Den eldste kjente befolkning i det området som i dag er Kroatia var illyrerne fra 1200 f.Kr., som senere blandet seg med kelterne. Grekerne opprettet kolonier langs Dalmatia-kysten fra 700-tallet og romerne fra 400-tallet f.Kr.

Adriaterhavskystenutgjorde romernes Illyriske provins, senere provinsen Dalmatia, mens provinsen Pannonia omfattet det indre av landet ved Sava og Donau. Vitnesbyrd om romersk kultur er amfiteatret i Pula, Diokletians palass i Split og forum i Zadar.

Ca. 600 e.Kr. innvandret slaviske og avariske stammer. Det antas at kroatene kan ha vært en iransk stamme (navnet er ikke slavisk) som la under seg slaverne og blandet seg med dem. Etter hvert gikk den tidligere romanske befolkningen langs Adriaterhavet gradvis opp i den slaviske – som den romanske byen Ragusa, som ble den slaviske Dubrovnik.

Kroatene ble kristnet fra vest på 800-tallet. Den kroatiske fyrsten Trpimir grunnla i 845 en kroatisk stat og et dynasti som styrte i 250 år. Fyrst Branimir (879–892), med tittelen Dux Croatorum, opprettet et bispesete i byen Nin ved Zadar. Fyrst Tomislav (910–928) utvidet riket til Slavonia, Istra og Dalmatia, og tok i 924 tittelen konge.

Riket ble svekket gjennom kamper med Venezia, men opplevde et nytt høydepunkt under kong Petar Krešimir 4 (1058–74). I 1091 døde dynastiet Trpimirović ut, og i 1102 ble Kroatia beseiret av den ungarske kongen Koloman.

Personalunionen med Ungarn, Pacta Conventa, betydde i realiteten at Kroatia i de neste 800 årene var underlagt ungarsk overhøyhet (inntil 1918). Kroatia beholdt imidlertid sin politiske identitet. «Kongeriket Kroatia, Slavonia, Dalmatia» (Regnum tripartium) hadde en stattholder, ban, som overhode. Makten lå hos de store føydalherrene, som ledet riksdagen, Sabor, og som også var representert i den ungarske riksdagen.

Fra 1200-tallet kom Dalmatia under venetiansk herredømme. Under renessansen oppstod en blomstrende kroatisk kultur i Dalmatia (byer som Zadar, Šibenik, Split, Hvar) og byrepublikken Dubrovnik, påvirket av den italienske renessansen.

Skipsfart og handel gjorde Dubrovnik til en rik by hvor kulturen blomstret på 1400–1600-tallet. Fra midten av 1400-tallet, da Bosnia kom under tyrkisk herredømme, stod Kroatia imot tyrkiske angrep til det ungarske nederlaget ved Mohács i 1526. I 150 år var deler av Kroatia-Slavonia under tyrkisk herredømme, sammen med Ungarn. Resten av Kroatia, Zagreb-området, ble i 1526 underlagt Huset Habsburg, da adelen valgte den habsburgske Ferdinand 1 til konge.

I 1578 ble «Militærgrensen» opprettet som en østerriksk buffersone mot tyrkerne, og mange serbiske flyktninger bosatte seg her som grensesoldater (det senere Krajina). Tyrkerne ble fordrevet fra de kroatiske områdene ved freden i Karlowitz i 1699, og i over 200 år var hele Kroatia-Slavonia en del av det habsburgske riket. Dalmatia var under Venezia til 1797, deretter en del av Napoleons Illyriske provinser, og fra 1815 under Østerrike.

På begynnelsen av 1800-tallet vokste motstanden mot Ungarns påtrykk og Kroatias underlegne stilling innenfor Habsburgmonarkiet. Den nasjonale bevegelsen, også kjent som «den illyriske bevegelsen» (1830–48), skapte et felles kroatisk skriftspråk. Bevegelsen var både kroatisk nasjonalistisk og orientert mot det sørslaviske (panslaviske). Revolusjonsåret 1848 betydde slutten på denne virksomheten. Kroatias stattholder (ban) Josip Jelačić hjalp keiseren med å slå ned de revolusjonære ungarerne, men Kroatia fikk ingen autonomi.

Kroatia ble et østerriksk kronland, og perioden 1849–60 var preget av en reaksjonær østerriksk politikk. Etter 1860 begynte parlamentet, Sabor, å fungere igjen. En talsmann for Det nasjonale partiet som ønsket kroatisk autonomi i union med Ungarn, var biskop Strossmayer, som forfektet den jugoslaviske (sørslaviske) ideen og opprettet et vitenskapsakademi i Zagreb i 1866 under navnet Det jugoslaviske vitenskapsakademi.

En mer kroatisk nasjonalistisk retning var representert ved lederne for Rettspartiet, Ante Starčević og Eugen Kvaternik, som ønsket territoriell samling og autonomi for Kroatia og gikk imot serbiske ekspansjonsplaner.

Etter at dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn ble opprettet i 1867, inngikk Ungarn og Kroatia en lignende avtale (nagodba) i 1868. I realiteten var Kroatias autonomi svært begrenset, og kroatenes innflytelse i budsjett- og skattespørsmål var minimal. Under stattholder Ivan Mažuranić (1873–80) ble likevel kroatisk kultur styrket. Etter Østerrike-Ungarns okkupasjon av Bosnia-Hercegovina i 1878 ønsket kroatene en samling av de sørslaviske områdene innenfor keiserriket, som en motvekt mot ungarsk innflytelse. Keiseren avslo, og den anti-østerrikske stemningen vokste.

Mot slutten av 1800-tallet, under styret til den ungarske stattholderen i Kroatia, Khuen-Hedervary (1883–1903), ble det ungarske påtrykket sterkere. Etter anti-ungarske opptøyer i 1903, og regimeskifte i Serbia samme år, fikk tanken om et samarbeid med serberne større tilslutning.

I 1906 vant den kroatisk-serbiske koalisjonen valget og satt ved makten til 1918. Samarbeid med Serbia ble sett på som en motvekt mot Ungarn og Østerrike. Kroatiske eksilpolitikere, blant andre Ante Trumbić og Frano Supilo, var under første verdenskrig aktive i Den jugoslaviske komité, som gikk inn for en felles sørslavisk stat etter krigen. Mot slutten av krigen gjorde kroatisk frykt for italiensk ekspansjon denne tanken mer aktuell.

Den 29. oktober 1918 brøt det kroatiske parlamentet med Østerrike-Ungarn, erklærte Kroatia for selvstendig og overførte sin myndighet til Nasjonalrådet, en sammenslutning av sydslavere i den habsburgske riksdagen. I november bestemte Nasjonalrådet å gå sammen med Serbia i en ny stat. Kongeriket Jugoslavia ble proklamert 1. desember 1918 (se Jugoslavias historie).

Sammenslåingen ble imøtegått av den betydeligste kroatiske politiker i mellomkrigstiden, Stjepan Radić, som i 1904 hadde dannet Det kroatiske bondepartiet sammen med sin bror Antun. Snart ble mange kroater skuffet over den nye staten, som ble sterkt sentralisert og dominert av serberne. Sabor, det kroatiske parlamentet, ble opphevet. Deler av det kroatiskbefolkede territoriet var underlagt Italia; byene Rijeka og Zadar, halvøyen Istra, samt flere øyer i Adriaterhavet.

Stjepan Radić kom i sterk opposisjon til regimet i Beograd, og 20. juni 1918 ble han og to andre kroatiske parlamentsmedlemmer skutt ned i parlamentet i Beograd. Radić døde vel en måned senere. Attentatet mot Radić, den mest populære politiker i Kroatia, førte til at kong Aleksander innførte diktatur i 1929.

Den kroatiske eksilorganisasjonen Ustasja var innblandet i mordet på kong Aleksander i Marseille i 1934. Under tronregent prins Paul ble regimet lettere, og i 1939 inngikk leder for Det kroatiske bondepartiet, Vladko Maček, og statsminister Cvetković et kompromiss om utstrakt autonomi for Kroatia innenfor Jugoslavia. Det såkalte Banatet Kroatia omfattet Kroatia og deler av Bosnia-Hercegovina. Utbruddet av andre verdenskrig gjorde imidlertid at denne løsningen ikke fikk lang levetid.

Etter Tyskland og Italias erobring av Jugoslavia i april 1941 ble Den uavhengige staten Kroatia proklamert, med Ustasja-lederen Ante Pavelić som fører. Ustasja-regimet gjennomførte en brutal etnisk rensing av den serbiske befolkningen, særlig i Bosnia; over 300 000 serbere mistet livet i den kroatiske fasciststaten. Beryktet var konsentrasjonsleiren Jasenovac. Men også motstanden mot fascismen var betydelig i Kroatia, og i 1943 ble Kroatias antifascistiske frigjøringsråd dannet.

I 1945 ble Kroatia en av de seks delrepublikkene i Titos kommunistiske forbundsstat. Mange kroatiske soldater og sivile, samt fanger i Slovenia og Østerrike, ble drept av Titos partisaner like etter frigjøringen. Erkebiskopen i Zagreb, Alojzije Stepinac, ble i 1946 dømt til 16 års fengsel, anklaget for samarbeid med Ustasja-regimet. Av kroatene ble dette sett på som et anti-kroatisk trekk av Tito, som selv var kroat, men som avsatte og likviderte den kroatiske kommunistlederen Andrija Hebrang i 1948–49.

I etterkrigstiden opplevde Kroatia, som fra gammelt av tilhørte den rikere delen av Jugoslavia, en økonomisk utbygging. Turismen ved Adriaterhavet skaffet Jugoslavia 50 prosent av valutainntektene. Men mange kroater mente at for mye av overskuddet forsvant ut av republikken, selv etter at Jugoslavia ble sterkt desentralisert i 1960- og 1970-årene. Mange kroater måtte dra til utlandet, særlig Tyskland, som fremmedarbeidere.

I 1970-årene oppstod blant intellektuelle en kroatisk nasjonal bevegelse, som i 1970–71 fikk bred folkelig oppslutning og støtte av den liberale partiledelsen i Kroatia. Etter studentdemonstrasjoner i Zagreb ble «den kroatiske våren» slått ned av Tito i desember 1971, og det fulgte omfattende utrenskninger. Fra 1972 til 1990 hersket et dogmatisk kommunistparti i Kroatia.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.