Stjepan Radić

Stjepan Radić ble født i nærheten av byen Sisak 11. mai 1871, i Kroatia i det daværende Østerrike-Ungarn, i en fattig bondefamilie. Han studerte jus i Zagreb, men ble fengslet på grunn av antiungarsk virksomhet. Under den ungarske stattholderen i Kroatia, Károly Khuen-Héderváry, følte kroatene seg undertrykt. Da Radić ble nektet å studere i Østerrike-Ungarn (utvist fra universitetene i Praha og Budapest), fullførte han studiene i Paris. En tid redigerte han tidsskrifter i Zemun og Zagreb, og utga en bok om forholdet mellom kroater og serbere. Han ble arrestert flere ganger.

I 1904 stiftet han sammen med sin bror Antun Det kroatiske folkelige bondeparti (Hrvatska pučka seljačka stranka). Han gikk inn for at Østerrike-Ungarn skulle organiseres som en føderasjon med Kroatia som en av de føderale enhetene. Denne ideen ble imidlertid mindre aktuell da Østerrike-Ungarn ble svekket og kollapset som en følge av første verdenskrig.

Mot slutten av første verdenskrig, 5. oktober 1918, organiserte representanter for de sørslaviske folkene innenfor Østerrike-Ungarn en Folkeforsamling av slovenere, kroater og serbere (SHS). Som medlem av folkeforsamlingen gikk Radić imot innlemmelse i Serbia, enda mange kroater så på «den jugoslaviske ideen» som den beste løsningen. Radić mente man måtte beholde Kroatia som egen stat. Han advarte rådsmedlemmene: «Ikke sjangle som gjess i tåke». Da Radić forsto at en felles stat var uunngåelig, mente han at den nye staten burde organiseres som en svært desentralisert føderasjon. Dette ble avvist av SHS. Den 1. desember 1918 ble Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere (fra 1929 kalt Jugoslavia) opprettet.

Ved det første parlamentsvalget i 1920 ble Radićs bondeparti det største, til tross for at Radić satt fengslet i 1919–1920. Partiet ønsket at Kroatia skulle bli en autonom bonderepublikk. Da den nye staten skulle få sin første grunnlov i 1921, kjempet Radić for en føderal løsning, men tapte mot serberne, som ønsket en sentralisert stat med Beograd som hovedstad, ledet av kong Aleksander og tidligere serbisk statsminister Nikola Pašić, som ble statsminister i den nye staten. Landet ble delt inn i 33 provinser uten hensyn til historiske forhold.

I 1925 oppnådde Radić en avtale med det største serbiske partiet, Det nasjonale radikale partiet til Nikola Pašić, og han ble med i regjeringen som utdanningsminister. Etter parlamentsvalget i 1927 gikk han igjen i opposisjon og samarbeidet med det andre serbiske partiet, Det demokratiske partiet, ledet av Svetozar Pribičević, en serber fra Kroatia. Det fulgte en kaotisk parlamentarisk situasjon etter statsminister Pašićs død i 1926. Den utenrikspolitiske situasjonen var spent, kongedømmet var truet fra Italia. Den nye statsministeren Velimir Vukičević forsøkte å splitte opposisjonen. I 1928 måtte han gå av, Radic ble forsøkt gjort til statsminister, men Vukičević overtok igjen, og nå styrte han med fast hånd. Mange så på Radić som vinglete.

I mai-juni 1928 ble det politiske miljøet skjerpet. Serberne anklaget Radić og hans samarbeidspartnere i opposisjonen for å ødelegge landet. Til tross for advarsler fortsatte Radić å delta i nasjonalforsamlingen i Beograd, hvor serbiske representanter forlangte at Radić måtte utestenges, og noen snakket åpent om vold. Den 20. juni kom det til en opphetet krangel i nasjonalforsamlingen. Puniša Račić, en serbisk nasjonalist fra Montenegro, representant for Det radikale partiet, trakk pistolen og skjøt mot fem representanter for Det kroatiske bondepartiet. To døde på stedet, en av dem Radićs nevø, og tre ble såret. Radić ble ført til Zagreb, og døde seks uker senere. Begravelsen i Zagreb samlet over 100 000 mennesker og ble en demonstrasjon av kroatisk nasjonalfølelse.

Etter attentatet trakk Det kroatiske bondepartiet seg fra nasjonalforsamlingen, under ledelse av Radićs etterfølger, Vladko Maček. De anklaget det serbiske radikale partiet for direkte medvirkning til attentatet. I januar 1929 oppløste kong Aleksander parlamentet og innførte diktatur.

Attentatet i nasjonalforsamlingen betegnet for mange kroater slutten på den jugoslaviske ideen. At kongen ga landet navnet Jugoslavia da han innførte diktatur, bestyrket dette. For mange ble Stjepan Radić et symbol på ønsket om at Kroatia skulle være en egen stat. Da Jugoslavia gikk mot oppløsning, ble man minnet på Radićs advarsler mot å danne en slik stat.

De fleste byer i Kroatia har en gate oppkalt etter Radić. Hans portrett pryder 200-kuna-sedlene. Mange ser på ham som Kroatias største historiske person, men ikke alle kroatiske nasjonalister hyller Radić. Han var svært antiklerikal, mot den katolske kirken. Hans visjon om Kroatia som en bonderepublikk passer heller ikke alle.

Attentatmannen Puniša Račic ble rehabilitert i Serbia etter oppløsningen av folkerepublikken Jugoslavia i 1992. I Vukovar, som serberne okkuperte i årene 1991–1997, ble Stjepan Radić-gaten omdøpt til Puniša Račić-gaten. I 2000 utga det serbiske vitenskapsakademiet en bok om Puniša Račić. Her blir han hyllet som en stor humanist, og det hevdes at attentatet var nødvendig for å sikre Jugoslavias enhet.

«Skuddene i Beograd» markerte et vannskille i forholdet mellom kroater og serbere. Både under andre verdenskrig og på 1990-tallet førte motsetningene til blodige oppgjør.

• Jugoslavias historie
• Kroatias historie

• Biondich, Mark, Stjepan Radić, the Croat Peasant party, and the Politics of Mass Mobilization, University of Toronto Press, 2000.
• Mønnesland, Svein, «Zagreb v. Belgrade: Political Cartoons Between the Two World Wars», National Symbols in Multinational States: The Yugoslav Case, Oslo, 2013.