Josip Broz Tito

Faktaboks

Uttale
tˈito
Josip Broz Tito
eg. Josip Broz
Født
7. mai 1892
Død
4. mai 1980
Fødested
Kumrovec, Østerrike-Ungarn
Dødssted
Ljubljana, Jugoslavia

Josip Tito. Foto fra 1950-årene.

Josip Tito av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse
Marskalk Josip Broz Tito (til venstre) håndhilser på Winston Churchill i Napoli, 1944.
IWM. IWM Non Commercial Licence

Josip Broz Tito var en jugoslavisk politiker. Han var statsminister av Jugoslavia i perioden 1945–1963 og president i perioden 1953–1980.

Tjeneste i de røde garder

Tito i partisanenes hovedkvarter på øya Vis i 1943. Til venstre, nærmest Tito, Edvard Kardelj, lengst til høyre Milovan Djilas.

Tito på Vis av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Tito var født i dagens Kroatia. Han var opprinnelig metallarbeider, og sluttet seg til det sosialdemokratiske partiet i 1910. Da første verdenskrig begynte i 1914 ble han mobilisert som menig i den østerriksk-ungarske hæren. I 1915 ble han sendt til fronten, såret og tatt til fange av russerne. I juli 1917 var han på frifot. Han deltok i demonstrasjoner, ble arrestert og sendt til Sibir. I Omsk sluttet han seg til de røde garder og kjempet på bolsjevikenes side i borgerkrigen i Russland under den russiske revolusjon.

Medlem av det jugoslaviske kommunistpartiet

Tito vendte hjem til Jugoslavia i 1920, og var aktivt med i det kommunistiske parti i Zagreb. Partiet ble snart forbudt og han satt fengslet flere måneder i 1927 og 1928–1934. Da han ble løslatt ble han medlem av partiets sentralkomité og politbyrå. I årene 1935–1936 oppholdt han seg i Moskva, som medarbeider i Komintern. I forbindelse med store utrenskningene ble han i desember 1937 generalsekretær i partiet.

Under den tyske okkupasjonen i 1941–1945 var han øverstkommanderende for partisanbevegelsen i Jugoslavia, og fra 1943 for den nasjonale frigjøringshæren med rang som marskalk.

Statsminister og president

I desember 1943 ble Tito (et dekknavn han tok i denne tiden) formann i det «nasjonale frigjøringsråd», som ble anerkjent av både Storbritannia, USA og Sovjetunionen. I mars 1945 ble han stats- og forsvarsminister i en provisorisk regjering som avløste «frigjøringsrådet» og den jugoslaviske eksilregjeringen i London. Ved valgene til nasjonalforsamling i november 1945 sikret Titos «nasjonale front» seg et stort flertall (med uortodokse metoder). Kong Peter 2 ble avsatt, Jugoslavia ble proklamert som føderativ folkerepublikk og Tito siden hyllet som fører.

I juni 1948 anklaget Kominform Tito for nasjonalisme, stormannsgalskap, forræderi mot marxisme-leninismen og fiendskap mot Sovjetunionen, men Tito hevdet sin posisjon i partiet og staten. Ved en forfatningsendring i 1953 ble han valgt til statspresident. Etter at kommunistpartiet samme år ble omorganisert i Jugoslavias forbund av kommunister (SKJ) ble Tito generalsekretær i sentralkomiteen, derpå fra 1966 formann for SKJ (begge funksjoner, i parti og stat, på livstid).

Titos utenrikspolitiske engasjement kom først og fremst til uttrykk gjennom hans bestrebelser for å unngå økt sovjetisk innflytelse på Balkan, men han arbeidet også aktivt for å etablere rammer for et samarbeid mellom alliansefrie stater som et alternativ til de tradisjonelle militærallianser. Sammen med Jawaharlal Nehru og Gamal Abd al-Nasser tok han i 1961 initiativ til den første konferansen for alliansefrie stater i Beograd, og ble i 1960- og 1970-årene den alliansefrie bevegelsens fremste leder.

For å bevare Jugoslavias enhet opprettet Tito et system med kollektivt presidentskap i rotasjon mellom de ulike republikkene, et system som ble tatt i bruk etter hans død. Men systemet kom snarere til å undergrave enheten enn til å bevare den, og elleve år etter Titos død gikk Jugoslavia i oppløsning.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg