Ustasja-bevegelsen

Etter at det daværende Jugoslavia var blitt okkupert av tyskerne og italienerne i 1941, fikk den fascistiske Ustasja-bevegelsen makten i den såkalte «Uavhengige staten Kroatia», og gjennomførte en brutal etnisk rensing av serbere og jøder. Fotografiet viser den kroatiske føreren Ante Pavelič som hilser sine parlamentsmedlemmer fra talerstolen mars 1942. Han ble dømt til døden in absentia i 1945.

Av /NTB Scanpix ※.
Ustasja-soldater ransaker fanger i konsentrasjonsleiren Jasenovac under andre verdenskrig.
Av .

Ustasja-bevegelsen var en kroatisk fascistorganisasjon som var virksom fra 1929 til 1945. I mellomkrigstiden motarbeidet den det serbiskdominerte Kongeriket Jugoslavia med terroraksjoner. Under andre verdenskrig samarbeidet den med de italienske og tyske okkupantene i Den uavhengige staten Kroatia og utførte folkemord mot serbere, jøder, roma og politiske motstandere.

Faktaboks

uttale:
ˈustasja-bevegelsen
etymologi:
av kroatisk ustaša, ‘opprører’
også kjent som:

kroatisk: ustaša

Mellomkrigstiden

Ustasja (kroatisk ustaša, flertall ustaše) betegnet fra gammelt av «en som reiser seg», det vil si en motstandsmann eller opprører. I 1929 ble det navnet på en organisasjon ledet av Ante Pavelić.

Bakgrunnen var de tilspissede forholdene i Jugoslavia etter at den kroatiske lederen Stjepan Radić ble skutt inne i parlamentsbygningen i Beograd i 1928. Kong Aleksandar 1 innførte diktatur i januar 1929. Kroatiske nasjonalister mente at Kroatias stilling innenfor det serbiskdominerte kongedømmet var uutholdelig. Ante Pavelić og andre ekstreme nasjonalister flyktet til Italia, hvor de i januar 1929 dannet Ustasja – Den kroatiske revolusjonære organisasjon (UHRO).

Ustasja opprettet baser i Italia og Ungarn med våpenopplæring, og fikk støtte av Italias diktator Benito Mussolini. Målet var en uavhengig kroatisk stat, som også skulle omfatte Bosnia-Hercegovina, med terror som våpen. De hadde kontakt med den makedonske separatistorganisasjonen VMRO som også kjempet mot kongedømmet. I oktober 1934 gjennomførte de to organisasjonene et attentat mot kong Aleksandar under et besøk i Marseilles i Frankrike, hvor kongen og den franske utenriksministeren Louis Barthou ble drept.

Pavelić og hans bevegelse hadde ikke stor støtte i Kroatia i mellomkrigstiden. Det kroatiske bondepartiet, ledet av Vladko Maček, etterfølgeren etter Stjepan Radić, hadde mye bredere støtte for sin ikke-voldelige kamp for kroatenes rettigheter.

Andre verdenskrig

6. april 1941 ble Jugoslavia invadert av aksemaktene. 10. april utropte Slavko Kvaternik, det mest fremtredende ustasja-medlem som oppholdt seg i landet, opprettelse av Den uavhengige staten Kroatia (Nezavisna država Hrvatska, NDH). Pavelić skyndte seg å komme med noen hundre menn fra Italia til Zagreb, hvor han utropte den nye regjeringen 16. april, og tok tittelen poglavnik, tilsvarende tysk Führer. Dette har flere likhetstrekk med hvordan Vidkun Quisling kom til makten i Norge. Få dager etter innsettelsen måtte Pavelić undertegne Roma-avtalen med Italia om å avstå store deler av Dalmatiakysten, blant annet byene Split og Šibenik og øyer som Krk og Korčula. Det første nasjonalistlederen som gikk inn for en stor-kroatisk stat, gjorde, var altså å avstå viktige deler av territoriet. Til gjengjeld ble hele Bosnia-Hercegovina og en del av Serbia innlemmet i NDH. Dermed var kroatene i mindretall i denne «kroatiske staten». Tyskland delte NDH i to soner, en tysk og en italiensk. Den «uavhengige» staten Kroatia var i realiteten okkupert og et tysk-italiensk protektorat.

Ustasja-bevegelsen var i utgangspunktet antiserbisk og ikke antisemittisk, men ble påvirket av Tyskland. Pavelić møtte Adolf Hitler første gang i juni 1941. I juli utstedte hans minister Mile Budak raselover, og general Vjekoslav (Maks) Luburić opprettet konsentrasjonsleirer. Jødisk eiendom ble konfiskert, synagogen i Zagreb ble revet og jøder sendt til tyske konsentrasjonsleirer. Omkring 75 prosent av Kroatias jøder, over 30 000 mennesker, mistet livet. I Kroatia ble det opprettet en ustasja-leir, Jasenovac, hvor jøder, serbere, roma og motstandere av ustasja ble likvidert. Man regner med at mellom 80 000 og 100 000 mennesker ble drept i Jasenovac-leiren, men tallet er omstridt, og på serbisk side har tallet 700 000 blitt nevnt.

NDH hadde fra april 1941 to militære organisasjoner. Domobrani (Det kroatiske heimevernet) var opprettet av tyskerne. I tillegg var det en ustasja-milits. Dessuten var det ‘ville’ ustasja-avdelinger som opererte på egen hånd og massakrerte sivile serbere.

Ustasja-bevegelsen hadde som mål en etnisk rent kroatisk stat. Strategien var at en tredjedel av serberne skulle drepes, en tredjedel fordrives og en tredjedel tvangsomvendes til katolisismen. Man regner at over 200 000 sivile serbere mistet livet i NDH som følge av ustasja-terror, mange drept på en grusom måte. Tyske offiserer reagerte på «bestialske avrettinger».

Mange ortodokse prester ble drept i forsøket på å utrydde den ortodokse kirken. Den katolske kirken i Kroatia støttet stort sett ustasja-bevegelsen, men rollen til erkebiskop Alojzije Stepinac er omdiskutert.

Ustasja-avdelinger deltok i tyske offensiver mot Josip Titos partisaner. Kampene foregikk i Bosnia, hvor ustasja-terror mot sivile serbere gjorde at mange serbere sluttet seg til partisanene. En tid var det samarbeid mellom kroatiske ustasja-styrker og de serbiske kongetro tsjetnikene, som begge hadde partisanene som sin fiende.

Avslutningen

Pavelić fortsatte kampene selv etter Tysklands kapitulasjon i april 1945, men måtte evakuere styrkene til Østerrike, til byen Bleiburg. Styrkene ble av de allierte overlevert til Titos partisaner, sammen med sivile som hadde flyktet for kommunistene, og flere titusener ble likvidert av partisanene. Pavelić flyktet via Roma til Argentina. 9. april 1957 ble Ante Pavelić skutt av en montenegriner og døde av skadene.

Flere fremtredende ustasja-medlemmer fortsatte en viss aktivitet i eksil, i Latin-Amerika, Australia, Canada og andre steder, og mente at kroatene undertrykt i det kommunistiske Jugoslavia. I Sverige foretok to kroater et attentat mot den jugoslaviske ambassadøren, Vladimir Rolović, i april 1971. Han ble skutt og drept på sitt kontor i ambassaden. De to var med i ustasja-organisasjonen Otpor (Hrvatski narodni otpor), som også stod for andre terroraksjoner mot jugoslaviske mål.

Synet på ustasja i nyere tid

Ustasja-bevegelsen har preget Kroatia på mange måter. For mange i andre land ble ustasja synonymt med Kroatia og kroatene sett på som fascister, til tross for at kroatene stod for en betydelig motstand mot fascistene under krigen. Tito selv var kroat. I 1943 var det langt flere partisaner i Kroatia enn i noen andre deler av Jugoslavia, de fleste etniske kroater. En stor del (23 prosent) av kroatene var etter krigen medlemmer av kommunistpartiet (bare serberne hadde større andel).

Da Kroatia ble angrepet av den serbiskdominerte jugoslaviske hæren i 1991, ble skillelinjene fra andre verdenskrig gjenopplivet. Serberne ble kalt tsjetniker av kroatene, kroatene ustasja av serberne. Kroatias president Franjo Tudjman tok avstand fra ustasja, men det fantes en kroatisk paramilitær styrke som tok opp symboler fra ustasja, HOS (Hrvatske obrambene snage, De kroatiske forsvarsstyrkene). HOS ble organisert av det ytterliggående nasjonalistpartiet Det kroatiske rettspartiet (HSP) og kjempet mot serberne både i Kroatia og Bosnia-Hercegovina. I 1993 ble HOS avskaffet av regjeringen i Zagreb.

I kommunisttiden var ustasja synonymt med forræder og fascist. Kommunistene var de gode, ustasja de onde. Etter kommunismens fall ble situasjonen mer komplisert i Kroatia. Nå kom det for en dag at også kommunistene hadde begått alvorlige overgrep. Noen begynte å sidestille ustasja og kommunistene. For noen var det viktig at Kroatia under ustasja-regimet for første gang på åtte hundre år var blitt en uavhengig stat igjen (men uavhengig var den jo ikke). Høyreorienterte ungdommer begynte å lefle med ustasja-symboler. Den populære sangeren Marko Perković (Thompson) ble anklaget for å bruke ustasja-symboler, som hilsenen Za dom spremni! (Beredt for fedrelandet!), som ble sammenlignet med tyskernes Sieg Heil! Årsmarkeringen for Bleiburgmassakren utartet til en markering med ustasja-symboler, slik at den ble kontroversiell for østerrikske myndigheter.

Det kroatiske samfunnet var på mange måter splittet i to, de som totalt fordømte arven fra ustasja, moderate, liberale og sosialister, og de som hadde et mer eller mindre uavklart forhold til ustasja og ikke klarte å ta klar avstand fra de grusomme overgrepene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg