Nicolae Ceauşescu var en rumensk politiker, landets leder fra 1965 til han ble styrtet og henrettet i 1989.

Ceauşescu var sønn av en bondeskomaker og kom med i den forbudte kommunistiske ungdomsbevegelsen 1933. Han satt fengslet i 1936–1938 og 1940–1943. Han ble førstesekretær i ungdomsbevegelsen 1944, kandidatmedlem av sentralkomiteen i kommunistpartiet 1948 og fullt medlem 1952.

Han var viselandbruksminister med ansvar for å forberede tvangskollektiviseringen av landbruket i 1948–1950. I 1950–1954 var han viseforsvarsminister og leder for hærens politiske direktorat. Han ble sekretær i sentralkomiteen 1954 og medlem av politbyrået 1955.

Ved partilederen Gheorghe Gheorghiu-Dejs død 1965 ble Ceauşescu førstesekretær i partiets sentralkomité (tittelen ble omgjort til generalsekretær få måneder senere), og fra 1969 var han generalsekretær i selve partiet (en nyopprettet stilling). I 1967 ble han også formann i statsrådet (det vil si statsoverhode), og i mars 1974 fikk han den nyopprettede stillingen som republikkens president.

De første årene etter 1965 fortsatte Ceauşescu den forsiktige liberaliseringen av innen- og utenrikspolitikken som var påbegynt av hans forgjenger. Et høydepunkt var hans nei til å delta i Sovjetunionens og andre Warszawapaktlands invasjon i Tsjekkoslovakia 1968. Denne og enkelte andre uortodokse utenrikspolitiske avgjørelser som brøt med de sovjetiske standpunktene, brakte ham popularitet både hjemme og i utlandet.

Fra 1971 ble imidlertid de autoritære trekkene tydeligere. Dette viste seg både i et mindre åpent kulturliv og en tiltagende persondyrkelse, som i løpet av 1970- og 1980-årene antok gigantiske former. Samtidig fikk en lang rekke av Ceauşescus familie ledende stillinger i parti og stat, særlig hans kone Elena Ceauşescu, som ble nummer to etter sin mann.

Den økonomiske politikken i 1980-årene førte til stadig vanskeligere leveforhold. Typisk for prioriteringene var en rekke kostbare prestisjeprosjekter, som for eksempel rivingen av en stor del av sentrum i Bucureşti og byggingen av et kjempemessig politisk-administrativt senter. Stormannsgalskapen kom også til uttrykk i planene om å «systematisere» (sanere) flere tusen landsbyer for å bygge nye «agro-industrielle sentre».

Ceauşescu ble mer og mer forhatt, men den harde undertrykkingen gjennom sikkerhetspolitiet Securitate gjorde det nesten umulig med opposisjon. Da Mikhail Gorbatsjovs reformpolitikk i Sovjetunionen og indre problemer i andre kommunistland gjorde at det ene regimet etter det andre falt i 1989, kom til slutt turen også til Ceauşescu.

En folkelig oppstand i desember 1989, som Ceauşescu forsøkte å knuse med alle midler, kombinert med en politisk-militær sammensvergelse av opposisjonelle kommunister, gjorde at Ceauşescu 22. desember måtte flykte, for senere samme dag å bli arrestert. De nye makthaverne, under ledelse av Ion Iliescu, en kommunist som hadde kommet i opposisjon til Ceauşescu, arrangerte en summarisk «rettssak» som endte med dødsdom for Nicolae og Elena Ceauşescu. De ble henrettet 25. desember 1989.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.