Nicolae Ceauşescu var en rumensk politiker, landets leder fra 1965 til han ble styrtet og henrettet i 1989.

Ceauşescu var sønn av en bondeskomaker og kom med i den forbudte kommunistiske ungdomsbevegelsen 1933. Han satt fengslet i 1936–1938 og 1940–1943. Han ble førstesekretær i ungdomsbevegelsen 1944, kandidatmedlem av sentralkomiteen i kommunistpartiet 1948 og fullt medlem 1952.

Han var viselandbruksminister med ansvar for å forberede tvangskollektiviseringen av landbruket i 1948–1950. I 1950–1954 var han viseforsvarsminister og leder for hærens politiske direktorat. Han ble sekretær i sentralkomiteen 1954 og medlem av politbyrået 1955.

Ved partilederen Gheorghe Gheorghiu-Dejs død 1965 ble Ceauşescu førstesekretær i partiets sentralkomité (tittelen ble omgjort til generalsekretær få måneder senere), og fra 1969 var han generalsekretær i selve partiet (en nyopprettet stilling). I 1967 ble han også formann i statsrådet (det vil si statsoverhode), og i mars 1974 fikk han den nyopprettede stillingen som republikkens president.

De første årene etter 1965 fortsatte Ceauşescu den forsiktige liberaliseringen av innen- og utenrikspolitikken som var påbegynt av hans forgjenger. Et høydepunkt var hans nei til å delta i Sovjetunionens og andre Warszawapaktlands invasjon i Tsjekkoslovakia 1968. Denne og enkelte andre uortodokse utenrikspolitiske avgjørelser som brøt med de sovjetiske standpunktene, brakte ham popularitet både hjemme og i utlandet.

Fra 1971 ble imidlertid de autoritære trekkene tydeligere. Dette viste seg både i et mindre åpent kulturliv og en tiltagende persondyrkelse, som i løpet av 1970- og 1980-årene antok gigantiske former. Samtidig fikk en lang rekke av Ceauşescus familie ledende stillinger i parti og stat, særlig hans kone Elena Ceauşescu, som ble nummer to etter sin mann.

Den økonomiske politikken i 1980-årene førte til stadig vanskeligere leveforhold. Typisk for prioriteringene var en rekke kostbare prestisjeprosjekter, som for eksempel rivingen av en stor del av sentrum i Bucureşti og byggingen av et kjempemessig politisk-administrativt senter. Stormannsgalskapen kom også til uttrykk i planene om å «systematisere» (sanere) flere tusen landsbyer for å bygge nye «agro-industrielle sentre».

Ceauşescu ble mer og mer forhatt, men den harde undertrykkingen gjennom sikkerhetspolitiet Securitate gjorde det nesten umulig med opposisjon. Da Mikhail Gorbatsjovs reformpolitikk i Sovjetunionen og indre problemer i andre kommunistland gjorde at det ene regimet etter det andre falt i 1989, kom til slutt turen også til Ceauşescu.

En folkelig oppstand i desember 1989, som Ceauşescu forsøkte å knuse med alle midler, kombinert med en politisk-militær sammensvergelse av opposisjonelle kommunister, gjorde at Ceauşescu 22. desember måtte flykte, for senere samme dag å bli arrestert. De nye makthaverne, under ledelse av Ion Iliescu, en kommunist som hadde kommet i opposisjon til Ceauşescu, arrangerte en summarisk «rettssak» som endte med dødsdom for Nicolae og Elena Ceauşescu. De ble henrettet 25. desember 1989.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.