Nicolae Ceauşescu, rumensk politiker, landets leder 1965–89. Han var sønn av en bondeskomaker og kom med i den forbudte kommunistiske ungdomsbevegelsen 1933, satt fengslet 1936–38 og 1940–43. Førstesekretær i ungdomsbevegelsen 1944, kandidatmedlem av sentralkomiteen i kommunistpartiet 1948, fullt medlem 1952. Viselandbruksminister med ansvar for å forberede tvangskollektiviseringen av landbruket 1948–50. Viseforsvarsminister og leder for hærens politiske direktorat 1950–54. Sekretær i sentralkomiteen 1954, medlem av politbyrået 1955. Ved Gheorghiu-Dejs død 1965 ble han førstesekretær i partiets sentralkomité (tittelen ble omgjort til generalsekretær få måneder senere), fra 1969 generalsekretær i selve partiet (en nyopprettet stilling). I 1967 ble han også formann i statsrådet (dvs. statsoverhode), og i mars 1974 fikk han den nyopprettede stillingen som republikkens president.

De første årene etter 1965 fortsatte han den forsiktige liberaliseringen av innen- og utenrikspolitikken som var påbegynt av hans forgjenger. Et høydepunkt var hans nei til å delta i Sovjetunionens og andre Warszawapaktlands invasjon i Tsjekkoslovakia 1968. Denne og enkelte andre uortodokse utenrikspolitiske avgjørelser som brøt med de sovjetiske standpunktene, brakte ham popularitet både hjemme og i utlandet. Men fra 1971 ble de autoritære trekkene tydeligere. Det viste seg både i et mindre åpent kulturliv og en tiltagende persondyrkelse, som i løpet av 1970- og 1980-årene antok gigantiske former. Samtidig fikk en lang rekke av Ceauşescus familie ledende stillinger i parti og stat, særlig hans kone Elena Ceauşescu, som ble nummer to etter sin mann. Den økonomiske politikken i 1980-årene førte til stadig vanskeligere leveforhold. Typisk for prioriteringene var en rekke kostbare prestisjeprosjekter, som f.eks. rivingen av en stor del av sentrum i Bucureşti og byggingen av et kjempemessig politisk-administrativt senter. Stormannsgalskapen kom også til uttrykk i planene om å «systematisere» (sanere) flere tusen landsbyer for å bygge nye «agro-industrielle sentre».

Ceauşescu ble mer og mer forhatt, men den harde undertrykkingen gjennom sikkerhetspolitiet Securitate gjorde det nesten umulig med opposisjon. Da Gorbatsjovs reformpolitikk i Sovjetunionen og indre problemer i andre kommunistland gjorde at det ene regimet etter det andre falt i 1989, kom til slutt turen også til Ceauşescu. En folkelig oppstand i desember 1989, som Ceauşescu forsøkte å knuse med alle midler, kombinert med en politisk-militær sammensvergelse av opposisjonelle kommunister, gjorde at Ceauşescu 22. desember måtte flykte, for senere samme dag å bli arrestert. De nye makthaverne, under ledelse av Ion Iliescu, en kommunist som hadde kommet i opposisjon til Ceauşescu, arrangerte en summarisk «rettssak» som endte med dødsdom for Nicolae og Elena Ceauşescu. De ble henrettet 25. desember 1989.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.