Makedonias eldre historie

Aleksander den store

Det gamle Makedonia på Aleksander den stores tid. Aleksanders hærtog i Asia og Egypt er inntegnet med rødt.

Av /Store norske leksikon ※.
Vergina
Et av gravkamrene i Vergina som man tror kan tilhøre Filip 2 av Makedonia.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Artikkelstart

Makedonia var et kongerike som ble grunnlagt på 600-tallet fvt. Riket ble kraftig utvidet på 300-tallet fvt. under kongene Filip 2 og Alexander den store. På 200- og 100-tallet fvt. fulgte en rekke kriger mot Romerriket, og i 168 fvt. ble riket oppløst og delt opp. I 148 evt. ble Makedonia en romersk provins, og i 395 ble landet en del av det bysantinske (østromerske) rike.

Faktaboks

Også kjent som

oldtidens Makedonia, antikkens Makedonia

I dag er det historiske Makedonia delt mellom republikken Nord-Makedonia, provinsen Makedonia i Nord-Hellas og Blagoevgrad-provinsen i Bulgaria.

Forhistorie

I oldtiden var Makedonia bebodd av et folk som var nært beslektet med grekerne, men av grekerne ble de likevel betraktet som barbarer. De snakket et språk som var nær i slekt med gresk, men kulturnivået var lavt. Siden det ikke fantes historiske forfattere i Makedonia og landet ikke for alvor ble interessant for grekerne før på 300-tallet fvt., er det mye i deres tidlige historie som er ukjent for oss.

Kongeriket Makedonia var grunnlagt på 600-tallet fvt. Jorden ble dels eid av et sterkt aristokrati og dels av frie bønder. Det var få byer, viktigst kanskje den gamle residensbyen Aigai som antagelig er identisk med det moderne Vergina; de makedonske kongene ble gravlagt der. Handel og håndverk ser ut til å ha vært lite utviklet. Greske kolonier anlagt på Makedonias kyster i koloniseringstiden eksporterte makedonsk tømmer, bek og tjære til den øvrige greske verden. Rike gullforekomster fikk etter hvert betydning for rikets økonomi.

Makedonia støttet perserne i angrepet på grekerne i årene 481–479, under perserkrigene. På 400-tallet ble landet nærmere knyttet til grekerne kulturelt. Makedonia var et valgkongedømme, der kongen ble valgt av hæren, noe som åpnet for stadige tronstridigheter.

Filip 2

Khaironeia-løven
Ved Khaironeia seiret Filip av Makedonia i 338 fvt. over de forente thebanere og athenere. Et monument med en kolossal løve ble reist på valplassen til minne om de falne. Det ble ødelagt i frihetskrigen rundt 1820, gjenreist i 1902–1903.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Fra å være et ubetydelig land i den greske verdens ytterkant ble Makedonia under Filip 2, som var konge i perioden 359–336, en maktfaktor av første rang. Han omorganiserte hæren og skapte en profesjonell armé, og innførte en ny slagformasjon med tungt bevæpnet fotfolk i midten utstyrt med lange lanser (sarissai) og rytteri på fløyene; dette var den mest effektive hæroppstilling verden inntil da hadde sett.

Etter kamper med andre tronpretendenter, vestmakedonske fyrster og trakere i nord og øst, utvidet Filip riket til å omfatte hele nordkysten av Egeerhavet, inkludert halvøya Khalkidiki, med det som fantes der av greske kolonibyer og deres innland. Samtidig lot han riket ekspandere sydover, la under seg Thessalia og blandet seg i innbyrdeskonfliktene mellom statene i Hellas. Etter angrepet på Byzantion i 340 lyktes det endelig Demosthenes i Athen å danne en «frihetsliga» rettet mot Makedonias ekspansjon. Det avgjørende slaget stod ved Khaironeia i Boiotia i 338, der en gresk hær tapte for makedonske stridsstyrker. Dermed var de greske bystatene, med unntak av Sparta, underlagt Makedonia.

Filips plan var hele tiden å gå til angrep på Perserriket og å ha grekerne med seg i oppgjøret med arvefienden. Etter Filips død ble denne oppgaven utført av hans sønn Aleksander den store, og Makedonia var en kort tid det mektigste riket i den antikke verden.

Alexander den store

Det gamle Makedonia forbindes i stor grad med Aleksander den store, som var konge fra 336 fvt. til sin død i 323 fvt. Portrettbyste fra 441 i Ny Carlsberg Glyptotek, København.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Under sin regjeringstid utvidet Aleksander riket kraftig både sørover og østover, til India og Persia.

Det persiske felttog

Aleksandermosaikken
Aleksander den store til hest, detalj fra Aleksandermosaikken
Av /Museo Archeologico Nazionale di Napoli.

Aleksander tok straks opp et prosjekt som både grekere og makedonere hadde hatt planer og drømmer om tidligere: en invasjon av det persiske rike. På et møte i Korinth lot han grekerne offisielt utpeke seg som leder. Våren 334 fvt. krysset Aleksander Hellesponten (nå Dardanellene) med en hær på om lag 40 000 mann, der mindre enn halvparten var makedonere og kanskje en fjerdepart grekere. I slaget ved Granikos (mai 334) slo han perserkongens lilleasiatiske satraper og hadde dermed kontrollen over det vestlige Lilleasia.

Aleksander fortsatte så østover i Lilleasia, først langs kysten, blant annet for å avskjære persiske forbindelser med misnøyde grekere i hjemlandet, og deretter opp i landet. I Frygias hovedstad Gordion sier tradisjonen at han løste «den gordiske knute» med sverdet. Gjennom Taurusfjellene kom hæren så ned i Kilikia, hvor storkongen selv, Dareios Kodomannos, ventet med sin kjempehær.

Slaget ved Issos (høsten 333) ble en stor seier for Aleksander, som utnyttet rytteriets hurtighet og infanteriets tyngde til fulle. Kongen flyktet, og hans mor, hustru og døtre ble tatt til fange. Aleksander avslo likevel et fredstilbud som gav ham alt land vest for Eufrat, noe som tyder på at han nå så hele riket som et mulig bytte.

Aleksander rykket først sørover langs Syrias kyst, hvor de fønikiske byene stort sett overgav seg i håp om å redde sin handel. Han hadde bare vansker med byen Tyros, der byen etter lang beleiring ble stormet. Aleksander underla seg så Palestina og Egypt, der mange så ham som en befrier fra persernes åk.

I år 331 dro Aleksander fra Egypt mot Babylonia, der han på nytt slo perserne i et stort slag ved Gaugamela (oktober 331). Aleksander inntok de persiske hovedbyene etter tur: Babylon, Susa, Persepolis og Ekbatana. Han fikk nå hånd om alle rikets rikdommer, tok selv tittelen konge (basileus) og kunne dermed definere all motstand som opprør.

Orientaliseringen av herskerrollen, sammen med Aleksanders sans for å bruke persere på alle nivåer, førte til flere blodige kuppforsøk i de følgende årene fra krefter som både av ideologiske og økonomiske grunner ønsket et klart skille mellom erobrere og erobrede. Dette skjedde samtidig med at Aleksander utvidet sin kontroll over de østlige områdene i perserriket. Erobringen av Baktria og Sogdiana ble ikke fullført før i år 327, med Aleksanders giftermål med den baktriske prinsessen Roxane.

India

Mellom 327 og 325 fvt. la Aleksander under seg områder i India østover mot Hydaspes og Indus, mye gjennom en splitt- og hersk-taktikk, men kong Poros i Punjab måtte han beseire i et farlig slag. Men ved Indus, som var perserrikets gamle østgrense, nektet soldatene å følge ham videre mot øst. Han gikk da ned mot kysten, og sendte en del av hæren under admiral Nearkhos sjøveien til Eufrats munning, mens han selv førte hoveddelen under store lidelser gjennom Baluchistans ørkener tilbake til Babylon (i år 324).

Aleksander hadde måttet gi opp sine planer om å fortsette østover til Ganges, men nå tenkte han på et tog mot Arabia. I første omgang konsentrerte han seg om å styrke rikets organisasjon, utrenske stattholdere som ikke holdt mål, og finne en avveining mellom gresk-makedonske og østlige elementer. Selv giftet han seg nå med en av Dareios' døtre.

Han døde 33 år gammel i Babylon (i år 323), og liket hans ble ført til Alexandria i Egypt.

Antigonidenes dynasti

Kassandros og Olympias
Aleksander den stores mor, Olympias, utfordret Kassandros' makt ved å drepe kong Filip III, Aleksanders halvbror og mange andre. Kassandros forfulgte henne, knuste hennes hær og dømte henne til døden i 316 fvt.
Av .

Etter Aleksanders død i 323 fvt. falt hans erobringsrike fra hverandre, og Makedonia kom igjen til å bestå av sitt gamle kjerneland, samt Thessalia og deler av Hellas. Makedonia ble først styrt av Alexanders stattholder i Makedonia, Antipater, og siden av hans sønn Kassander. Etter dette etablerte antigonidene et kongedømme som varte fram til romernes erobring i 168 fvt.

Makedonia hadde et mer enhetlig preg og var mindre dominert av herskerkultus enn de øvrige hellenistiske stater. Hæren var fremdeles slagkraftig og gjorde at Makedonia kom til å spille en større rolle i hellenistisk tid enn landets beskjedne størrelse skulle tilsi.

Krig med romerne

Gresk mynt med Filip 5.
Filip 5 (221–179) førte krig mot romerne fra 200 fvt.
Av /ArchaiOptix.
Lisens: CC BY SA 4.0

Etter langvarige kriger opplevde landet en fredsperiode under Antigonos Gonatas midt på 200-tallet. Da Filip 5 (221–179) i 215 inngikk en allianse med Hannibal, ble landet dratt inn i romernes interessesfære. Den fordelaktige fredsslutningen etter første makedonske krig, i perioden 215–205, forledet Filip til å føre en aggressiv politikk mot romernes allierte i Øst-Middelhavet. Den andre makedonske krig, i perioden 200–197, ble avsluttet med romernes avgjørende seier ved Kynoskefalai i 197. Filip måtte gi fra seg landområder utenom Makedonia og utlevere flåten.

Filips etterfølger Persevs arvet farens antiromerske holdning og samarbeidet med romernes fiender i Hellas. Dette førte til den tredje makedonske krig i årene 171–167. Persevs led et nytt nederlag mot romerne i 168, og kongeriket ble oppløst og oppdelt i fire mindre stater. Makedonia ble romersk provins i 148, og i 395 evt. ble landet en del av det østromerske rike.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg