albansk

Albansk, språk i den indoeuropeiske språkfamilien, offisielt språk i Albania og Kosovo, til dels også i Makedonia.

Albansk snakkes av om lag 6 millioner mennesker i et sammenhengende språkområde på Balkan som omfatter Albania (ca. 3 millioner), Kosovo (nesten 2 millioner), Makedonia (ca. 500 000) og Montenegro (ca. 33 000). I Sør-Italia snakkes albansk av flere tusen etterkommere etter albanere (kalt arbëresh og språket arbërisht), som utvandret da tyrkerne erobret Balkan på 1400-tallet. Det tales også av grupper i Hellas (der språket kalles arvanítika (αρβανίτικα) og talerne arvanítes (Αρβανίτες)), Tyrkia (hvor albanere kalles arnavutlar og språket arnavutça), og i resten av verdenen.

Albansk utgjør en egen gren innenfor de indoeuropeiske språkene. Man antar en form for albansk utviklet seg som eget språk fra over 3000 år siden, selv om det ikke ble skrevet ned før på 1500-tallet. Det stammer fra et språk som ble snakket på Balkan i antikken, men noen forbindelse til det antikke språket illyrisk kan ikke påvises vitenskapelig. Den tidligeste referansen til noe albansk eller folk, "arbanasi", finnes i en bulgarsk tekst fra 1000-tallet. 

Det er delt i to hoveddialekter, toskisk (toskë) i Sør-Albania (sør for elven Shkumbi), Hellas, Italia og Tyrkia, og gegisk (gegë) i Nord-Albania, Montenegro og Kosovo.

På disse eksterne nettsidene kan man se albanske dialektprøver fra Albania, Makedonia, Kosovo og Montenegro.

Albansk har fem kasus (nominativ, akkusativ, dativ, genitiv og ablativ). Adjektiver knyttes til substantivet med partikler som står etter substantivene (djali i mirë 'den snille gutten', mirë, snill). Verbalsystemet er komplisert med mange verbaltider og modi, blant annet en egen form admirativ som uttrykker forundring. 

Albansk har mange lånord fra romansk, slavisk, gresk og tyrkisk, og en del strukturelle likheter med gresk. Det finnes også visse fellestrekk i grammatikken med andre balkanspråk som rumensk, bulgarsk og makedonsk (balkanismer): Infinitiv er erstattet av at-setninger, og den bestemte artikkelen er etterstilt: gur, stein – guri, steinen.

Den eldste kjente albanske teksten er en døpeformel fra 1462. Den eldste litteraturen er skrevet med det latinske alfabetet, hovedsakelig på gegisk. Senere ble arabisk og gresk skrift tatt i bruk. I 1908 ble det holdt en kongress i Manastir (nåværende Bitola i Makedonia), hvor et nytt alfabet for albansk ble vedtatt. Det latinske alfabetet har siden da vært enerådende, og den sørlige gegiske dialekten i Elbasan utpekt som grunnlag for skriftspråket. Fra 1972 ble toskisk allmenn skriftspråknorm i Albania, og i 1974 ble toskisk også tatt i bruk av albanerne i Jugoslavia som skriftlig standard i stedet for gegisk. Albansk skrift er fonologisk: I prinsippet skrives hver lyd alltid med samme bokstav eller bokstavkombinasjon. Mange skriver imidlertid på sin egen dialekt. Enkelte gegisktalende (i Kosovo og nord-Albania) insisterer fremdeles på at skriftspråket burde bygge på deres dialekt.

Alfabetet er som følger og uttalen er markert med lydskrift fra det internasjonale fonetiske alfabetet, IPA:

ë er i standardspråket og toskisk vanligvis stum i utlyd.

Gegisk har nasalvokaler, som ikke toskisk har. Dette markeres i tekster skrevet på gegisk med cirkumfleks over vokalen, for eksempel âsht [ãʃt] for standard (og toskisk) është 'er'.