Konstantin den store. Fragment av kolossalstatue i bronse, trolig fra 330-årene.Kapitolmuseet, Roma. 

av Lars Mæhlum. Gjengitt med tillatelse

Konstantinsbuen i Roma.

SCODE. Begrenset gjenbruk

Konstantin var en romersk keiser fra 306-337. Han er kjent som den keiseren som konverterte Romerriket til kristendommen og skapte et kristent rike med Konstantinopel som ny hovedstad.

Gaius Flavius Valerius Constantinus, som vi bare omtaler som Konstantin på norsk, var sønn av Constantius Chlorus og hans første kone Helena. Faren var en av fire keisere under Diokletians tetrarki; han ble caesar (under-keiser) i 293 og rykket opp til hovedkeiser (augustus) sammen med Galerius da Diokletian og Maximian trakk seg tilbake i 305. Foreldrene var skilt og Konstantin vokste opp ved Diokletians hoff i den østlige delen av Romerriket. Det var forventet at han skulle ble utpekt til ny caesar sammen med Maximians sønn Maxentius i 305, men Diokletian utpekte i stedet to andre, relativt ubeskrevne blad, Severus og Maximinus Daia. Det hele antagelig etter oppfordring fra Galerius, som ikke selv hadde voksne sønner og heller ikke ønsket at dynastier igjen ble etablert på tronen.

Konstantin ble holdt tilbake i øst av Galerius, men lyktes med å komme seg unna i 306 og ble gjenforent med sin far som oppholdt seg i York i Britannia. Da faren døde senere samme år ble Kontstantin utropt til keiser av legionene der. Han viste seg som en dyktig hærfører og fikk etter hvert kontroll også over Gallia. Maxentius reagerte tilsvarende og sikret seg kontroll over Roma og Italia, med farens hjelp, og tok livet av Severus. Dermed ble også Diokletian hentet tilbake til det politiske rampelyset av Galerius i øst og man fikk tvunget fram en avtale der Konstantin ble anerkjent som caesar. Det var imidlertid ikke plass til Maximian og Maxentius i det nye tetrarkiet, noe Konstantin utnyttet først ved å inngå avtaler med dem og senere ved å nedkjempe dem. Da Konstantin i 312 slo Maxentius ved Den milviske bro (Pons Milvius) nær Roma, var han i besittelse av alle rikets vestlige deler.

Flere kilder forteller at Konstantin hadde en visjon knyttet til dette slaget. Evsebios forteller at han skal ha sett et kors på himmelen med innskriften in hoc signo vinces ("i dette tegn skal du seire"), mens Lactantius beretter at et kristent tegn (antagelig labarum) kom til ham i drømme. Konstantin påførte dette tegnet på soldatenes skjold og vant. Konstantin følte at den mektige Gud hjalp ham og begynte å knytte seg til kristendommen.

Konstantin delte Romerriket med Licinius fra 314 til 324 da det brøt ut krig mellom dem og Licinius ble slått i flere store slag, blant annet i Hadrianopolis og Khrysopolis. Til tross for løfter om amnesti, ble Licinius henrettet ikke lenge etter at han overga seg. Deretter var Konstantin enehersker i Romerriket.

Konstantin opplevde kristenforfølgelsene under Diokletian og Galerius på nært hold, men var antagelig ikke selv en aktiv forfølger. Han var i sine tidlige voksenliv en Sol-tilbeder og kan ha fattet interesse for kristendommen. Etter visjonen og seieren over Maxentius ønsket han å gjøre kristendommen til en støtte for imperiet. Sammen med Licinius utstedte han i 313 det såkalte Milano-ediktet, som sikret allmenn religionsfrihet og medførte en viss begunstigelse av de kristne. I årene som fulgte, gikk Konstantin i den vestlige delen av Romerriket stadig lenger i denne retningen. Blant annet fikk Kirken motta testamentariske gaver uten arveavgift og geistlige fikk fritak for skatt og sivil tjeneste. Videre ble søndag gjort til helligdag i 321 og keiserens mynt fikk kristne symboler. Licinius skal derimot ha gjenopptatt forfølgelsen av de kristne i sin riksdel.

Etter at Licinius var overvunnet, gikk Konstantin stadig lenger i å favorisere kristne og undertrykke tradisjonell kultus. Blant annet ble verdisaker og tempelskatter fjernet fra andre religioners helligdommer og benyttet til å bygge Konstantinopel. Konstantin ønsket enhet i Kirken for rikets skyld, og engasjerte seg i striden mot de tidlige kristne retningene donatismen og arianismen. Kirkemøtet i Nikea i 325 ble sammenkalt og ledet av Konstantin og han var selv sentral i å utforme den nikenske trosbekjennelse. Holdningen har sin naturlige fortsettelse i kristendommens overgang til statsreligion og i det man i ettertid har kalt cæsaropapisme, når herskeren er Kirkens overhode.

Det er vanskelig å bedømme hvor religiøs Konstantin var rent personlig, men hans har etterlatt mange skrifter som tyder på et sterkt engasjement for den kristne guden og kirkens anliggende. Han lot seg først døpe på dødsleiet, men det var ikke uvanlig. Det er lite som tyder på at han var en kyniker som bare utnyttet kristendommen, som noen har framstilt han som. Som tidens mennesker var han levende opptatt av guder og det overnaturlige, og fra 312 har han antagelig følt seg utpekt av de kristnes gud til å styre riket og satte seg mer inngående inn i teologiske og kirkelige spørsmål.

Konstantin knyttet gjerne geistlige til seg, og ble en venn av biskopen og kirkehistorikeren Evsebios fra Caesarea, som har skrevet en sterkt positiv biografi over Konstantin.

Militært bygde Konstantin opp en slagkraftig feltarmé ved siden av grensetroppene, og innslaget av germanere i hæren ble stadig sterkere. Økonomisk ville han skape stabilitet i pengevesenet med sin gull-solidus, og administrativt fortsatte han Diokletians reformarbeid. Skillet mellom sivil og militær forvaltning ble klarere og byråkratiet vokste med opprettelse og omorganisering av sentrale organer. Veksten i byråkratiet førte imidlertid til at skattetrykket økte. Tilhørighet til byrådet (som skulle innestå for skattene) ble arvelig, og stavnsbundethet (at bøndene ikke fikk lov til å flytte) ble stadig mer utbredt. Keiserdømmet fra og med Diokletian er omtalt som dominatet, ettersom keisermakten ble mer absolutt og i større grad baserte seg på tvang og pålegg, mens toppen gradvis stivnet til i seremoniell. Med sine tydeligere riksdeler, nye provinsstruktur og økte byråkrati medførte imidlertid også det seinantikke keiserdømme en mer desentralisert struktur.

Konstantin var en stor byggherre. Han lot oppføre flere store kirker i Roma, blant annet i Lateranet og Vatikanet, men hans største anlegg var «det nye Roma» ved Bosporos, Konstantinopel («Konstantins by»). Konstantinopel ble innviet i 330 som en tydelig kristen hovedstad. Stedet hadde en strategisk beliggenhet, både med tanke på de østlige provinsene og grensen til Donau, og med sin nye by hadde Konstantin skaffet riket et sentrum uten hedenske templer og tradisjoner. Men byen bidro til en videre spaltning av Romerriket i en østlig og en vestlig riksdel, og dette motvirket Konstantins samlende intensjoner på andre områder.

Overfor ytre fiender stod Romerriket sterkt under Konstantin, til tross for press fra germanere (særlig gotere) og andre folkeslag langs den nordlige grensen. Romernes forhold til det nypersiske riket under sasanidene var relativt rolig i disse årene, men mot slutten ville Konstantin igjen utfordre dem. Konstantin døde imidlertid under krigsforberedelser og ble gravlagt i Apostelkirken i Konstantinopel.

Konstantins hadde utpekt fire caesarer, sine tre sønner og nevøen Dalmatius. Sistnevnte og alle voksne arvinger etter Konstantins brødre ble imidlertid brutalt drept. De tre sønnene delte styret av riket; Constantinus 2 (død i 340), Constans (død i 350) og Constantius 2 (død i 361). Konsolidering av Kirken og kamp mot ytre fiender, innbyrdeskrig og usurpasjoner preget deres generasjon.

Det er bevart en stor mengde kunst og arkitektur fra Konstantins tid. Et av de mest kjente eksemplene på et portrett av denne keiseren er den såkalte Konstantin-kolossen i Kapitolmuseet i Roma, og Konstantinbuen.

  • Barnes, Timothy: Constantine: Dynasty, Religion and Power in the Later Roman Empire, 2011, isbn 978-1-4051-1727-2
  • Odahl, Charles M.: Constantine and the Christian Empire, 2004, isbn 0-415-17485-6, Finn boken
  • Lenski, Noel (red.): The Cambridge Companion to the Age of Constantine, 2006,

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.