Sefarder, eller sefardiske jøder, er i snever betydning betegnelsen på etterkommere av de spanske jødene som ble endelig fordrevet fra Spania under kong Ferdinand 5 og dronning Isabella i 1492. Titusener flyktet til Portugal, men allerede fem år senere fikk de valget mellom å la seg døpe eller forlate landet - uten sine barn. 

Blant de fordrevne var også tidligere jøder, som hadde konvertert til katolisismen, mer eller mindre under tvang. Disse ble etter hvert stadig mer mistrodd, forfulgt og også utsatt for inkvisisjonens metoder. Det totale antall fordrevne er vanskelig å anslå, det varierer fra 100 000 – 300 000. 

Mange tvangskonverterte jøder og deres etterkommere, marranere, fortsatte å praktisere jødiske skikker i skjul, enkelte holdt sin jødiske identitet hemmelig i flere hundre år. Når forholdene igjen ble trygge for jøder, vendte mange tilbake til jødedommen.

De fordrevne slo seg ned i Nord-Afrika, Italia, Balkanlandene og Tyrkia, noen også i Vest-Europa, særlig Nederland. De sefardiske jødene i Nederland ble både kjent for sin dyktighet innen handel med Den nye verden og for sin kultur.

Mange av de fordrevne og deres etterkommere slapp også unna inkvisisjonen ved å utvandre til de nye koloniene i vest, der det også i dag finnes mange sefardiske menigheter. I de nederlandske, engelske og franske koloniene var det ingen forfølgelse av jøder, men i de spanske og portugisiske koloniene rundt om i verden var inkvisisjonen en trussel i flere hundre år. 

Jødene fikk gode forhold i Det ottomanske riket. Det ble opprettet store sefardiske samfunn både på Balkan og i de andre landene i det store riket. De jødiske samfunnene på Balkan eksisterte helt frem til andre verdenskrig, da de ble ødelagt av nazistene. Bare få jøder overlevde. De sefardiske jødiske samfunnene i andre deler av det tidligere ottomanske riket fortsatte å eksistere helt frem til opprettelsen av staten Israel i 1948. De  vanskelige politiske forholdene førte da etter hvert til at jødene i de muslimske landene igjen måtte forlate sine hjemland.

Etterkommerne etter de opprinnelige sefardene snakket tradisjonelt ladino eller jødespansk, med variantene hakitia (jødespansk med mange arabiske lånord) i de jødiske bosettingene i Nord-Afrika. Jøder med opprinnelse i Portugal snakket også lusitansk, og brakte dette med seg til Brasil. Dette språket er i ferd med å bli borte, men snakkes fortsatt av eldre sefarder av portugisisk/brasiliansk opphav i Israel

I videre betydning er sefarder også en betegnelse på alle jøder som praktiserer en sefardisk form for jødedom. I dages Israel, og i religiøse sammenhenger, inkluderer betegnelsen sefarder derfor også oftest de såkalte mizrahim (jøder med opprinnelse i Midtøsten og enkelte andre områder), fordi deres religiøse tradisjon ligger nærmest opp til den sefardiske, om enn med mange lokale varianter.

Sefardisk jødedom har noe annerledes versjoner av bønnene, ritualene og tolkingene av den religiøse loven, halakha, enn det som praktiseres av askenasiske jøder. Det er også vanlig å bruke ulike versjoner av lovboken Shulhan Arukh. Sefardene har også en egen vakker musikktradisjon, som får sitt uttrykk gjennom den liturgiske sangen, religiøse sanger brukt i hjemmet, og mer folkelige romanser.

Rundt om i verden, også i Israel, finnes det både askenasiske og sefardiske menigheter, rabbinere og synagoger. De fleste sefardiske jøder har fortsatt å praktisere sin tradisjonelle form for sefardisk jødedom helt frem til i dag, men graden av overholdelse av tradisjonene og ritualene varierer mye, fra en sefardisk form for ultraortodoks praksis til nærmest ikke-praktiserende. Enkelte sefardiske menigheter har også valgt å slutte seg til en av de nyere, opprinnelig askenasiske, retningene (reformjødedomkonservativ jødedom eller rekonstruksjonisme). 

Israel har også politiske partier tilpasset de ulike tradisjonene. Partiet Shas ble grunnlagt for å ivareta ultraortokse sefardiske jøders interesser. Grunnet de store forskjellene mellom sefarder og askenaser har Israel to sjefsrabbinere, en askenasisk og en sefardisk.

Sefarder (i ordets videre betydning) anslås i dag (2017) å utgjøre rundt 25% av verdens jøder, men i Israel er andelen i dag rundt 50% av landets totale jødiske befolkning. Blant berømte sefarder i historien kan nevnes filosofen Baruch Spinoza, økonomen David Ricardo, politikeren Benjamin Disraeli og filosofen  Jacques Derrida.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.