albansk

Albansk er et språk i den indoeuropeiske språkfamilien, og offisielt språk i Albania og Kosovo, til dels også i Makedonia.

Faktaboks

Også kjent som

shqip (albansk)

Utbredelse

Albansk snakkes av om lag 6 millioner mennesker i et sammenhengende språkområde på Balkan som omfatter Albania (ca. 3 millioner), Kosovo (nesten 2 millioner), Makedonia (ca. 500 000) og Montenegro (ca. 33 000). I Sør-Italia snakkes albansk av flere tusen etterkommere etter albanere (kalt arbëresh og språket arbërisht), som utvandret da tyrkerne erobret Balkan på 1400-tallet. Det snakkes også av grupper i Hellas (der språket kalles arvanítika (αρβανίτικα) og talerne arvanítes (Αρβανίτες)), Tyrkia (hvor albanere kalles arnavutlar og språket arnavutça), og i resten av verdenen.

Språklige særtrekk

Albansk utgjør en egen gren innenfor de indoeuropeiske språkene. Det stammer fra et språk som ble snakket på Balkan i antikken, men noen forbindelse til det antikke språket illyrisk kan ikke påvises vitenskapelig. Den tidligste referansen til noe albansk, "arbanasi", finnes i en bulgarsk tekst fra 1000-tallet. Man antar en form for albansk begynte å utvikle seg som eget språk for over 3000 år siden, selv om det ikke ble skrevet ned før på 1500-tallet. Den eldste kjente albanske teksten er en døpeformel fra 1462.

Albansk har mange lånord fra romanske og slaviske språk, gresk og tyrkisk, og en del strukturelle likheter med gresk. Det finnes også visse fellestrekk i grammatikken med andre balkanspråk som rumensk, bulgarsk og makedonsk, såkalte balkanismer, som for eksempel at infinitiv er byttet ut med at-setninger, og språkene har etterhengt bestemt artikkel.

Skrift og Uttale

Den eldste litteraturen er skrevet med det latinske alfabetet. Senere ble arabisk og gresk skrift tatt i bruk. I 1908 ble det holdt en kongress i Manastir (nåværende Bitola i Makedonia), hvor et nytt alfabet for albansk ble vedtatt og det latinske alfabetet har siden da vært enerådende. Albansk skrift er fonologisk: I prinsippet skrives hver lyd alltid med samme bokstav eller bokstavkombinasjon.

Alfabetet er ført opp i følgende tabell, med uttalen vist ved hjelp av lydskrift fra det internasjonale fonetiske alfabetet, IPA:

Albansk IPA Albansk IPA Albansk IPA
a [a] i [i] rr [r]
b [b] j [j] s [s]
c [ts] k [k] sh [ʃ]
ç [tʃ] l [l] t [t]
d [d] ll [ɫ] th [θ]
dh [ð] m [m] u [u]
e [ɛ] n [n] v [v]
ë [ə] nj [ɲ] x [dz]
f [f] o [ɔ] xh [dʒ]
g [g] p [p] y [y]
gj [ɟ] q [c] z [z]
h [h] r [ɾ] zh [ʒ]

ë er i standardspråket og toskisk vanligvis stum i utlyd.

Grammatikk

Albansk grammatikk holder seg hovedsakelig til to kjønn (hankjønn og hunkjønn), men rundt 15 substantiv har rester av intetkjønn, mens de fleste gamle intetkjønnsord har gått over til hankjønn, for eksempel gjalpi 'smøret' fra gammelt intetkjønn gjalptë.

Hankjønnssubstantiv slutter for det meste på konsonant og hunkjønnssubstantiv på -e, -ë eller -i. Intetkjønnssubstantiv skifter kjønn fra hankjønn til hunkjønn fra entall til flertall og kalles derfor heterogene.

Bestemt artikkel er etterhengt: -i for hankjønn gur 'stein' –guri 'steinen', -u for hankjønnsord som slutter på -g, -k eller -h: leku (navnet på myntenheten i Albania), mens hunkjønn har bestemt form på -a: postë – posta 'posten'.

Bestemt form brukes også ved navn (Tiranë – Tirana, Norvegji -Norvegjia 'Norge) og bestemt form er det vanligste, mens ubestemt form av navnet stort sett bare brukes for tiltale/anrop, og etter preposisjoner som styrer akkusativ: në Norvegji 'i Norge'. Nærmere bestemmelse krever bestemt form også i disse sammenhengene: në dhomen e tij 'i hans rom'.

Sammensatte substantiv har tre hovedformer:

  1. Særskrevet med partikkel: festa e muzikës 'musikkfestival'
  2. Særskrevet uten partikkel: konserva peshku 'fiskehermetikk'
  3. Sammenskrevet: kryeqytet 'hovedstad'

Albansk har fem kasus (nominativ, akkusativ, dativ, genitiv og ablativ).

På albansk kan preposisjoner også styre nominativ. Styrelsen er da normalt i bestemt form, med mindre den har et ubestemt ord: Unë vij nga Norvegija (bestemt form) 'Jeg kommer fra Norge', men Unë vij nga një vend i bukur 'Jeg kommer fra et vakkert sted'.

Akkusativ brukes, foruten etter preposisjoner, som direkte objekt (po e lexoj librin 'jeg holder på å lese boken') og i tidsuttrykk (mëson gjithë ditën 'han lærer hele dagen')

Dativ har ganske bred anvendelse:

I tillegg til bruk etter preposisjoner (gjatë rrugës 'langs veien') og som indirekte objekt (më jep disa para! 'gi meg noen penger'), brukes dativ i forbindelse med følelser (ky libër u pëlqen shokëve 'vennene liker denne boken (egentlig: denne boken (dem) behager vennene)') og visse verb (na duhet të punojmë 'vi må jobbe').

Dativ og genitiv har identisk form på substantivet, men genitiv har i tillegg en partikkel: libri i djalit 'guttens bok'.

Ablativ brukes først og fremst i preposisjonsuttrykk som viser adverbialer for tid, sted og årsak, men dette kasuset kan også brukes uten preposisjon: dimrit 'om vinteren', prej dollapit 'ut av skapet', prej zhurmës 'på grunn av bråket'

Adjektiver knyttes til substantivet med partikler (i/e/të/së) som står etter substantivene (djali i mirë 'den snille gutten'), men noen adjektiv kan brukes uten partikkel, for eksempel djali shqiptar 'den albanske gutten'.

Komparativ og superlativ har samme bøyningsform, og det er partikkelen 'enn' eller bestemt form på substantivet, i tillegg til sammenhengen, som viser om det er snakk om 'mer' eller 'mest':

Tirana është një qytet më i madh se Durrësi 'Tirana er en større by enn Durrës'

Tirana është qyteti më i madh në Shqipëri 'Tirana er den største byen i Albania'

Pronomen:

Pronomen i subjektform trengs normalt ikke, ettersom verbendelsene viser hvilken person som utfører handlingen.

Høflig form er 2. person flertall.

Eiendomspronomen har dobbelt bestemthet som på norsk: nëna ime 'mora mi'.

Objektspronomen kan dobles for å vise trykk: Ai më njeh 'han kjenner meg' – Ai më njeh mua (jo ty) 'han kjenner MEG (ikke deg)'

Pronomen trekkes ofte sammen, særlig i forbindelse med vokalen ë: '(til) meg' + e 'den' > ma: ma dha 'han gav meg den'. Sammentrekning skjer også med konjunktivspartikkelen : mund ta shikojë 'han kan se den'

Verb:

Verbalsystemet er komplisert med mange tider og modi.

Infinitivsformen er gått ut av bruk og grunnformen som er oppgitt i ordbøker er 1. person entall nåtid: 'lære' finnes altså i ordboken under mësoj som betyr 'jeg lærer'.

Infinitiven erstattes av konjunktiv: dua të mësoj shqip 'jeg vil lære albansk (egentlig: jeg vil at jeg lærer albansk)'

Konjunktiv brukes også for høflig imperativ: të rrini këtu 'De burde bli her' i stedet for Rrini këtu! 'bli her!'

Et optativt modus uttrykker ønsker: Më rrofsh! 'Måtte du leve lenge'. Etter në eller në mos viser optativ at taleren tviler på utsagnet: Në takofshim atje 'hvis vi skulle møtes der'.

Verbene 'ha' og 'være' (hovedsakelig) har også en egen overraskelsesform: vanlig utsagn ka para 'han har penger' – sammenlignet med paska para 'men han har jo penger!'

Albansk har også en form som tilsvarer norsk s-form:

ai mbyll derën 'han lukker døren' – dera mbyllet/u mbyll dera 'døren lukkes', takojmë 'vi møter' – takohemi 'vi møtes'

Po foran verbet viser at handlingen er pågående.

Nektelse kan uttrykkes på forskjellige måter: s'kuptoj = nuk kuptoj 'jeg forstår ikke'. Imperativ har en egen nektelse mos: mos e bë! 'ikke gjør det!' Men disse formene kan kun brukes for verb. Når andre ord skal nektes, brukes ordet for 'nei': jo.

Spørsmål kan (men må ikke) dannes med partikkelen a: (a) më kuptoni? 'forstår dere meg?'

Grunntallene:

1 një 2 dy 3 tre 4 katër 5 pesë 6 gjashtë 7 shtatë 8 tetë 9 nëntë 10 dhjetë

11-19 føyer til -mbëdhjetë: 11 njëmbëdhjetë osv.

20 njëzet 40 dyzet ellers dannes tierne med -dhjetë: 30 tridhjetë 50 pesëdhjetë

100 qind 1000 mijë

Ordenstallene er for det meste identiske med grunntallene, pluss adjektivspartikkelen foran: 6. i/e gjashtë De fem første tallene har en utvidet form: 1. i/e parë 2. i/e dytë 3. i/e tretë 4. i/e katërt 5. i/e pestë

Ordstilling

I tidsuttrykk står utgangspunktet først i albansk. På norsk sier vi for eksempel 'en uke fra i dag'. På albansk blir dette '(fra) i dag en uke': sot një javë. Det er verbet som viser om hendelsen er i fremtiden eller fortiden: Sot një javë bëjmë festën 'en uke fra i dag har vi en feiring'. Sot një javë shkuam në Prishtinë 'for en uke siden i dag dro vi til Prishtina'.

Dialektforskjeller

Språket er delt i to hoveddialekter, toskisk (toskë) i Sør-Albania (sør for elven Shkumbi), Hellas, Italia og Tyrkia, og gegisk (gegë) i Nord-Albania, Montenegro og Kosovo.

Den sørlige gegiske dialekten i Elbasan ble i 1908 utpekt som grunnlag for skriftspråket, men fra 1972 ble toskisk allmenn skriftspråknorm i Albania, og i 1974 ble toskisk også tatt i bruk av albanerne i Jugoslavia som skriftlig standard i stedet for gegisk. Mange skriver imidlertid på sin egen dialekt og enkelte gegisktalende (i Kosovo og nord-Albania) insisterer fremdeles på at skriftspråket burde bygge på deres dialekt.

Gegisk har forskjell på lange og korte vokaler, og også nasalvokaler, som toskisk ikke har. Dette markeres i tekster skrevet på gegisk med cirkumfleks over vokalen, for eksempel âsht [ãʃt] for standard (og toskisk) është 'er'.

Nasalvokal vil i mange tilfeller vise til en tidligere -n, for eksempel gegisk gjû som tilsvarer toskisk gju (uten nasalvokal) 'kne' som kommer fra en tidligere form glun.

Mens gegisk uttaler stemte konsonanter som stemt, har tosksik overgang til ustemt konsonant i utlyd og foran ustemte konsonanter: zog [zok] 'fugl'

Gegisk bruker ofte n hvor toskisk har r, for eksempel Gegisk emën med -n tilsvarer toskisk emër med -r 'navn'

Gegisk vo = toskisk va: vorr > varr 'grav'

Gegisk ue = tosksik ua: shkue > shkuar 'dratt'

Gegisk dropper ofte ë: urdhnoj sml med toskisk urdhëroj 'bestille'

I tillegg til forskjellige lyder, har dialektene også forskjeller i grammatikk, bl.a. forskjellige endelser i verbbøyningen.

Gegisk bruker et eget ord for 'sin', mens toskisk har det samme ordet for 'hans' og 'sin':

Gegisk kan derfor som norsk skille på disse pronomenene: Ai përdor traktorin e vetë 'Han bruker traktoren sin' – Ai përdor traktorin e tij 'Han bruker traktoren hans', mens toskisk har bare formen med 'e tij' for begge betydninger.

Siden 1972 er altså standardalbansk hovedsakelig basert på toskisk, men det bruker allikevel noen gegisk-former og -ord, ofte for å innføre en forskjell i standardspråket som ikke finnes på toskisk, og unngå sammenfall av ordformer. Ett eksempel hvor forskjellige former er valgt fra de to dialektene til standardspråket:

'troverdig' heter i besueshëm på gegisk og i standardspråket, men i besuar på toskisk. I standardspråket betyr i besuar 'trodd' som på gegisk heter i besue(m). 'har trodd' heter besuar på toskisk og i standardspråket, men besue på gegisk. 'troende' er besues på standardspråket og gegisk, mens den toskiske formen besonjës også brukes.

På disse eksterne nettsidene kan man se albanske dialektprøver fra Albania, Makedonia, Kosovo og Montenegro.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg