Dalmatia, kroatisk Dalmacija, it. Dalmazia, landskap i Kroatia, ca. 12 700 km2. Viktigste byer er Split, Zadar, Šibenik og Dubrovnik. Utgjør en smal kyststripe mellom Dinariske alper og Adriaterhavet, fra Kvarnerbukta i nordvest til Kotorbukta i sørøst. Bredden varierer fra 64 km i nordvest til bare 4 km ved Dubrovnik i sørøst. Langs kysten ligger en rekke øyer, som er restene av et oversvømmet kystland. De viktigste øyene er (fra nord til sør): Krk, Cres, Rab, Pag, Dugi Otok, Brač, Hvar, Vis, Korčula, Mljet og Lastovo. Elvene har dannet dype daler i den bløte kalkgrunnen og følger for en stor del underjordiske løp. Dalmatia har middelhavsvegetasjon med eviggrønne trær og busker.

Jordbruk er viktigste næringsvei, med dyrking av oliven, fikener, sydfrukter, grønnsaker og fremfor alt vindruer; viden kjent er dessertvinen Prošek (it. Prosecco), og likøren maraština (it. Maraschino [-ski-]). Forekomster av bauxitt og kalkstein nyttes i aluminiumsindustrien (Šibenik) og sementindustrien (Split). I tillegg finnes en betydelig skipsbyggingsindustri (Split og Zadar). Turismen har tradisjonelt vært en av de viktigste næringsveiene med Dubrovnik og Split som de fremste turiststedene. Turistnæringen er imidlertid sterkt svekket grunnet den politiske situasjonen på Balkan i 1990-årene.

Dalmatia var i oldtiden del av kongeriket Illyria. Langs kysten var det mange greske kolonier alt på 300-tallet f.Kr. Romerne erobret landet 168 f.Kr. Ved riksdelingen 395 kom det til det vestromerske rike, 535 til Bysants. På 600- og 700-tallet trengte slaviske folk inn i landet, og den romaniserte befolkning måtte ta tilflukt på øyer og i kystbyer. Dalmatia var en del av kongeriket Kroatia til foreningen med Ungarn 1102. Det var langvarige kriger med venetianerne, som til slutt underla seg kysten, unntatt Ragusa (Dubrovnik), som bevarte sin uavhengighet.

I 1797 kom Dalmatia under Østerrike, 1805 under Napoleon, fra 1809 del av den franske provinsen Illyria. 1815–1918 tilhørte så Dalmatia Østerrike som titulært kongerike. Ved forfatningen 1867 ble det innordnet som kronland i den østerrikske halvdelen av monarkiet. Utover i århundret gikk kroatene sterkt frem i opplysning og politisk bevissthet, mens den italienske bybefolkningen mistet sin lederplass. Ved en hemmelig traktat i London april 1915 hadde Storbritannia og Frankrike lovet Italia størsteparten av Dalmatia, men da innbyggerne etter Østerrike-Ungarns sammenbrudd sluttet opp om det nye Jugoslavia, måtte Italia ved Rapallo-avtalen 1920 nøye seg med Zadar (Zara) og øyene Lastovo (Lagosta), Pelagruž (Pelagosa) og Sušak (Cazza).

Etter Jugoslavias nederlag 1941 ble Dalmatia innlemmet i Italia. Da Italia kapitulerte 1943, kom Dalmatia under Kroatia, og ved freden i Paris ble hele Dalmatia jugoslavisk. Området inngikk i den kroatiske delrepublikken, og ble en del av det selvstendige Kroatia etter oppløsningen av Jugoslavia 1992.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.