Kroatias historie

St. Donatus' kirke i Zadar ble påbegynt allerede på 800-tallet.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Kroatias historie begynner med Illyria, et landskap på Balkanhalvøya som omfattet dagens Kroatia. Dette området ble kolonisert av grekerne fra 700-tallet før vår tidsregning, og senere av romerne. Rundt 600 etter vår tidsregning innvandret slaviske stammer. Området ble kristnet på 800-tallet.

Kroatia var et selvstendig kongerike fra 910 til 1091. Deretter var det underlagt først ungarsk, senere østerriksk-ungarsk, herredømme mellom 1102 og 1918. Fra 1918 til 1992 var Kroatia en del av Jugoslavia.

Forhistorie

Den eldste kjente befolkning i det området som i dag er Kroatia var illyrerne fra 1200 fvt., som senere blandet seg med kelterne. Grekerne opprettet kolonier langs Dalmatia-kysten fra 700-tallet fvt. og romerne fra 400-tallet fvt.

Adriaterhavskysten utgjorde romernes Illyriske provins, senere provinsen Dalmatia, mens provinsen Pannonia omfattet det indre av landet ved Sava og Donau. Vitnesbyrd om romersk kultur er amfiteatret i Pula, Diokletians palass i Split og forum i Zadar.

Tidlig middelalder

Tomislav ble Kroatias første konge da han lot seg krone i 924.

Rundt 600 evt. innvandret slaviske og avariske stammer. Det antas at kroatene kan ha vært en iransk stamme (navnet er ikke slavisk) som la under seg slaverne og blandet seg med dem. Etter hvert gikk den tidligere romanske befolkningen langs Adriaterhavet gradvis opp i den slaviske – som den romanske byen Ragusa, som ble den slaviske Dubrovnik.

Kroatene ble kristnet fra vest på 800-tallet. Den kroatiske fyrsten Trpimir grunnla i 845 en kroatisk stat og et dynasti som styrte i 250 år. Fyrst Branimir (879–892), med tittelen Dux Croatorum, opprettet et bispesete i byen Nin ved Zadar. Fyrst Tomislav (910–928) utvidet riket til Slavonia, Istra og Dalmatia, og tok i 924 tittelen konge.

Riket ble svekket gjennom kamper med Venezia, men opplevde et nytt høydepunkt under kong Petar Krešimir 4 (1058–1074). I 1091 døde dynastiet Trpimirović ut, og i 1102 ble Kroatia beseiret av den ungarske kongen Koloman.

Ungarsk herredømme (1102–1918)

Pacta Conventa var navnet på avtalen om av Kroatia skulle være underlagt Ungarn.

Personalunionen med Ungarn, Pacta Conventa, betydde i realiteten at Kroatia i de neste 800 årene var underlagt ungarsk overhøyhet (inntil 1918). Kroatia beholdt imidlertid sin politiske identitet. «Kongeriket Kroatia, Slavonia, Dalmatia» (Regnum tripartium) hadde en stattholder, ban, som overhode. Makten lå hos de store føydalherrene, som ledet riksdagen, Sabor, og som også var representert i den ungarske riksdagen.

Fra 1200-tallet kom Dalmatia under venetiansk herredømme. Under renessansen oppstod en blomstrende kroatisk kultur i Dalmatia (byer som Zadar, Šibenik, Split, Hvar) og byrepublikken Dubrovnik, påvirket av den italienske renessansen. Skipsfart og handel gjorde Dubrovnik til en rik by hvor kulturen blomstret på 1400–1600-tallet.

Underlagt huset Habsburg

Kart over Kroatia fra 1689.
Av .

Fra midten av 1400-tallet, da Bosnia kom under tyrkisk herredømme, stod Kroatia imot tyrkiske angrep til det ungarske nederlaget ved Mohács i 1526. I 150 år var deler av Kroatia-Slavonia under tyrkisk herredømme, sammen med Ungarn. Resten av Kroatia, Zagreb-området, ble i 1526 underlagt huset Habsburg, da adelen valgte den habsburgske Ferdinand 1 til konge.

I 1578 ble «Militærgrensen» opprettet som en østerriksk buffersone mot tyrkerne, og mange serbiske flyktninger bosatte seg her som grensesoldater (det senere Krajina). Tyrkerne ble fordrevet fra de kroatiske områdene ved freden i Karlowitz i 1699, og i over 200 år var hele Kroatia-Slavonia en del av det habsburgske riket. Dalmatia var under Venezia til 1797, deretter en del av Napoleons Illyriske provinser, og fra 1815 under Østerrike.

Kroatisk nasjonalisme

På begynnelsen av 1800-tallet vokste motstanden mot Ungarns påtrykk og Kroatias underlegne stilling innenfor Habsburgmonarkiet. Den nasjonale bevegelsen, også kjent som «den illyriske bevegelsen» (1830–1848), skapte et felles kroatisk skriftspråk. Bevegelsen var både kroatisk nasjonalistisk og orientert mot det sørslaviske (panslaviske). Revolusjonsåret 1848 betydde slutten på denne virksomheten. Kroatias stattholder (ban) Josip Jelačić hjalp keiseren med å slå ned de revolusjonære ungarerne, men Kroatia fikk ingen autonomi.

Kroatia ble et østerriksk kronland, og perioden 1849–1860 var preget av en reaksjonær østerriksk politikk. Etter 1860 begynte parlamentet, Sabor, å fungere igjen. En talsmann for Det nasjonale partiet som ønsket kroatisk autonomi i union med Ungarn, var biskop Strossmayer, som forfektet den jugoslaviske (sørslaviske) ideen og opprettet et vitenskapsakademi i Zagreb i 1866 under navnet Det jugoslaviske vitenskapsakademi.

En mer kroatisk nasjonalistisk retning var representert ved lederne for Rettspartiet, Ante Starčević og Eugen Kvaternik, som ønsket territoriell samling og autonomi for Kroatia og gikk imot serbiske ekspansjonsplaner.

Etter at dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn ble opprettet i 1867, inngikk Ungarn og Kroatia en lignende avtale (nagodba) i 1868. I realiteten var Kroatias autonomi svært begrenset, og kroatenes innflytelse i budsjett- og skattespørsmål var minimal. Under stattholder Ivan Mažuranić (1873–1880) ble likevel kroatisk kultur styrket. Etter Østerrike-Ungarns okkupasjon av Bosnia-Hercegovina i 1878 ønsket kroatene en samling av de sørslaviske områdene innenfor keiserriket, som en motvekt mot ungarsk innflytelse. Keiseren avslo, og den anti-østerrikske stemningen vokste.

Kroatisk-serbisk samarbeid

Den jugoslaviske komité arbeidet for en felles sørslavisk stat etter første verdenskrig. De kroatiske politikerne Frano Supilo og Ante Trumbić deltok. Supilo står bakerst som nummer to fra høyre, Trumbić sitter foran som nummer fem fra venstre. Bildet er fra et møte i London i 1916.

Mot slutten av 1800-tallet, under styret til den ungarske stattholderen i Kroatia, Khuen-Hedervary (1883–1903), ble det ungarske påtrykket sterkere. Etter anti-ungarske opptøyer i 1903, og regimeskifte i Serbia samme år, fikk tanken om et samarbeid med serberne større tilslutning.

I 1906 vant den kroatisk-serbiske koalisjonen valget og satt ved makten til 1918. Samarbeid med Serbia ble sett på som en motvekt mot Ungarn og Østerrike. Kroatiske eksilpolitikere, blant andre Ante Trumbić og Frano Supilo, var under første verdenskrig aktive i Den jugoslaviske komité, som gikk inn for en felles sørslavisk stat etter krigen. Mot slutten av krigen gjorde kroatisk frykt for italiensk ekspansjon denne tanken mer aktuell.

Mellomkrigstiden og andre verdenskrig

29. oktober 1918 brøt det kroatiske parlamentet med Østerrike-Ungarn, erklærte Kroatia for selvstendig og overførte sin myndighet til Nasjonalrådet, en sammenslutning av sørslavere i den habsburgske riksdagen. I november bestemte Nasjonalrådet å gå sammen med Serbia i en ny stat. Kongeriket Jugoslavia («Sør-Slavia») ble proklamert 1. desember 1918.

Stjepan Radić

Stjepan Radić (i midten i mørk dress) taler på et møte i Dubrovnik 27. mai 1928. En måned senere ble han drept.

Sammenslåingen ble imøtegått av den betydeligste kroatiske politiker i mellomkrigstiden, Stjepan Radić, som i 1904 hadde dannet Det kroatiske bondepartiet sammen med sin bror Antun. Snart ble mange kroater skuffet over den nye staten, som ble sterkt sentralisert og dominert av serberne. Sabor, det kroatiske parlamentet, ble opphevet. Deler av det kroatiskbefolkede territoriet var underlagt Italia; blant annet byene Rijeka og Zadar, halvøyen Istra og flere øyer i Adriaterhavet.

Stjepan Radić kom i sterk opposisjon til regimet i Beograd, og 20. juni 1928 ble han og to andre kroatiske parlamentsmedlemmer skutt ned i parlamentet i Beograd. Radić døde vel en måned senere. Attentatet mot Radić, den mest populære politiker i Kroatia, førte til at den jugoslaviske kongen Aleksander innførte diktatur i 1929.

Ustasja og det fascistiske regimet

Etter at det daværende Jugoslavia var blitt okkupert av tyskerne i 1941, fikk den fascistiske Ustasja-bevegelsen makten i den såkalte «uavhengige kroatiske stat», og gjennomførte en brutal «etnisk rensing» av serbere og jøder. Fotografiet viser den kroatiske føreren Ante Pavelič som hilser sine parlamentsmedlemmer fra talerstolen mars 1942. Han ble dømt til døden in absentia i 1945.

Av /NTB Scanpix ※.

Den kroatiske eksilorganisasjonen Ustasja var innblandet i mordet på kong Aleksander i Marseille i 1934. Under tronregent prins Paul ble regimet lettere, og i 1939 inngikk leder for Det kroatiske bondepartiet, Vladko Maček, og statsminister Cvetković et kompromiss om utstrakt autonomi for Kroatia innenfor Jugoslavia. Det såkalte Banatet Kroatia omfattet Kroatia og deler av Bosnia-Hercegovina. Utbruddet av andre verdenskrig gjorde imidlertid at denne løsningen ikke fikk lang levetid.

Etter Tyskland og Italias erobring av Jugoslavia i april 1941 ble Den uavhengige staten Kroatia proklamert, med Ustasja-lederen Ante Pavelić som fører. Ustasja-regimet gjennomførte en brutal etnisk rensing av den serbiske befolkningen, særlig i Bosnia; over 300 000 serbere mistet livet i den kroatiske fasciststaten. Beryktet var konsentrasjonsleiren Jasenovac. Men også motstanden mot fascismen var betydelig i Kroatia, og i 1943 ble Kroatias antifascistiske frigjøringsråd dannet.

Kroatia under Tito

Josip Tito satt med makten i Jugoslavia fra 1945 til 1980.

Foto fra 1950-årene.

Av /NTB Scanpix ※.

I 1945 ble Kroatia en av de seks delrepublikkene i Josip Titos kommunistiske forbundsstat. Mange kroatiske soldater og sivile, samt fanger i Slovenia og Østerrike, ble drept av Titos partisaner like etter frigjøringen. Erkebiskopen i Zagreb, Alojzije Stepinac, ble i 1946 dømt til 16 års fengsel, anklaget for samarbeid med Ustasja-regimet. Av kroatene ble dette sett på som et anti-kroatisk trekk av Tito, som selv var kroat, men som avsatte og likviderte den kroatiske kommunistlederen Andrija Hebrang i 1948–1949.

I etterkrigstiden opplevde Kroatia, som fra gammelt av tilhørte den rikere delen av Jugoslavia, en økonomisk utbygging. Turismen ved Adriaterhavet skaffet Jugoslavia 50 prosent av valutainntektene. Men mange kroater mente at for mye av overskuddet forsvant ut av republikken, selv etter at Jugoslavia ble sterkt desentralisert i 1960- og 1970-årene. Mange kroater måtte dra til utlandet, særlig Tyskland, som fremmedarbeidere.

Den kroatiske våren

I 1967 undertegnet 130 kjente kroater, mange av dem medlemmer av kommunistpartiet, Deklarasjonen om det kroatiske standardspråkets status og navn. Dette ble oppfattet som kroatisk nasjonalisme, og flere ble utstøtt fra partiet og arrestert. Deklarasjonen utløste imidlertid en kroatisk nasjonal bevegelse, som i 1970–1971 fikk bred folkelig oppslutning og støtte av den liberale partiledelsen i Kroatia. Statsminister Savka Dabčević-Kučar hadde Alexander Dubčeks «kommunisme med et menneskelig ansikt» som forbilde.

Etter studentdemonstrasjoner i Zagreb ble «den kroatiske våren» slått ned av Tito i desember 1971, og det fulgte omfattende utrenskninger. Mange ble arrestert, bant dem flere studentledere som senere, etter Jugoslavias sammenbrudd, skulle bli ledende politikere og intellektuelle. I 1974 fikk Jugoslavia en ny grunnlov som gav mer selvstyre til delrepublikkene. For kroatene ble det nå lov å kalle språket «kroatisk litteraturspråk» (men ikke «kroatisk»).

Mot oppløsning av Jugoslavia

Fra 1972 til 1989 hersket et dogmatisk kommunistparti i Kroatia. På det meste av 1980-tallet måtte kroatene holde seg i ro, mens dramatiske ting skjedde ellers i Jugoslavia. Etter Titos død i 1981 kom Jugoslavia ut i en alvorlig økonomisk krise. Det ble også en økende rivalisering mellom partiledelsene i de enkelte delrepublikkene.

I Kosovo kom det kriser i 1981 og 1986 da albanerne demonstrerte mot den serbiske politikken. I 1987 kom Slobodan Milošević til makten i Serbia og innførte en nasjonalistisk politikk som skremte kroatene. Makten til det jugoslaviske kommunistpartiet ble imidlertid stadig svekket. I Slovenia kom liberale kommunister til makten og åpnet for kritikk og debatt. Gorbatsjovs politikk i Sovjetunionen ga håp, men i Kroatia skjedde det midlertid lite før helt på slutten av 1980-tallet.

Franjo Tudjman

I juni 1989 ble det første politiske parti dannet i Kroatia, selv om dette fortsatt var forbudt. Franjo Tudjman opprettet Det kroatiske demokratiske forbund (Hrvatska demokratska zajednica, HDZ). Tudjman var tidligere general i Titos jugoslaviske hær, men ble på 1980-tallet dissident, anklaget for nasjonalisme. Det var først i desember 1989 at det jugoslaviske kommunistpartiet gikk med på å legalisere opposisjonspartier.

Da slovenske og kroatiske delegater forlot det jugoslaviske kommunistpartiets 14. kongress 23. januar 1990, gikk det jugoslaviske kommunistpartiet i oppløsning. Det var da duket for flerpartivalg i løpet av 1990. I Kroatia ble parlamentsvalg avholdt i mai med HDZ som vinner. Stjepan (Stipe) Mesić, på det tidspunktet medlem av HDZ, ble statsminister. (Han ble også senere Kroatias president.) Nasjonalforsamlingen utpekte Franjo Tudjman som president.

25. juni 1991 erklærte Kroatia uavhengighet (sammen med Slovenia). Dette førte til opprør i områdene hvor den serbiske minoriteten i Kroatia holdt til, støttet av den jugoslaviske hæren. Krigen varte ut 1991, med store ødeleggelser, blant annet i Vukovar, og et par hundre tusen kroatiske flyktninger i eget land. 15. januar 1992 ble Kroatia internasjonalt anerkjent av mange land, blant dem Norge.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg