split), Narona (ved Metković), Sirmium (Sremska Mitrovica), Stobi (i dagens Nord-Makedonia) og Vinimacium (i dagens Serbia). Under keiser Trajan erobret romerne Dakia nord for Donau omkring år 100.

Den tidligere befolkningen på Balkan tok i stor grad i bruk latin som språk. Bare oppe i fjellene beholdt illyrerne sitt språk, noe dagens albansk kan være en rest av. Mange romerske kulturminnesmerker er bevart på Balkan, som keiser Diokletians palass, som i dag utgjør sentrum av byen Split, eller tempelet og amfiteatret i Pula. I Øst-Serbia ligger Gamzigrad med ruiner av palasser og tempel bygd av keiser Galerius omkring år 300. Fra 300-tallet ble kristendommen utbredt på Balkan, og det fins mange minner om tidlige kirker.

Illyricum
Kart over de romerske provinsene på Balkan. Illyricum ble etter det illyriske opprøret 6-9 evt. delt i to nye provinser; Pannonia (grønt) og Dalmatia (rødt).
Av .

Det bysantinske riket

Det bysantiske rike
Det bysantinske riket og dets nabostater i 565 (grønt + stripete). Kartet viser også rikets utstrekning på slutten av 800-tallet (kun stripete). I 565 ser vi at det bysantiske riket omfatter hele Balkan, mens på 800-tallet er det stort sett kun den sørligste og østligste delen igjen.
Det bysantiske rike
Av /Store norske leksikon.

Da keiser Konstantin den store gjorde den greske byen Bysants til Konstantinopel og hovedstad i den østlige delen av Romerriket i 330, førte dette til deling av riket i år 395. Det østromerske (bysantinske) riket fortsatte å være et sterkt keiserrike, mens den vestlige delen ble invadert av germanere. Keiser Justinian 1. bygde opp Konstantinopel på 500-tallet og konsoliderte kirken. Det bysantinske keiserriket hadde en rik kultur, med gresk som språk. Den østlige delen av Balkan ble kulturelt og religiøst påvirket av Bysants.

Mange bysantinske kulturminner fins naturlig nok i Istanbul (Konstantinopel), med Hagia Sofia i spissen, men også andre steder på Balkan. Et av de best bevarte kulturminner fra tidlig kristen tid er St. Euphrasius-basilikaen i Poreč i dagens Kroatia, med mosaikker fra 500-tallet. I den østlige delen av Balkan fins mange kirker og klostre i bysantinsk stil.

Etter at kristendommen ble splittet i 1054 (det store skisma), ble Balkan delt i det ortodokse øst (bulgarere, serbere) og katolske vest (kroater, bosniere). Skillelinjen fulgte omtrent den gamle delelinjen mellom det vestromerske og østromerske riket, mellom påvirkning fra latin i vest og gresk i øst. Det fjerde korstog, som hovedsakelig besto av italienske og franske styrker, dro ut fra Venezia, og i 1204 erobret de Konstantinopel og ødela og plyndret byen. Det bysantinske riket kom seg aldri etter dette.

Middelalderstater

St.Klement og Pantheleimon-kirken
St.Klement og Pantheleimon-kirken i Ohrid, dagens Nord-Makedonia.

På 600-tallet innvandret slavere fra nord og bosatte seg over hele Balkan. Den latiniserte befolkningen ble stort sett assimilert med slavisktalende, bare i den greske delen av Balkan ble slavisk trengt tilbake, og også rumenerne beholdt sitt romanske språk. Det oppsto en rekke statsdannelser.

Bulgaria

Krum

Krum, den bulgarske khan (802–814), feirer sin seier over den bysantinske keiser Nikeforos 1. Miniatyr fra ca. 1345. Biblioteca Apostolica, Vatikanet.

Krum
Av .
Lisens: fri

Bulgarerne var et tyrkisk folk som krysset Donau i 681 og dannet en stat som etter hvert ble overveiende slavisk. Den bulgarske herskeren Krum på begynnelsen av 800-tallet la under seg bysantinsk territorium. I 865 ble Bulgaria kristnet og utviklet den første slaviske litteratur. Under tsar Simeon 1. (893–927) behersket Bulgaria det meste av Balkan, men klarte ikke å innta Konstantinopel. Bysantinerne slo tilbake, og tsar Samuil (976–1014) hersket først bare over den vestlige delen, men tok senere store deler av Balkan. I 1014 ble den bulgarske hæren slått av keiser Basil 2., og riket falt sammen.

Kroatia

Kroatene dannet en stat i Dalmatia fra slutten av 800-tallet. Kong Tomislav (ca. 910–928) opprettet en sterk stat og innlemmet Pannonia, som snart ble tatt av madjarene. Kong Peter Krešimir 4. (1058–75) hersket over Dalmatia, Bosnia og Slavonia. I 1102 ble kroatene presset til å inngå en dynastisk union med Ungarn. Etter dette var Kroatia underlagt Ungarn. Kroatene brukte latin og slavisk som skriftspråk. Baška-platen fra ca. 1100 er skrevet med glagolittisk, det eldste slaviske alfabetet, som holdt seg ved den kroatiske kysten i århundrer, men ellers forsvant.

Bosnia

Stećci
Gravfelt med flere stećci fra middelalderen i Radimlja nær Stolac, Bosnia-Hercegovina.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Bosnia var en stat fra slutten av 1100-tallet, styrt av en fyrste (ban). Et av de eldste skriftlige minnesmerker på Balkan er ban Kulins brev til Dubrovnik i 1189 om fred og fritt leide for handelsmenn. Under ban Stjepan Kotromanić (ca. 1318–1353) ble det etablert en autonom bosnisk kirke, som paven mente var kjettersk. Bosnias høydepunkt kom under ban Tvrtko (1353–1391). Et minne fra bosnisk middelalder er de mange store gravsteinene (stećak-steći) med innskrifter og figurer.

Serbia

Kart over Balkan 1350
Balkan rundt 1350. Her ser vi at det serbiske riket er på sitt største. Høydepunktet i den serbiske middelalderstaten kom med Dušan den mektige, som var konge fra 1331. Han la under seg store deler av Balkan, inkludert det meste av dagens Hellas. Ved hans død i 1355 gikk store deler av riket i oppløsning.

Den eldste serbiske statsdannelsen på 1000-tallet var Duklja/Zeta i dagens Montenegro. En sterkere serbisk stat oppsto i Raška (i dagens sør-Serbia) under Stefan 1. Nemanja på slutten av 1100-tallet. Hans sønn Stefan 2. ble kronet som konge i 1217. Bror av Stefan 1. var Sava, som var erkebiskop og oppnådde at den serbiske kirken ble selvstendig fra Bysants. Nemanja-dynastiet hadde en rekke konger, blant andre Milutin og Stefan Dečanski i første del av 1300-tallet. Høydepunktet i den serbiske middelalderstaten kom med Dušan den mektige, som var konge fra 1331. Han la under seg store deler av Balkan, inkludert det meste av dagens Hellas. I 1346 ble han kronet som keiser over serbere og grekere i hovedstaden Skopje. Han er kjent for sin lovbok. Da Dušan døde i 1355, gikk det serbiske riket gradvis i oppløsning.

Dubrovnik

Republikken Dubrovnik (Ragusa) var en fri bystat fra 1300-tallet. Dubrovnik drev handelsvirksomhet med en stor flåte og handel med det indre av Balkan (Bosnia og Serbia). Konkurrenten var Venezia. Langs adriaterhavskysten hadde Republikken Venezia besittelser fra 1200-tallet, helt til dagens Montenegro. Alle byene langs kysten, unntatt Dubrovnik, tilhørte Venezia.

Montenegro

På 1300-tallet ble Montenegro (det tidligere Zeta) et fyrstedømme under Crnojević-slekten. Ivan Crnojević grunnla omkring 1480 hovedstaden Cetinje opp i fjellene.

Moldavia og Valakia

Soroca fort
Soroca fort i Soroca, Moldova, er bygget rundt 1500.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Moldavia og Valakia ble uavhengige fyrstedømmer på midten av 1300-tallet. På 1400-tallet styrte fyrst Vlad 3., kalt Dráculea (den lille drage) eller Tepeș (en som spidder folk på pæler), modell for senere tiders Dracula.

Det osmanske riket

Slaget på Kosovo Polje

Slaget på Kosovo polje i 1389. Her kjempet bosniere og serbere mot de osmanske tyrkerne som trengte frem på Balkan. Maleri av Adam Stefanović, 1870.

Serbiske migranter
Under det osmanske styret migrerte flere serbere lenger nord og vest i Europa, blant annet til Ungarn og Østerrike.
Eugen
Prins Eugen av Savoi ledet er østerriksk felttog som plyndret og brente Sarajevo i 1697.
Eugen
Av /Rijksmuseum, Amsterdam 𝒲.
Slaget ved Navarino
Slaget ved Navarino i 1827 ble slutten på det osmanske herredømmet over Hellas.

I 1354 trengte de osmanske tyrkerne inn på Balkan, og i løpet av vel hundre år ble de fleste av de balkanske middelalderstatene erobret. Osmanene hadde en sterk og velorganisert hær, med janitsjarene som elitetropper.

I 1389 møttes en kristen hær, anført av den serbiske kong Lazar, og den osmanske hæren med sultan Murad i spissen, på Kosovo-sletten utenfor dagens Prishtina. Både Lazar og Murad ble drept. Etter Kosovo-slaget gikk den serbiske middelalderstaten til grunne, men slaget ble mytisk i serbisk nasjonal historie («hevne Kosovo»).

Det avgjørende var erobringen av Konstantinopel i 1453. Det betegnet slutten på Det bysantinske riket. Sultan Mehmed 2. (Erobreren) gjorde Konstantinopel, nå kalt Istanbul, til hovedstad i Det osmanske riket. Deretter fortsatte erobringen av Balkan. Adrianopel (Edirne) ble tatt i 1362, Bulgaria i 1396, resten av Serbia i 1459, Bosnia i 1463, Albania i 1479, Hercegovina i 1482 og Montenegro i 1499. Moldavia og Valakia ble vasallstater i 1504.

Albaneren Georg Kastriota Skanderbeg ledet en oppstand i 1443 med utgangspunkt i byen Krujë. Hans hær klarte å stå imot osmanene og vant flere slag. Skanderbeg døde i 1468, og i 1478 falt Krujë. Den katolske kirken så på Skanderbeg som kristendommens forsvarer. I dag feirer albanerne Skanderbeg som nasjonens store helt, også de som er muslimer, til tross for hans kamp mot islam.

Sultan Süleyman 1. den prektige erobret Beograd i 1521, slo den ungarske hæren i Mohács i 1526 og beleiret Wien i 1529. Han gjorde Ungarn til en osmansk provins og Transilvania til vasallstat. Sultanens mektigste mann var storvesir Sokollu Mehmed Pasha (Sokolović), som var blitt tatt fra sine bosniske foreldre ifølge devșirme, «blodskatten» – kristne guttebarn ble gjort til muslimske janitsjarer. Sokollu sto blant annet bak byggingen av broen over Drina i Višegrad. Osmanene behersket nå store deler av Ungarn, Kroatia og Slavonia. Balkan var viktig for Det osmanske riket, en betydelig del av rikets inntekter kom fra Balkan.

Etter den osmanske erobringen gikk en stor del av den slaviske befolkningen i Bosnia over til islam, og en del av den albanske befolkningen ble islamisert. Enkelte slaviske grupper ble muslimer, som torbeši i Makedonia og pomaker i Bulgaria og Hellas. Ellers på Balkan forble folk kristne. Den ortodokse kirken fikk stort sett beholde sine kirker, og patriarken var en høy embetsmann i Istanbul, som sto for skatteinnkreving av de kristne. Det osmanske riket var administrert etter millet-systemet som bygde selvstyre for de enkelte religiøse gruppene. Påvirkningen fra den orientalske kulturen var sterk på Balkan, ikke bare blant de som hadde gått over til islam, men i levevis, matretter, musikk og ordforråd. Hundreårene under osmansk styre gjorde at Balkan ble en egen kultursfære i Europa. Mange kulturminner er bevart, moskeer, broer og basarkvartaler.

Balkan var preget av religiøst mangfold. Da de sefardiske jødene ble forvist fra Spania i 1492, bosatte de seg på Balkan, i byer som Thessaloniki, Sarajevo, Sofia og Skopje. I de nordlige randområdene, under Habsburg-riket, fikk protestantismen grobunn på 1500-tallet, i Slovenia og Kroatia, men ble slått tilbake. I Transilvania ble den gresk-katolske (unierte) kirken etablert. I det flernasjonale osmanske riket levde folk med ulike språk sammenblandet, og det utviklet seg likhetstrekk i språkenes struktur, såkalte balkanismer.

Det var store migrasjoner, mange flyktet nordover til østerriksk territorium, og mange grekere til venezianske områder. Montenegrinerne og albanerne klarte til en viss grad å holde på sin frihet oppe i de utilgjengelige fjellene.

På 1600- og 1700-tallet var det mange kriger mellom Østerrike og osmanene. Vendepunktet kom med osmanenes mislykkede beleiring av Wien i 1683. Østerrikerne trengte langt inn på osmansk territorium, men trakk seg tilbake. Etter et østerriksk felttog gjennom Serbia til Kosovo i 1690 valgte ca. 40 000 serbere med patriarken i spissen å emigrere til Østerrike. Sete for den serbiske patriarken ble Sremski Karlovci ved Novi Sad. Prins Eugen av Savoi ledet er østerriksk felttog som plyndret og brente Sarajevo i 1697. Ved freden i Karlowitz i 1699 kom Ungarn, Transilvania og Kroatia-Slavonia under Habsburg-riket. Mange tyskere koloniserte de befridde områdene, blant annet i Banat og Slavonia. Østerrike opprettet en egen provins i Kroatia, Militærgrensen, mot de osmanske områdene, og mange serbere ble grensesoldater.

Opplysningstiden på 1700-tallet ga impulser til Balkan. Den greske lærde Eugenios Voulgaris opprettet et akademiAthos. Den bulgarske munken Paisi utga Bulgarias historie i 1762. I Vojvodina, under Habsburg, kom en serbisk opplysningslitteratur, blant annet med historikeren Jovan Rajić og Dositej Obradović, som reformerte språket. Moderne vitenskap ble utviklet blant annet av kroaten Rudjer Bošković, fysiker og filosof.

1800-tallet

Balkan etter Berlinkongressen
Kart over inndelingen av Balkan etter Berlinkongressen i 1878.
Den albanske uavhengighetserklæringen

28. november 1912 erklærte Albania som uavhengig stat. Ismail Qemali (Kemal) ble den første regjeringssjefen. Bildet viser Qemali (i midten foran) og regjeringen hans på balkongen, mens de feirer uavhengigheten.

1800-tallet var preget av oppstander mot osmanene, og at Balkan ble liggende i stormaktenes interessesfære. Den franske revolusjonen og Napoleon utløste fundamentale forandringer. Napoleon opprettet De illyriske provinser, som besto av slovenske og kroatiske områder, i perioden 1809–1813. Dubrovnik mistet sin selvstendighet da Napoleons hær tok Dalmatia. Etter Napoleons fall i 1815 overtok Østerrike de tidligere venezianske besittelsene langs Adriaterhavet, inkludert Dubrovnik.

Den albanske Ali pasja, med sete i Ioannina, tok i perioden 1787–1820 kontroll over Sør-Albania og store makedonske og greske områder, og gjorde seg mer eller mindre uavhengig av den osmanske sultanen.

I 1804 gikk serberne til oppstand mot osmanene i Beograd-området under ledelse av Karadjordje, men ble slått ned i 1813. Den andre serbiske oppstanden i 1815 førte til at Serbia gradvis ble fritt, erklært som fyrstedømme i 1830 under Miloš Obrenović, som tok livet av Karadjordje. De to dynastiene Karadjordjević og Obrenović kom til å kjempe om makten i Serbia gjennom hele århundret.

I 1821 begynte grekernes frihetskamp, hvor Lord Byron deltok. Støtte fra England, Frankrike og Russland førte til at Hellas, som bare besto av den sørligste delen, ble anerkjent som selvstendig stat i 1830.

Fra midten av av 1800-tallet ble nasjonalismen en viktig drivkraft, både innenfor det habsburgske og det osmanske riket. Revolusjonsåret 1848 førte til nasjonal uro. Kroatene gjorde opprør mot Ungarn under sin leder ban Jelačić. For folkene på Balkan gjaldt det å skape en nasjonal bevissthet, blant annet gjennom samling av folkeviser, språkstudier og historiske verker.

I 1875 brøt det ut en oppstand i Hercegovina mot tyrkerne og i 1876 i Bulgaria. Serbia og Montenegro erklærte krig mot Det osmanske riket. Russland gikk til krig i 1877, vant flere slag i Bulgaria og trengte helt frem til utkanten av Istanbul. San Stefano-avtalen i mars 1878 opprettet et Stor-Bulgaria med Makedonia og Trakia. Dette kunne de andre stormaktene ikke godta, og Berlin-kongressen i juli 1878 fastsatte grensene. Serbia, Montenegro og et redusert Bulgaria ble anerkjent som selvstendige stater. Østerrike-Ungarn fikk okkupere Bosnia-Hercegovina og Sandsjak Novi Pazar. Det osmanske riket fikk beholde store deler av Balkan.

Da Bulgaria annekterte den osmanske provinsen Øst-Rumelia i 1885, gikk Serbia til krig, men tapte. Obrenović-dynastiet i Serbia ble upopulært, og i 1903 ble kongen og dronningen myrdet av offiserer. Ny konge i Serbia ble Peter 1. Karadjordjević.

Balkankrigene

Tyrkia, balkankrig

I Balkankrigene 1911–13 tapte Tyrkia mesteparten av sine besittelser i Europa.

Av /KF-arkiv ※.

Makedonia, som var under osmansk styre, var omstridt – både Serbia, Bulgaria og Hellas mente Makedonia tilhørte dem. I 1903 foretok makedonske nasjonalister (IMRO) en mislykket oppstand mot tyrkerne. Da albanerne gjorde oppstand, gikk Serbia, Montenegro, Bulgaria og Hellas i 1912 sammen i et Balkanforbund for å ta de områdene som Det osmanske riket fortsatt hadde i Europa – Makedonia, albanske områder og Trakia. Balkanstatene vant den første balkankrigen, men de klarte ikke å bli enige om deling av Makedonia, så Bulgaria gikk til krig mot de andre. I den andre balkankrigen i 1913 tapte Bulgaria.

Ved fredskonferansene i London og București ble Bulgaria redusert, Serbia og Hellas delte Makedonia, og Serbia og Montenegro delte Kosovo og Sandsjak. Stormaktene opprettet en ny stat, Albania, men en stor albansk befolkning ble boende utenfor denne staten. Osmanene fikk beholde bare et lite område ved Istanbul.

Balkanhalvøya (1878–1912)

Balkanhalvøya. Til venstre: Grensene etter 1878. Da ble balkanstatene som tidligere hadde vært en del av Det osmanske riket (Tyrkia) anerkjent som uavhengige. Østerrike-Ungarn okkuperte Bosnia-Hercegovina, men Det osmanske riket fikk beholde en betydelig del av Balkan (kalt Rumelia).

Til høyre: Grensene etter den andre balkankrigen i 1913. Da hadde Det osmanske riket mistet mesteparten av sine besittelser i Europa, mens Bulgaria, Hellas og Serbia hadde fått utvidet sine grenser, de to siste hadde nesten fått arealet fordoblet. Albania hadde blitt opprettet som selvstendig stat.

Av /Store norske leksikon ※.

Første verdenskrig

Franz Ferdinand og Sophie
Erkehertug Franz Ferdinand og hans kone Sophie, hertuginnen av Hohenberg, på trappen til rådhuset i Sarajevo fem minutter før de ble myrdet.
Av /The Guardian.

Da Østerrike-Ungarn annekterte Bosnia-Hercegovina i 1908, førte dette til negativ reaksjon blant serberne. Organisasjoner som Unge Bosnia og den hemmelige Svarte Hånd ble organisert. 28. juni 1914 ble den østerrikske tronarvingen Franz Ferdinand og hans frue drept av attentatmannen Gavrilo Princip under et offisielt besøk i Sarajevo. Østerrike satte frem krav som Serbia ikke kunne godta, og Østerrike angrep Serbia. Russland hadde forpliktet seg til å støtte Serbia, mens Tyskland støttet Østerrike. Dermed var første verdenskrig i gang.

I 1915 gikk Bulgaria med sentralmaktene og angrep den serbiske hæren, som måtte evakuere gjennom fjellene i Albania til Korfu. Montenegro kapitulerte. Romania prøvde å ta Transilvania, men ble slått og okkupert av sentralmaktene. I 1918 trengte en fransk-serbisk styrke nordover fra Thessaloniki, og Bulgaria kapitulerte, mens Romania tok Transilvania.

Mellomkrigstiden

Codreanus begravelse 1938
Medlemmer av den rumenske fascistorganisasjonen Jerngarden under grunnlegger Codreanus begravelse i 1938. Legionærene i Jerngarden ble kalt «grønnskjorter» (jevnfør brunskjorter og svartskjorter) etter de grønne uniformsskjortene.
Proklameringen av Staten av slovenere, kroater og serbere
Opprettelsen av Staten av slovenere, kroater og serbere i Ljubljana 29. oktober 1918. Det var en sammenslutning innenfor Østerrike-Ungarn, og et viktig skritt på veien til opprettelsen av kongeriket Jugoslavia i desember samme år.

I mellomkrigstiden utviklet det seg diktatoriske regimer i alle balkanlandene. Den økonomiske depresjonen førte til sosial uro, som åpnet for autoritære regimer.

Verdenskrigen førte til at Østerrike-Ungarn tapte og gikk i oppløsning. En ny stat ble opprettet i desember 1918, Kongeriket av serbere, kroater og slovenere. Den besto av de tidligere statene Serbia og Montenegro samt de sørslaviske områdene innenfor Østerrike-Ungarn. Ved Versailles-forhandlingene ble denne staten anerkjent. Det sørslaviske kongeriket ble preget av strid mellom kroatene, som ønsket føderalisering, og serberne, som støttet en sentralisert stat med den tidligere serbiske kongen i spissen. Da den kroatiske bondeføreren Stjepan Radić ble drept i 1928, innførte kong Aleksander kongelig diktatur og ga landet navnet Jugoslavia. I 1934 ble kongen drept ved et attentat i Marseilles.

Bulgaria var krigens taper på Balkan. Ved Neuilly-avtalen i 1919 måtte Bulgaria avstå Dobrudsja til Romania, og Trakia, med adgang til Egeerhavet, til Hellas. Statsminister Aleksandar Stambolijski fra Bondepartiet førte en forsonlig politikk overfor Jugoslavia. Den makedonske organisasjonen IMRO var misfornøyd, og i 1923 ble Stambolijski myrdet. Etter et kupp i 1934 ble IMRO forbudt. Bulgaria var preget av anarki, og i 1936 innførte kong Boris 3. kongelig diktatur og nærmet seg Tyskland politisk.

Romania var en av krigens vinnere. Ved Trianon-avtalen i 1920 fikk Romania Transilvania, Banat, Bessarabia og en del av Bukovina. Kong Ferdinand (1914–1927) klarte ikke å skape en stabil stat. Kong Carol 2. (1930–1940) støttet seg delvis på Jerngarden, en av Europas første fascistbevegelser, og innførte kongelig diktatur. På grunn av den store ungarske befolkningen i Transilvania ble forholdet til Ungarn dårlig. Kong Carol 2. ble styrtet ved et kupp i 1940, og hans sønn Mihai overtok, men landet ble styrt diktatorisk av statsminister Ion Antonescu, som ble støttet av Adolf Hitler.

Ved Lausanne-avtalen i 1923 fikk Tyrkia beholde en liten del av Trakia ved Istanbul. Hellas ble pålagt utveksling av minoriteter med Tyrkia. 1,3 millioner grekere ble utvist fra Tyrkia og 480 000 muslimer fra Hellas til Tyrkia. Utvekslingen av befolkning førte til en rekke problemer. Hellas hadde en ustabil politisk situasjon, først som republikk, så kongedømme, til general Ioannis Metaxas innførte militærdiktatur i 1936 med kong Georg 2.s velsignelse.

Albania ble okkupert av Italia under første verdenskrig, men i 1920 ble italienerne drevet ut av albanske nasjonalister anført av Ahmed Zogolli. Zogolli, som forandret navnet til Zog, styrte autoritært og ble styrtet i 1924 av Fan Noli, en reformvennlig nasjonalist. Allerede samme år ble han fordrevet av Zogu, som var støttet av Jugoslavia. Landet ble en republikk med Zog som president, i realiteten diktator. I 1927 inngikk Zog en avtale med Benito Mussolini, og Albania ble et italiensk protektorat. I 1928 ble Zog proklamert som kong Zog 1. Da Mussolini mente at han var anti-italiensk, okkuperte Italia Albania i 1939 og innlemmet landet i Italia.

Som motvekt mot ungarsk og bulgarsk revisjonisme opprettet Romania, Jugoslavia og Tsjekkoslovakia i 1921 en allianse, Den lille entente, støttet av Frankrike. I 1934 ble en Balkan-pakt opprettet mellom Hellas, Tyrkia, Romania og Jugoslavia, men den fikk liten betydning.

Andre verdenskrig

Tsjetniker
Tsjetnik-leder Draža Mihailović (i midten med briller) og hans menn i mai 1943.
Av .
Ante Pavelič

Etter at det daværende Jugoslavia var blitt okkupert av tyskerne og italienerne i 1941, fikk den fascistiske Ustasja-bevegelsen makten i den såkalte «Uavhengige staten Kroatia», og gjennomførte en brutal etnisk rensing av serbere og jøder. Fotografiet viser den kroatiske føreren Ante Pavelič som hilser sine parlamentsmedlemmer fra talerstolen mars 1942. Han ble dømt til døden in absentia i 1945.

Av /NTB Scanpix ※.

Hitler tvang Romania og Ungarn til å slutte seg til aksemaktene, og Bulgaria fulgte etter. 6. april 1941 angrep Hitler Hellas og Jugoslavia, og begge land falt i løpet av kort tid. Både den greske kong Georg 2. og den unge kong Peter 2. av Jugoslavia flyktet til London.

Jugoslavia ble delt opp av Hitler og Mussolini. Slovenia ble delt mellom Italia og Tyskland. Ungarn fikk innlemmet Baranja, og Bulgaria fikk Makedonia. Italia annekterte deler av Dalmatia og gjorde Albania og Kosovo til sitt lydrike. Den såkalte Uavhengige staten Kroatia (NDH) omfattet hele Bosnia-Hercegovina, og her innsatte Mussolini et kroatisk fasciststyre, Ustasja, med Ante Pavelić som fører. Serbia ble redusert, ledet av et protysk regime under Milan Nedić og fascistlederen Dimitrije Ljotić.

Tsjetnikene, en serbisk kongetro nasjonalistbevegelse ledet av offiseren Draža Mihailović, var de første som kjempet mot okkupantene, men begikk overgrep mot bosniske muslimer (bosnjaker). Da de kommunistledede partisanene begynte sin motstandskamp, ble det en borgerkrig, tsjetniker mot partisaner, partisaner mot ustasja. Partisanhæren var ledet av formannen i kommunistpartiet, Josip Broz, kalt Tito. I løpet av andre verdenskrig ble det utkjempet en rekke slag mellom partisaner og tyske styrker. Titos partisaner klarte å frigjøre store områder. Allerede i 1943 planla Tito et kommunistisk Jugoslavia etter krigen.

Det kommunistiske Balkan

Josip Tito

Josip Tito var Jugoslavias ubestridte leder fra 1945 til han døde i 1980. Foto fra 1950-årene.

Av /NTB Scanpix ※.

I løpet av 1945 tok kommunistene makten i alle balkanstatene bortsett fra Hellas, hvor britiske styrker hindret det. Romania ble okkupert av den røde armé i 1944, og også i Bulgaria tok kommunistene makten hjulpet av den røde armé, men først i 1947 ble Bulgaria og Romania erklært som folkerepublikker. I Jugoslavia inntok den sovjetiske hæren Beograd i oktober 1944, resten av landet ble befridd av Titos partisaner. I Albania tok kommunistene makten støttet av Jugoslavia. I løpet av 1945–1946 ble det holdt manipulerte valg, kongene avsatt og all opposisjon fjernet.

I alle balkanlandene unntatt Hellas styrte kommunistledere med uinnskrenket makt: I Romania Gheorghe Gheorghiu-Dej, i Bulgaria Georgij Dimitrov, i Jugoslavia Josip Broz Tito og i Albania Enver Hoxha. Det var imidlertid splittelse mellom Tito og Dimitrov på grunn av Makedonia, og mellom Tito og Hoxha på grunn av Kosovo. Tito ønsket å lede en balkanføderasjon av Jugoslavia, Bulgaria og Albania samt Hellas, dersom kommunistene vant borgerkrigen som pågikk i der (1946–1949). Sovjetunionens statsleder Josef Stalin kunne imidlertid ikke akseptere en så sterk leder, og forsøkte å få Tito fjernet i 1948 ved å utelukke Jugoslavia fra Kominform.

Bruddet mellom Stalin og Tito gjorde at Jugoslavia ble isolert fra de andre balkanstatene. Albania under Enver Hoxha holdt fast ved stalinismen, og da destaliniseringen satte inn i Sovjetunionen, vendte Albania seg mot Kina og Mao Zedong i 1961. I Bulgaria ble Todor Zjivkov leder i 1954. I Romania overtok Nicolae Ceaușescu makten i 1965. Han kombinerte en antisovjetisk utenrikspolitikk med ekstrem nasjonalisme og brutal undertrykkelse. Jugoslavia vendte seg mot vest og utviklet et kommunistregime forskjellig fra landene bak jernteppet (i Warszawapakten), med desentralisering og åpne grenser, og Jugoslavia var aktiv i den alliansefrie bevegelsen.

Det postkommunistiske Balkan

Radovan Stojicic og Arkan
Sjefen for de serbiske innenriksstyrkene Radovan «Badza» Stojicic (t.v.) sammen med den beryktede militslederen Arkan. Bildet er tatt i 1991.
Av /NTB scanpix.
Bosniske muslimer
Bosniske muslimer i Zenica, under Bosnia-krigen i mai 1995. Samme år ble rundt 8000 bosniakiske gutter og menn ble massakrert av serbiske soldater i Srebrenica.
Av /NTB scanpix.

I løpet av 1989–1991 ble kommunistregimene avviklet i alle balkanlandene. Som en følge av Mikhail Gorbatsjovs reformer i Sovjetunionen og Berlinmurens fall brøt det ut demonstrasjoner i Bulgaria, hvor Zjivkov utviste 300 000 tyrkere, og i Romania, hvor demonstrasjoner i Timișoara i Transilvania spredte seg til București. 25. desember 1989 ble Ceauceșcu og hans frue henrettet.

I Jugoslavia brøt det felles jugoslaviske kommunistpartiet sammen i januar 1990, og det var duket for flerpartivalg i delrepublikkene. I Serbia var Slobodan Milošević kommet til makten i 1987, og han klarte å beholde makten ved en kombinasjon av nasjonalisme og kommunisme, og også i Montenegro fortsatte de tidligere kommunistene. I de andre delrepublikkene vant ikke-kommunistiske partier.

I Bulgaria gikk Zjikov av i november 1989, og det ble avholdt flerpartivalg i 1990. Sosialistpartiet, de tidligere kommunistene, vant. I Albania måtte Ramiz Alia gi fra seg makten i juni 1991.

Størst konsekvenser fikk kommunismens fall for Jugoslavia, som gikk i oppløsning og opplevde krig. Slovenia, Kroatia og Makedonia erklærte seg selvstendige i 1991, noe som førte til krig i Slovenia i juni-juli 1991 og krig i Kroatia i 1991–1995. I 1992 erklærte Bosnia-Hercegovina seg som selvstendig, noe som førte til serbisk angrep og krig 1992–1995. Ved Srebrenica ble over 8 200 menn massakrert i løpet av noen dager. I alt kostet krigen i Bosnia over 100 000 liv. I 1999 gikk NATO til angrep på Serbia på grunn av situasjonen i Kosovo. I 2006 gikk unionen av Serbia og Montenegro i oppløsning, og i 2008 erklærte Kosovo uavhengighet. Det tidligere Jugoslavia var dermed oppløst i 7 nye stater.

Det har vært flere konflikter på Balkan i årene etter 2000. Etter Kosovo-krigen kom 350 000 albanske flyktninger til Makedonia, og i 2001 brøt det ut et albansk opprør, som ble slått ned av myndighetene. Ved internasjonal bistand ble det inngått en avtale, Ohrid-avtalen, om fredelig løsning. Langvarig var striden mellom Hellas og Makedonia om navnet på staten og historiske symboler, som ble løst ved at Makedonia skiftet navn i 2019 til Nord-Makedonia. Makedonia hadde også en strid med Bulgaria om historiske spørsmål. Forholdet mellom Serbia og Kosovo var dårlig, siden Serbia ikke kunne anerkjenne Kosovos selvstendighet, men mente det var en del av Serbia. Situasjonen i Bosnia-Hercegovina var ustabil som en følge av splittelse mellom serberne, bosnjakene og kroatene.

Hellas ble medlem av EU i 1981, Romania og Bulgaria i 2007 og Kroatia i 2013. Hellas ble medlem av NATO i 1952, Romania og Bulgaria i 2004, Albania og Kroatia i 2009, Montenegro i 2017 og Nord-Makedonia i 2020.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Calic, Marie-Janine, The Great Cauldron. A History of Southeastern Europe, Harvard University Press, 2019.
  • Fine, John V. A., The Early Medieval Balkans, The University of Michigan Press, 1983.
  • Fine, John V. A., The Late Medieval Balkans, The University of Michigan Press, 1987.
  • Glenny, Misha, The Balkans 1804–1999: Nationalism, War and the Great Powers, Granta Books, 1999.
  • Hupchick, Dennis P., The Balkans. From Constantinople to Communism, Palgrave, 2002.
  • Jelavich, Barbara, History of the Balkans. Vol. 1–2, Cambridge University Press, 1983.
  • Mazower, Mark, The Balkans: A Short History, Random House Publishing Group, 2007.

Kommentarer (2)

skrev Sarah K

Hei, satt og jobbet med eksamen da jeg bemerket meg at hyperlinken til Makedonias historie sender deg til feil domene, Hellas' historie.
Sarah

svarte Ida Scott

Hei, takk for tilbakemelding, dette er nå rettet opp i. Lykke til med eksamen! Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg