Det vestromerske rike

Kart over delingen av Romerriket i en vestlig og en østlig del i 395, da keiser Theodosius døde og sønnene hans arvet hver sin del.

Det vestromerske riket var svakere organisert enn det østromerske, og ble stadig utsatt for angrep fra germanere i nord. Bildet er en moderne fremstilling av da vestgoterne plyndret Roma i 410.
Vestgoterne plyndrer Roma i 410 (1890)
Av .

Det vestromerske riket er en betegnelse på den delen av Romerriket som etter delingen i 395 evt. omfattet de tidligere vestlige provinsene. Det er vanlig å mene at det vestromerske riket bestod til 476, da den siste offisielle keiseren ble avsatt.

Historie

Delingen

Etter keiser Diokletian ble Romerriket delt opp i flere tydelige administrative enheter, tidvis også med separate keisere (augusti og caesares) som styrte over riksdelene. Spesielt delingen i en østlig og vestlig del var vanlig. Til vestriket hørte i utgangspunktet dagens England, Frankrike, alperegionen, den iberiske halvøya, Nord-Afrika, Italia og deler av Balkan. Ved keiser Theodosius' død i 395 ble bestyrelsen av riket delt mellom hans to unge sønner, for aldri å bli forent igjen. Dermed snakker vi om et vestromersk og et østromersk rike på 400-tallet.

Angrep fra nord

Romerriket var inne i en nedgangsperiode som følge av en rekke mye omdiskuterte faktorer. Det østromerske riket, som utviklet seg videre til det vi betegner som det bysantinske riket eller bare Bysants, var det sterkeste og overlevde perioder med ytre press og indre strid og ble oppfattet som den naturlige forlengelsen av Romerriket. Det vestromerske riket var mindre tett befolket og mer utsatt for både økonomiske problemer og angrep ved en langstrakt grense mot nord og en rekke germanske folk. Dessuten var den vestlige keisermakten i denne perioden svak og riket preget av indre strid, militær svekkelse og dårlig integrering av leiesoldater og andre krigsvante folk av germansk opprinnelse.

På begynnelsen av 400-tallet brøt grenseforsvaret sammen og vestriket ble utsatt for en rekke angrep fra germanske invasjonshærer, som ofte settes i sammenheng med hunernes inntog i sentral-Europa. Keisermakten klarte ikke å forsvare provinsene og mange av dem ble oppgitt for aldri igjen å komme under romersk kontroll. Visigotere under ledelse av Alarik invaderte til og med Italia og Roma by, før de til slutt etablerte seg i Gallia. Vandaler invaderte den iberiske halvøya og derfra videre til de nordafrikanske provinsene hvor de tok makten; den særlig negative betydningen av navnet vandal fikk de etter et brutalt plyndringstokt mot Roma i 455.

Et lite håp om stabilisering og gjenerobring av tapte områder kom etter at hunerkongen Attila var nedkjempet og de germanske angrepene avtok, og den dyktige generalen og politikeren Majorian etablerte seg som keiser i perioden 457–461. Han ble imidlertid utsatt for et kupp og vestriket fikk nye marionettekeisere. Til slutt tok Odovaker, en hærfører av germansk opprinnelse, makten over det som var igjen av vestriket i Italia i 476 og avsatte den sittende barnekeiseren, Romulus Augustulus. Odovaker og hans etterfølger, ostrogoteren Theoderik, styrte restene av vestriket som formyndere for keiseren i øst i navnet, men reelt som eget kongedømme.

Den østromerske keiseren Justinian klarte å gjenerobre noen av de gamle romerske besittelsene i Spania, Nord-Afrika og Italia på 550-tallet, men noe vestlig riket ble aldri gjenetablert og områdene forsvant raskt ut av bysantinsk kontroll.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Iddeng, Jon W., Romerrikets historie: Keisertida, Dreyers forlag, Oslo 2018.
  • Mitchell, Stephen, A History of the Later Roman Empire AD 284-641, 2007.
  • Moorhead, John, The Roman Empire Divided 400-700, Longman 2001.
  • Heather, Peter, The Fall of the Roman Empire: A New History, 2005

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg