den ortodokse kirke

Ortodoks kirke på Paros

Alexandre Chambon. CC0 1.0

Den ortodokse kirke er det vanlige navnet på de østlige ortodokse kirkesamfunnene. Ordet ortodoks betyr rettroende og viser til at denne kirken betrakter seg selv som vokteren av den rette lære fra oldkirken, og dermed som den rette kirke.

Den ortodokse kirke består av en rekke selvstyrende kirker som alle representerer en fortsettelse av den gamle Østkirken, eller den bysantinske kirke, som hadde sitt hovedsete i Konstantinopel. Kirkene som inngår i Den ortodokse kirke har samme lære, liturgi og kirkerett. De skiller seg fra kirkene som vanligvis betegnes som de orientalsk-ortodokse kirker.

Til forskjell fra den katolske kirke, har ikke Den ortodokse kirke en global organisasjon med et sentrum og et overhode. Den er organisert i selvstendige kirker med egne hierarkier og egne patriarker, det vil si ledere, med utgangspunkt i ulike geografiske områder. Skal reformer vedtas, må det skje i spesielle møter, konsil, hvor alle de selvstendige kirkene blir enige om at dette representerer en rett utvikling av ortodoksien.

De selvstendige kirkene deles inn i seksten autokefale, det vil si selvstyrende, kirker og sju autonome kirker. Forskjellen mellom de autokefale og de autonome kirkene er at de autokefale selv kan ordinere sine øverste ledere, patriarkene, mens de autonome kun kan ordinere biskoper. For å ordinere patriarker må de autonome kirkene hente inn klerikale fra de autokefale kirkene.  

Fire av de seksten autokefale kirkene er de oldkirkelige patriarkatene i KonstantinopelAntiokiaJerusalem og Alexandria. Resten av de autokefale kirkene er de ortodokse kirkene i tolv forskjellige land: 

  • Den russisk-ortodokse kirke 
  • Den serbisk-ortodokse kirke
  • Den rumensk-ortodokse kirke
  • Den bulgarsk-ortodokse kirke
  • Patriarkatet i Georgia
  • Den gresk-ortodokse kirke på Kypros
  • Den gresk-ortodokse kirke i Hellas
  • Den ortodokse kirke i Polen
  • Den ortodokse kirke i Albania
  • Den ortodokse kirke i Tsjekkia
  • Den ortodokse kirke i Slovakia
  • Den ortodokse kirke i Amerika (autokefali anerkjent av Moskva, Bulgaria og Georgia)

De sju selvstendige eller autonome kirkene er:

  • Sinai erkebispedømme
  • Den finsk-ortodokse kirke
  • Den ortodokse kirke i Estland (autonomi anerkjent av patriarkatet i Konstantinopel, men ikke av Moskvapatriarkatet)
  • Den ortodokse kirke i Japan (autonomi anerkjent av Moskva-patriarkatet, men ikke av patriarkatet i Konstantinopel)
  • Den ortodokse kirke i Kina (autonomi anerkjent av Moskva-patriarkatet, men ikke av patriarkatet i Konstantinopel)
  • Den ortodokse kirke i Ukrainia (autonomi anerkjent av Moskva-patriarkatet, men ikke av patriarkatet i Konstantinopel)
  • Det ortodokse erkebispedømme i Ohrid (Makedonia)

Etter at Sovjetunionen og Jugoslavia gikk i oppløsning oppstod det en rekke nye stater. I flere av disse har det oppstått konflikter mellom moderkirkene og lokale kirker som ønsker å løsrive seg. Et eksempel er konflikten mellom Den serbisk-ortodokse kirke, med patriarkat i Beograd, og kirkene i de nye statene Makedonia og Montenegro som ønsker selvstendighet. På samme måte er det intern strid i Ukraina om kirken der fortsatt skal tilhøre den russisk-ortodokse kirke eller om den skal bli en selvstendig kirke.

Patriarken i Konstantinopel har i en viss grad en særstilling som primus interparis, det vil si den første blant likemenn. Hvorvidt dette kun er en ærestittel eller om den også medfører visse fullmakter strides det om mellom ortodokse.

Det er i dag cirka 300 millioner ortodokse kristne i verden. Flertallet bor i Russland og i andre østeuropeiske land, men på grunn av emigrasjon finnes det i dag ortodokse lokalmenigheter i mange land.

I Norge ble Hellige Nikolai Menighet grunnlagt i 1931, som den første ortodokse menighet i moderne tid. Den ortodokse kirke er blant Norges hurtigst voksende religionssamfunn. I år 2000 var det 2315 ortodokse i Norge, og i 2011 var det 9894. I 2017 er det mellom 14 000 og 15 000 ortodokse i Norge fordelt mellom seks menigheter:

  • Eksarkatet for menigheter i russisk tradisjon i Paris, underlagt Det økumeniske patriarkat i Konstantinopel (Istanbul)
  • Den russisk-ortodokse kirke
  • Den serbisk-ortodokse kirke
  • Den bulgarsk-ortodokse kirke
  • Den rumensk-ortodokse kirke
  • Den gresk-ortodokse kirke som igjen er underlagt Det økumeniske patriarkat i Konstantinopel

Den ortodokse kirke vokste frem innenfor multinasjonale riker. Først innenfor det kristne bysantinske riket, og fra det femtende århundre og fremover hovedsakelig innenfor det muslimske osmanske riket. Kirken hadde ingen spesiell etnisk tilhørighet og de opprinnelige lokalkirkene fikk navn etter de byene hvor deres patriarker hadde hovedsete: Jerusalem, Antiokia, Alexandria og Konstantinopel. Men på Balkan og i Russland ble ortodoksien gradvis identifisert med lokalspråkene, lokal kultur og lokale folkeslag. Parallelt med at det også vokste frem nye nasjonalistiske ideologier gav dette grobunn for nye forestillinger om nasjonale kirker. I det nittende århundre krevde serbere, bulgarere og andre politisk uavhengighet fra osmanerne. Samtidig stilte de krav om kirkelig uavhengighet fra patriarken av Konstantinopel som de mente hadde samarbeidet for tett med de osmanske herskerne.

De lokale kirkene ble tillagt mye av æren for at lokale språk og kulturelle fellesskap hadde overlevd og de ble derfor oppfattet som arenaer for motstand mot utenlandsk styre. Kirkene ble definert som nasjonale symboler og det utviklet seg et mønster hvor nye uavhengige nasjoner stilte krav om å få etablere uavhengige kirker. De nye kirkene fikk navn som Den bulgarsk-ortodokse kirke, Den serbisk-ortodokse kirke, osv. Selv om det ville ha vært mer korrekt å snakke om Den ortodokse kirke i Bulgaria eller i Serbia, og slik vektlegge det territoriale aspektet, ble fokus i stedet rettet mot relasjonen mellom nasjon og kirke. De nasjonale kirkene erstattet de multinasjonale patriarkatene over alt bortsett fra i Midtøsten, og de ble i praksis vevet sammen med nye nasjonalistiske ideologier.

På kirkemøtet i 1870 ble det sterkt advart mot nasjonalisme. Man la vekt på forskjellen mellom en lokal kirke med territorial forankring og en etnisk kirke, og man fordømte phyletisme, det vil si organisering etter etniske eller nasjonalistiske kriterier. Sammenblandingen mellom nasjon og kirke har likevel mange steder preget Den ortodokse kirke.

Etter første verdenskrig og det osmanske rikets fall, utløste konflikter mellom Tyrkia og Hellas dramatiske folkeforflytninger. Muslimer ble sendt ut av Hellas og ortodokse kristne ble sendt ut av Tyrkia. Dette bidro til at Det økumeniske patriarkatet i Konstantinopel (Istanbul) ble sterkt svekket og at tusener av ortodokse etablerte diaspora-menigheter i mange ulike vestlige land.

Den kommunistiske revolusjonen i Russland i 1917, utløste en religionsfiendtlighet som fram til Sovjetunionens fall i 1991 gjorde det risikabelt å være religiøs. Den russisk-ortodokse kirken, som var og er den største av de ortodokse kirkene, ble nesten knust. Kirkens institusjoner ble i stor grad stengt og i løpet av 1930-tallet ble mer enn 100 000 geistlige drept. Selv i senere og roligere perioder ble kirkens virksomhet strengt kontrollert, og de borgere som ikke underkastet seg stats-ateismen risikerte å bli utsatt for politiske, sosiale og økonomiske sanksjoner.

Undertrykkelsen utløste store flyktningbølger og disse bidro til at det ble etablert egne russisk-ortodokse menigheter i en rekke nye land. Patriarkatet i Moskva var under kommunistenes strenge kontroll, og de russiske flyktningmenighetene ønsket derfor ikke å tilhøre dette. I forventning om at kommunistregimet ville falle raskt, etablerte de en midlertidig jurisdiksjon under patriarkatet i Konstantinopel, men med eget hovedkvarter i Paris. Slik ble det to ortodokse jurisdiksjoner i diasporaen tilhørende Konstantinopel.

Etter andre verdenskrig ble alle de andre østeuropeiske, tradisjonelt ortodokse, landene overtatt av kommunistiske regimer. Ingen av disse var noen gang like brutale som det sovjetiske, men de marginaliserte kirkene, og praktiserende ortodokse risikerte sanksjoner over alt. Flertallet av befolkningene mistet kontakten med Den ortodokse kirke og selv blant dem som forble religiøse, kanskje i hemmelighet, var det få som hadde mulighet til å skaffe seg genuine kunnskaper om det å være ortodoks. Denne kunnskapsmangelen er selv i dag utbredt, og er en kilde til bekymring for Den ortodokse kirke.

I Midtøsten har store antall ortodokse utvandret fordi kombinasjonen av autoritære regimer og økonomiske problemer har bidratt til å vanskeliggjøre deres minoritetsposisjon i for eksempel Syria og Egypt. Opprettelsen av staten Israel, Israels senere okkupasjoner av palestinsk territorium og Israels generelle politikk overfor palestinerne, kristne og muslimer, har bidratt til at antall ortodokse har blitt sterkt redusert. I diasporaen er det kun patriarkatet i Antiokia, geografisk plassert i Damaskus, som har etablert egne menigheter. Mange av de andre ortodokse, tilhørende patriarkatene i Jerusalem og i Alexandria, gjenfinner man i menigheter tilhørende ulike jurisdiksjoner.

På 1990-tallet falt alle de kommunistiske regimene, Sovjetunionen gikk i oppløsning og Jugoslavia endte i en blodig borgerkrig. Dette utløste kaotiske endringsprosesser som igjen utløste bølger av religiøs revitalisering av de ortodokse kirkene i Øst-Europa, som nå har millioner av medlemmer.

Ifølge Den ortodokse kirke er helliggjøring og guddommeliggjøring menneskets egentlige mål. Den lærer at mennesket kan forvandles slik at det gjenfinner og videreutvikler sin opprinnelige form, slik det ble skapt i Guds bilde med mulighet til å oppnå likhet og forening med Gud. De ortodokse tror at som en konsekvens av syndefallet ble mennesket dødelig og hele skaperverket underlagt forgjengelighet, men at Jesus gjenopprettet menneskets potensial for forening med Gud ved å inkarneres som et menneske, fødes, leve, dø og gjenoppstå.

Guddommeliggjøringen inkluderer for de ortodokse både kropp og sjel, men kroppens fulle guddommeliggjøring skjer ikke før ved dommedag.

Noen helgener kan i følge ortodoks lære oppleve de første synlige tegn på den kroppslige guddommeliggjøringen allerede i dette livet. Men selv uten slike tegn kan mennesker oppnå helliggjørelse i dette livet. Da vil, i følge ortodoks tro, Guds nåde være virksom i deres relikvier, det vil si i helgenenes døde ben eller skjelett, også etter deres død. Relikvier blir i ortodoks tro sett på som et middel for å formidle guddommelig kraft og helbredelse.

Ortodokse oppsøker derfor de steder hvor helgener hviler, og hvor deres relikvier kan berøres. Relikviene er vanligvis pakket inn. For at man skal kunne gjennomføre en liturgi må det alltid være en relikviebit, antemins, på alteret. Denne kan være liten og anonym, men den må være tilstede for at det de ortodokse ser som liturgiens mirakuløse transformasjoner, det vil si forvandlingen av brød og vin til Kristi legeme og blod, skal kunne finne sted.

Ifølge Den ortodokse kirke rommer hele skaperverket en iboende hellighet. Dette innebærer at også materielle ting kan helliggjøres. Helgenenes relikvier oppfattes som helliggjorte; ikoner kan helliggjøres; kirker, spesielle steder, kilder, osv. kan helliggjøres. Hus, biler og helikoptre, potensielt alt som inngår i menneskenes omgivelser, og mat, drikke og alt som skal passere inn i menneskers kropper, kan dessuten velsignes med helliggjort vann. Helliggjøring er en prosess som befinner seg på forskjellige stadier både i ulike mennesker og i ulike deler av den materielle verden forøvrig.

Det eksisterer med andre ord ulike grader av hellighet og dette medfører ulike regler for hvordan man bør forholde seg til disse. I følge ortodoks tro skal man korse seg når man går inn i en kirke eller står foran et ikon. Før man skal motta nattverden må man både faste og skrifte, og det er kun ordinerte prester som kan utføre nattverdsritualet. Samtidig omgir ortodokse seg altså med det de anser som det hellige, i form av blant annet ikoner, i sine hjem. Og de forventes å leve i en kontinuerlig helliggjørende prosess av faste og fest; bønn og hverdagsliv innenfor det som betegnes som kirkeårets syklus, ukens syklus og døgnets syklus. Med andre ord, det hellige kan beskrives som både noe fjernt og fremmed, og som noe nært og kjent; det kan til og med inkarneres i en selv.

Den ortodokse kirkes forestilling om skaperverkets, og dermed naturens, iboende hellighet, og menneskets åndelige ansvar, har i nyere tid inspirert en spesiell grønn teologi. I 1988 vedtok den ekumeniske patriark Dimitris at 1. september, det ortodokse kirkeårets første dag, skulle tilegnes miljøet. Den nåværende ekumeniske patriarken Bartholomeus har videreutviklet dette og omtales i dag som «Den grønne patriark».

Den ortodokse kirke skiller mellom lokale, kulturavhengige tradisjoner uten autoritativ status, og den hellige Tradisjonen som har en absolutt autoritativ status. Kirken mener denne Tradisjonen representerer en direkte videreføring av Kristi åpenbaring som ikke noe menneske kan endre. All innovasjon anses derfor som potensiell vranglære. Tradisjonen oppfattes likevel ikke som et gitt system som de troende pliktoppfyllende skal kopiere. Tvert i mot, Tradisjonen omtales som dynamisk; den er et uttrykk for Den hellige ånds virke i kirken, eller som kirkens kontinuerlige artikulering av Guds virke blant de troende. Tradisjonen betegnes også som en levende strøm som bare fullt ut kan tilegnes gjennom mystisk innlevelse.

Tradisjonen består blant annet av kirkens lære, men Den ortodokse kirke vektlegger ikke, som protestantismen og katolisismen,  å etablere noen form for enhetlig, logisk konsistent system. Den forklarer ikke nødvendigvis hvordan ting henger sammen eller hvordan noe materielt kan helliggjøres; den legger i stedet vekt på at dette bare kan fattes gjennom erfaringer med å leve som ortodoks. Den ortodokse kirke kan derfor sies å ha et sterkt fokus på det mystiske; det man ikke kan forstå intellektuelt eller uttrykke gjennom vanlige ord.

Lydighet mot Tradisjonen betyr ikke at kirken aldri kan gjøre noe for første gang. Hver generasjon må i følge ortodoks tro motta og levendegjøre Tradisjonen på sin måte. For de ortodokse representerer Tradisjonen kirkens kritiske ånd, og man skal ikke blindt kopiere, men aktivt arbeide for å skille mellom det som virkelig representerer det sentrale og de elementer som kan ha mindre betydning. I praksis kan dette imidlertid by på utfordringer, og fordi ortodokse kan oppfatte det ulikt hva som er sentralt og mindre sentralt kan dette skape debatter. Et eksempel er spørsmålet om Den ortodokse kirke kan tillate kvinnelige prester. Flertallet vil bestemt hevde at Tradisjonen ikke tillater dette, men enkelte teologer, som for eksempel den franske teologen Elisabeth Behr-Siegel (1907–2005) hevder at dette er feil. Ifølge Behr-Siegel er det mye som taler for at ordinering av kvinner vil representere et sannere uttrykk for ortodoks Tradisjon. Flere ortodokse kirker har nedgradert regelen om at kvinner ikke skal motta nattverd når de har menstruasjon fra Tradisjon til tradisjon. Dermed kan kvinner selv bestemme hva de vil gjøre.

Den ortodokse kirke mener at deres biskoper og prester har blitt ordinert i en ubrutt linje fra apostlenes tid, altså at enhver prest har blitt ordinert av en biskop som selv har blitt ordinert av en biskop. Det er bare gjennom å få adgang til denne linjen av apostolisk suksesjon at et individ kan forvandles til prest, det vil si bli en som kan forvalte sakramentene. I sitt praktiske virke må en prest dessuten tilhøre et kirkehierarki, det vil si at han må være knyttet til en biskop som igjen er knyttet til en patriark. 

Den ortodokse kirke er delt inn i selvstyrte kirker, og de geistlige inngår derfor i parallelle hierarkier. Men gjennom ideen om apostolisk suksesjon tilhører likevel alle geistlige samme type hierarkier. Til sammen danner disse et nettverk av alle som rettmessig kan forvalte sakramentene; de som er kanoniske. Uten en anerkjent plass i dette nettverket kan ingen fungere som ortodoks prest. Å få en plass, det vil si  å bli ordinert, forutsetter at man aksepterer Tradisjonens absolutte autoritet. Utfordrer man Tradisjonen på en urettmessig måte, kan man miste sin plass, det vil si  man anerkjennes ikke lenger som kanonisk og har dermed heller ikke mulighet til å forvalte sakramentene. Hvis Tradisjonen skal formuleres på nye måter, kan dette altså bare skje ved at alle de ulike kirkelederne som sammen forvalter kirkens sannhet kommer til enighet. Dette setter selvsagt klare begrensninger for reformer, og det har store konsekvenser for hvilke politisk vedtatte endringer som kan inkorporeres lokalt i Den ortodokse kirke i Norge.

Den ortodokse kirke har sju sakramenter:

Sakramentene gir i følge ortodoks tro mennesker tilgang på det hellige, på Guds nåde. I ortodoks tro nærer sakramentene mennesket på en slik måte at det kan forvandles.

Av de sju sakramentene oppfattes dåpen og nattverden å innta en særstilling. Dåpen fordi den innlemmerden døpte i det kristne fellesskap, og i følge den ortodokse tro gjør ham/henne til en del av Kristi kropp. Nattverden fordi den representerer kirkens omdreiningspunkt. Den ortodokse kirke praktiserer barnedåp, og denne etterfølges direkte av salving med myron (myrra), en spesiell olje som er velsignet av en patriark, og av nattverd.

Før en dåp gjennomføres en form for eksorsisme som skal løsrive den som skal døpes fra det Fader Ignatius Ek har beskrevet som ondskapens ånd og onde handlinger, som gjerrighet og løgn. Gjennom den påfølgende dåpen, som vanligvis innebærer full neddykking tre ganger, blir mennesket renset. Ifølge ortodoks tro tilgis det da alle synder; det dør og begraves med Kristus og det gjenoppstår med Kristus. Gjennom dette blir mennesket sett på som renset, og helliggjøringen kan begynne.

Etter dåpen salves den døpte med myronolje. Presten tegner korsets tegn, som blir sett som Den hellige ånds segl, med oljen på bestemte steder på den døptes kropp. Med dette blir den salvede ifølge ortodoks tradisjon en lekperson, det vil si et fullverdig medlem av Guds folk, og personen kan motta nattverden. 

Den ortodokse kirke forstår nattverdssakramentet som at det innebærer en virkelig forvandling; brød og vin blir Kristi legeme og blod. Gjennom å delta i dette sakramentet, tror ortodokse at mennesket oppnår en form for enhet med Kristus, og dette oppfattes som å representere en fortsettelse av hva dåpen innledet.

Når et barn døpes, gjennomføres alle disse tre sakramentene fortløpende, og barnet har deretter fulle rettigheter som kirkemedlem. Pliktene dette medfører introduseres bare gradvis og forsiktig, og det er først i tenårene at man forventes å oppfylle disse selv. Da stilles det imidlertid krav om at man skal gjennomføre vegetarfaste, det vil si avstå fra animalske produkter i minst to døgn, og deretter total faste de siste seks timene før deltakelse i nattverden,det vil si at man ikke skal verken spise, drikke, røyke eller ha sex. Man skal også forberede seg mentalt og emosjonelt.

Det advares mot å delta i nattverden hvis man er kvalm fordi man da kan risikere å kaste opp sakramentet. Likeledes skal man unngå nattverd hvis man, for eksempel, blør i munnen fordi sakramentet ikke bør blandes med egne kroppsvæsker. Kvinner kunne tidligere ikke delta under menstruasjon og etter barnefødsler. Flere av de ortodokse kirkene har i dag forkastet denne regelen, men mange kvinner, særlig russiske, antas fortsatt å avstå fra nattverd i slike perioder. På samme måte varierer det hvorvidt kvinner dekker håret i kirken generelt, og ved nattverd spesielt. Det er særlig russiske kvinner som dekker håret, men langt flere anvender hodetørkle av og til, særlig under nattverd.

I tillegg inngår skrifte som en del av nattverdsforberedelsene i alle kirkene. Gjennom skrifte blir synder tilgitt, og personen blir gjenforent med kirken. Dette er derfor et sakrament som må gjentas regelmessig, og det er vanlig å praktisere skrifte som en obligatorisk forberedelse til deltakelse i nattverden. Skriftemål kan gjennomføres kollektivt ved at presten ber en spesiell bønn på vegne av alle tilstedeværende. Men det vanligste er at alle skrifter individuelt i kirken foran hele menigheten. Da stiller alle skriftende seg i kø; en og en går fram til presten og skrifter hviskende. Formålet med dette er at det skal styrke fellesskapet og fremme egen ydmykhet.

Ortodoks sykesalving kan foretas hver gang noen opplever dette som et behov. Onsdag før påske foretas dessuten kollektiv sykesalving i kirken. Dette sakramentet er ment å bidra både til kroppslig helbredelse og til syndsforlatelse. Disse oppfattes som gjensidig avhengige av hverandre fordi man etter Den ortodokse kirkes syn ikke kan avgrense tydelig mellom kroppslige og åndelige sykdommer

Ektevigsel er også et sakrament. Ekteskapet er i prinsippet uoppløselig, men det gis muligheter både til skilsmisse og ny vigsel. Det nye vigselsritualet representerer i disse tilfellene en redusert utgave av den første.

Prestevigsel er det syvende sakramentet og skjer gjennom håndspåleggelse. En biskop vies, eller ordineres, av tre andre biskoper. En prest vies av bispedømmets biskop. Kun menn kan bli prest.

Ortodoks bønn utføres kollektivt i kirken og individuelt, eventuelt sammen med egen familie, i hjemmet. De private bønnene dreier seg både om formaliserte tidebønner, og om delvis formaliserte bønnestunder hvor en person setter sammen flere bønner for eksempel trosbekjennelsen, Fadervår, bønn til en egen navnehelgen, forbønn for de som står en nær og lesning av dagens tekster.

I tillegg praktiseres uformell, personlig bønn. Mange søker i større eller mindre grad å praktisere Jesus-bønnen som består av en kontinuerlig gjentakelse  av formuleringen «Jesus Kristus, miskunn deg over meg!» eller «Herre Jesus Krist, Guds sønn, miskunn deg over meg, en synder».

Ortodokse høytider forberedes gjennom faster av ulik varighet og ulik strenghetsgrad. Generelt innebærer ortodoks faste at man avstår fra typer av animalske produkter, men det varierer hvorvidt man kan spise fisk eller anvende olje. I den strengeste fasten, før påske, er det ikke lov med noen form for animalske produkter og det er heller ikke tillatt å anvende olje. Man kan dog spise fisk i to dager. I tillegg oppfordres man til å faste, det vil si avstå eller begrense inntak av overflatisk underholdning, og i stedet anvende fasteperiodene til åndelig fordypning. Det oppfattes dessuten som særdeles viktig at man forsøker å faste på negative tanker, negativ omtale av andre, selvopptatthet og sinne.

Ortodoks faste dreier seg ikke bare om å avstå fra bestemte typer mat, men omfattes nærmest som en hel livsstil. Det advares spesielt mot å fokusere så sterkt på å utøve en perfekt matfaste at man ender med å bruke all tid til å tenke på hva man kan og skal spise. Tvert i mot er målet å tenke minst mulig på mat og andre fysiske, mentale og emosjonelle fristelser. Den ortodokse kirke vektlegger askese, og fasten inngår som en sentral del av en øvelse i forsakelse ment å oppøve selvkontroll og dermed gradvis redusere egen avhengighet av denne verden. Faste dreier seg altså, i et ortodokst perspektiv, om frigjøring fra materielle bånd. Fastene brytes imidlertid ved høytidene som feires med festmåltider. Da kan folk igjen spise hva de måtte ønske. Ved påskefesten markeres dette spesielt ved at man bringer kurver med festmat til kirken for at presten skal stenke dem med velsignet vann.

Bruk av ikoner kjennetegner ortodokst kristenliv. De finnes i alle ortodokse kirkebygg, og blant ortodokse er det vanlig å ha ikoner også i hjemmet. Ikoner er en form for religiøse bilder med bestemte motiver som fremstilles og behandles på måter som gjør at de oppfattes som ’levende’, det vil si med evne til å påvirke dem som forholder seg til dem på en ortodoks måte. Ikonene skal fremstille de sannheter det kristne liv bygger på; de skal fungere som veivisere og de skal ’tale’ til den troende. Motivene må være i overensstemmelse med Kirkens læremessige og liturgiske Tradisjon. Ikonene skal med andre ord sosialisere ortodokse inn i en bestemt virkelighetsforståelse som også involverer regler for hvordan man skal kommunisere med de hellige fremstilt på ikonene. Men for at ikoner skal kunne oppfattes som levende er det nødvendig at de fremstilles både gjennom helt spesielle teknikker og som en del av en religiøs handling. Ifølge ikonmaler Ove Grant Svele dreier det seg om ”å be i farver og linjer”.

Ikoner som skal tas i bruk religiøst i kirker og private hjem må også innvies av en prest etter først å ha vært oppbevart i alterrommet i 40 dager. Først da oppfattes ikonene som endelig forvandlet fra å være kun et bilde med et religiøst motiv til å bli et ikon, det vil si et levende bilde som gjør de hellige nærværende for de troende. Da kan ikonene æres, de troende kan kysse dem, tenne lys, bøye seg og be foran dem.

Bruk av røkelse representerer et sentralt element i ortodokse ritualer, og det oppfattes som utenkelig å gjennomføre liturgien uten røkelse. Presten bruker et spesielt røkelseskar som han svinger, og dermed spres skyer av velduftende røyk over ikonene og over menigheten. De tilstedeværende ’griper’ røyken med hånden og ’fører’ den inntil egen kropp. For ortodokse har bruken av røkelse et komplekst meningsinnhold. Røkelsesskyene som sprer seg oppfattes å symbolisere Guds nåde som også er overalt, og den velduftende røyken symboliserer den guddommelige nådes sødme. Samtidig oppfattes røkelsen som et offer til Gud; et offer av noe verdifullt og velduftende. I tillegg symboliserer røyken som stiger opp de ortodokses bønner som også stiger opp mot Gud. Gjennom røyken materialiseres dermed kontakten mellom Gud og mennesker for de ortodokse; den blir synlig for dem og kan sanses gjennom lukt og berøring.

Den ortodokse kirke anvender tente lys som en del av det liturgiske ritualet. Men under liturgien tenner også lekfolk egne lys foran de ikonene de ønsker å kommunisere med. Lys tennes også for de døde. I likhet med bruken av røkelsen representerer bruken av levende lys et offer til Gud. Lysene symboliserer også menneskenes bønner, og som flammene som brenner henvender altså de ortodokse seg til Gud med bønner.

Litteratur

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

17. juni 2009 skrev Far Christofóros Schuff

1) Tala i artikkelen er langt frå riktige. Dersom ein ser på dei faktiske tala på registrerte medlemar vil ein finna fylgjande:
De "Russiske" Ortodokse menighetene: ca. 1270
Den Ortodokse Kirke i Norge (Oslo): ca. 827
Den "Serbiske" Ortodokse menighet (Oslo): ca. 2397
Den "Serbiske" Ortodokse menighet (Kr.sand): ca. 2000
Den "Greske" Ortodokse menighet: ca. 300

Den rumenske og bulgarkse kyrkjelyden har måtte teke til på nytt grunna promblemar med årsbudsjett og registrering.
Kilde: www.fylkesmannen.no/Trossamfunn_tilskuddsoversikt_2008_-RePk.pdf.file

2) Det hadde vært mer nøyaktig å skrive noe slik: Det finnes flere ortodokse menigheter som er lagt under Konstantinopel-patriarkat: den greske under Erkebiskop Pavlos (Menevissoglou) med hovedsete i Stockholm og de andre under Erkebiskop Gabriel (de Vylder) med hovedsete i Paris. Osv.

22. juni 2009 svarte Anne Grete Nilsen

Vi vil gjennomgå denne artikkelen nøye ved en senere anledning, foreløpig har vi forenklet og lagt inn lenke til Den ortodokse Kirke i Norge. Vennlig hilsenAnne Grete NilsenRed.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.