sefarder

Synagogen, Mikve Israel-Emanuel, ble innviet allerede i 1674 og er ennå i bruk.
Sefardisk synagoge på øya Curacau i Karibia
Lisens: CC BY SA 3.0
Bygget i 1899
Hemdat Israel- synagogen i Istanbul.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Sefarder, eller sefardiske jøder, er opprinnelig betegnelsen på etterkommere av de spanske jødene som ble endelig fordrevet fra Sefarad (Spania) under kong Ferdinand 5 og dronning Isabella i 1492. Disse ble spredt rundt i hele Middelhavsområdet, flere land i Vest-Europa og de nye koloniene i Den nye verden.

Faktaboks

Uttale
sef 'arder
Etymologi
av hebraisk Sefarad, Spania
Også kjent som
sefaradim eller sefardiske jøder

I dagens Israel, og i religiøse sammenhenger, inkluderer betegnelsen sefarder nå også oftest jøder med bakgrunn fra Midtøsten og Nord-Afrika, de såkalte mizrahim. Deres religiøse tradisjon ligger nærmest opp til den sefardiske, om enn med mange lokale varianter.

Jøder med hel eller delvis sefardisk/mizrahi-bakgrunn utgjør i dag rundt 20 prosent av verdens jødiske befolkning og litt over 50 prosent av staten Israels jødiske befolkning.

Den sefardiske diaspora

Den sefardiske migrasjonen etter utvisningen fra Spania.
Av /Encyclopaedia Judaica.
Lisens: CC BY 3.0

Titusener av spanske jøder flyktet til Portugal, men allerede fem år senere fikk de valget mellom å la seg døpe eller forlate landet – uten sine barn. Blant de fordrevne var også tidligere jøder, som hadde konvertert til katolisismen, mer eller mindre under tvang. Disse ble etter hvert stadig mer mistrodd, forfulgt og også utsatt for inkvisisjonens metoder. Det totale antall fordrevne er vanskelig å anslå, det varierer fra 100 000–300 000.

Mange tvangskonverterte jøder og deres etterkommere, conversos (marranere), fortsatte å praktisere jødiske skikker i skjul, enkelte holdt sin jødiske identitet hemmelig i flere hundre år. Når forholdene igjen ble trygge for jøder, vendte mange tilbake til jødedommen. Også i dag finnes det ikke-jødiske personer som mener å kunne fører sine røtter tilbake til de jødiske samfunnene i Spania, og som nå ønsker å konvertere til jødedommen for igjen å bli regnet som jøder.

Nye hjemland

De fordrevne slo seg ned i Nord-Afrika, Italia, Balkanlandene og Tyrkia, noen også i Vest-Europa, særlig Nederland. De sefardiske jødene i Nederland ble både kjent for sin dyktighet innen handel og for sin kultur.

Mange av de fordrevne og deres etterkommere slapp også unna inkvisisjonen ved å utvandre til de nye koloniene i vest, der det også i dag finnes mange sefardiske menigheter. I de nederlandske, engelske og franske koloniene var det ingen forfølgelse av jøder, men i de spanske og portugisiske koloniene rundt om i verden var inkvisisjonen en trussel i flere hundre år.

Jødene fikk gode forhold i Det osmanske riket. Det ble opprettet store sefardiske samfunn både på Balkan og i de andre landene i det store riket. De jødiske samfunnene på Balkan eksisterte helt frem til andre verdenskrig, da de ble ødelagt av nazistene. Jødene ble sendt til konsentrasjonsleirene, fra den greske byen Thessaloniki dreide det seg om rundt 50 tusen mennesker. Bare få sefardiske jøder fra Balkan overlevde.

De jødiske samfunnene i andre deler av det tidligere osmanske riket fortsatte å eksistere helt frem til opprettelsen av staten Israel i 1948. I flere land i Nord-Afrika og Midtøsten hadde det eksistert jødiske diasporasamfunn helt siden før vår tidsregning. På 800-tallet evt. ble det opprettet mange nye jødiske samfunn i Nord-Afrika. Sefardiske jøder kom derfor ofte til allerede organiserte jødiske menigheter. De vanskelige politiske forholdene etter 1948 førte etter hvert til at jødene i de muslimske landene igjen måtte forlate sine hjemland.

Språk

Etterkommerne etter de opprinnelige sefardene snakket tradisjonelt ladino eller jødespansk, med variantene hakitia (jødespansk med mange arabiske lånord) i de jødiske bosettingene i Nord-Afrika. Jøder med opprinnelse i Portugal snakket også lusitansk, og brakte dette med seg til Brasil. Dette språket er i ferd med å bli borte, men snakkes fortsatt av eldre sefarder av portugisisk/brasiliansk opphav i Israel.

Religionen

Sefardisk jødedom har noe annerledes versjoner av bønnene, ritualene og tolkingene av den religiøse loven, halakha, enn det som praktiseres av askenasiske jøder. Det er også vanlig å bruke ulike versjoner av lovboken Shulhan Arukh. Sefardene har også en egen vakker musikktradisjon, som får sitt uttrykk gjennom den liturgiske sangen, religiøse sanger brukt i hjemmet, og mer folkelige romanser.

Rundt om i verden, også i Israel, finnes det både askenasiske og sefardiske menigheter, rabbinere og synagoger. De fleste sefardiske jøder har fortsatt å praktisere sin tradisjonelle form for sefardisk jødedom helt frem til i dag, men graden av overholdelse av tradisjonene og ritualene varierer mye, fra en sefardisk form for ultraortodoks praksis til nærmest ikke-praktiserende. Enkelte sefardiske menigheter har også valgt å slutte seg til en av de nyere, opprinnelig askenasiske, retningene (reformjødedom, konservativ jødedom eller rekonstruksjonisme).

Israel har også politiske partier tilpasset de ulike tradisjonene. Partiet Shas ble grunnlagt for å ivareta ultraortokse sefardiske jøders interesser. Grunnet de store forskjellene mellom sefarder og askenaser har Israel to sjefsrabbinere, en askenasisk og en sefardisk. Israels femte president, Yitzhak Navon var Israels første sefardiske president. Han nedstammet fra en sefardisk rabbinerfamilie som hadde bodd i Jerusalem i 300 år.

Kjente personer

Blant kjente personer med sefardisk jødisk bakgrunn kan nevnes filosofen Baruch Spinoza, økonomen David Ricardo, politikeren Benjamin Disraeli og filosofene Jacques Derrida og Bernard-Henry Lévy.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg