Konstantin den store. Fragment av kolossalstatue i bronse, trolig fra 330-årene.Kapitolmuseet, Roma. 

av Lars Mæhlum. Gjengitt med tillatelse

Konstantinsbuen i Roma.

SCODE. Begrenset gjenbruk

Konstantin var en romersk keiser fra 306-337. Han er kjent som den keiseren som konverterte Romerriket til kristendommen og skapte et kristent rike med Konstantinopel som ny hovedstad.

Konstantin var sønn av Constantius Chlorus, som var en av fire keisere under Diokletians tetrarki, og hans første kone Helena. Konstantin var født i Naissus (Niš) i Serbia og ble oppdratt ved Diokletians hoff da faren ble caesar (under-keiser) i 293, og siden holdt tilbake hos Galerius, som fra 305 var hovedkeiser (augustus) sammen med Konstantins far Constantius.

I 306 kom Konstantin til sin far i England, og ved farens død samme år ble Kontstantin i York utropt til keiser. Mens han oppholdt seg i Britannia og Gallia kjempet Konstantin med skiftende titler i noen år om herredømmet i Romerriket med skiftende allianser og mot skiftende motstandere. Han var først i rikets vestlige deler, Spania, Italia og Nord-Afrika. Disse områdene ble vunnet da Konstantin i 312 slo Maxentius ved Pons Milvius nær Roma.

Flere kilder forteller at Konstantin hadde en visjon knyttet til dette slaget. Evsebios forteller at han skal ha sett et kors på himmelen med innskriften in hoc signo vinces (i dette tegn skal du seire), mens Lactantius beretter at et kristent tegn (antagelig labarum) kom til ham i drømme. Konstantin påførte dette tegnet på soldatenes skjold og vant. Konstantin følte at den mektige Gud hjalp ham og begynte å knytte seg til kristendommen.

Konstantin delte Romerriket med Licinius fra 314 til 324 da det brøt ut krig og Licinius ble slått i flere store slag, blant annet i Hadrianopolis og Khrysopolis. Til tross for løfter om amnesti, ble Licinius henrettet ikke lenge etter at han overga seg. Deretter var Konstantin enehersker i Romerriket.

Konstantin opplevde kristenforfølgelsene under Diokletian og Galerius på nært hold, men var antagelig ikke selv en aktiv forfølger. Han var selv tidlig en Sol-tilbeder og kan ha fattet interesse for kristendommen. Etter visjonen og seieren over Maxentius ønsket han å gjøre kristendommen til en støtte for imperiet. Sammen med Licinius utstedte han i 313 det såkalte Milano-ediktet, som sikret allmenn religionsfrihet og medførte en viss begunstigelse av de kristne. I årene som fulgte, gikk Konstantin i den vestlige delen av Romerriket stadig lenger i denne retningen. Blant annet fikk kirken motta testamentariske gaver, de fikk fritak for skatt og sivil tjeneste, søndag ble gjort til helligdag i 321 og keiserens mynt fikk kristne symboler. Licinius skal derimot ha gjenopptatt forfølgelsen av de kristne i sin riksdel; det Østromerske riket.

Etter at Licinius var overvunnet, gikk Konstantin stadig lenger i å favorisere kristne og undertrykke tradisjonell kultus. Blant annet ble verdisaker og tempelskatter fjernet fra andre religioners helligdommer og benyttet til å bygge Konstantinopel. Konstantin ønsket enhet i Kirken for rikets skyld, og engasjerte seg i striden mot de tidlige kristne retningene donatismen og arianismen. Kirkemøtet i Nikaia (Nicaea) i 325 ble sammenkalt og ledet av Konstantin. Holdningen har sin naturlige fortsettelse i kristendommens overgang til statsreligion og i caesaropapismen (keiserlig papisme). 

Det er vanskelig å bedømme hvor religiøs Konstantin var rent personlig, men hans har etterlatt mange skrifter som tyder på et sterkt engasjement for den kristne guden og kirkens anliggende. Han lot seg først døpe på dødsleiet, men det var ikke uvanlig. Det er lite som tyder på at han var en kyniker som bare utnyttet kristendommen, som noen har framstilt han som. Som tidens mennesker var han levende opptatt av guder og det overnaturlige, og fra 312 har han antagelig følt seg utpekt av de kristnes gud til å styre riket og satte seg mer inngående inn i teologiske og kirkelige spørsmål.

Konstantin knyttet gjerne geistlige til seg, og ble en venn av biskopen og kirkehistorikeren Evsebios fra Caesarea, som har skrevet en sterkt positiv biografi over Konstantin.

Militært bygde Konstantin opp en slagkraftig feltarmé ved siden av grensetroppene, og innslaget av germanere i hæren ble stadig sterkere. Økonomisk ville han skape stabilitet i pengevesenet med sin gull-solidus, og administrativt fortsatte han Diokletians reformarbeid. Skillet mellom sivil og militær forvaltning ble klarere og byråkratiet vokste med opprettelse og omorganisering av sentrale organer. Veksten i byråkratiet førte til at skattetrykket økte. Tilhørighet til byrådet (som skulle innestå for skattene) ble arvelig, og stavnsbundethet (at bøndene ikke fikk lov til å flytte) ble stadig mer utbredt. Det er vanlig å mene at dominatet medførte en mer desentralistert struktur, med en mer absolutt keisermakt og større bruk av tvang og pålegg, mens toppen gradvis stivnet til i seremoniell.

Konstantin var en stor byggherre. Han lot oppføre kirker blant annet i Lateranet og Vatikanet, men hans største anlegg var «det nye Roma» ved Bosporos, Konstantinopel («Konstantins by»). Konstantinopel ble innviet i 330 som en tydelig kristen hovedstad. Stedet hadde en strategisk beliggenhet både med tanke på de østlige provinsene og grensen til Donau, og med sin nye by hadde Konstantin skaffet riket et sentrum uten hedenske templer og tradisjoner. Men byen bidro til en videre spaltning av Romerriket i en østlig gresk-preget og en vestlig latinsk-preget riksdel, og dette motvirket Konstantins samlende intensjoner på andre områder.

Overfor ytre fiender stod Romerriket sterkt under Konstantin, til tross for press fra gotere og andre. Perserne representerte mot slutten igjen den største trusselen. Konstantin døde under krigsforberedelser mot perserne og ble gravlagt i Apostelkirken i Konstantinopel.

Konstantins tre sønner overtok riket; Konstantin 2, død i 340, Constans, død i 350 og Constantius 2, død i 361. Kamp mot ytre fiender, innbyrdeskrig og usurpasjoner preget deres generasjon inntil Romerriket igjen fikk en sterk og dyktig hersker med Konstantins nevø Julian «den frafalne».

Det er bevart en stor mengde kunst og arkitektur fra Konstantins tid. Et av de mest kjente eksemplene på et portrett av denne keiseren er den såkalte Konstantin-kolossen i Kapitolmuseet i Roma, og Konstantinbuen.

  • Odahl, Charles M.: Constantine and the Christian empire, 2004, isbn 0-415-17485-6, Finn boken
  • Lenski, Noel (red.): The Cambridge Companion to the Age of Constantine, 2006,

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.