Josip Broz Tito, født i Kroatia, jugoslavisk politiker; statsminister av Jugoslavia 1945–1963 og president 1953–1980.

Tito var opprinnelig metallarbeider, og sluttet seg til det sosialdemokratiske parti i 1910. I 1914 ble han mobilisert som menig i den østerriksk-ungarske hær, og i 1915 sendt til fronten, såret og tatt til fange av russerne. Juli 1917 var han på frifot, deltok i demonstrasjoner, ble arrestert og sendt til Sibir. I Omsk sluttet han seg til de røde garder og kjempet på bolsjevikenes side i borgerkrigen i Russland.

Tito vendte hjem til Jugoslavia i 1920, og var aktivt med i det kommunistiske parti i Zagreb. Partiet ble snart forbudt og han satt fengslet flere måneder i 1927 og 1928–1934. Da han ble løslatt ble han medlem av partiets sentralkomité og politbyrå. I årene 1935–36 oppholdt han seg i Moskva, som medarbeider i Komintern. I forbindelse med store utrenskninger ble han i desember 1937 generalsekretær i partiet.

Under den tyske okkupasjon 1941–45 var han øverstkommanderende for partisanbevegelsen i Jugoslavia, og fra 1943 for den nasjonale frigjøringshær med rang som marskalk.

Desember 1943 ble Tito (et dekknavn han tok i denne tiden) formann i det «nasjonale frigjøringsråd», som ble anerkjent av både Storbritannia, USA og Sovjetunionen. Mars 1945 ble han stats- og forsvarsminister i en provisorisk regjering som avløste «frigjøringsrådet» og den jugoslaviske eksilregjeringen i London. Ved valgene til nasjonalforsamling i november 1945 sikret Titos «nasjonale front» seg et stort flertall (med uortodokse metoder); kong Peter 2 ble avsatt, Jugoslavia ble proklamert som føderativ folkerepublikk og Tito siden hyllet som fører.

Juni 1948 anklaget Kominform Tito for nasjonalisme, stormannsgalskap, forræderi mot marxisme-leninismen og fiendskap mot Sovjetunionen, men Tito hevdet sin posisjon i partiet og staten. Ved en forfatningsendring i 1953 ble han valgt til statspresident. Etter at kommunistpartiet samme år ble omorganisert i Jugoslavias forbund av kommunister (SKJ) ble Tito generalsekretær i sentralkomiteen, derpå fra 1966 formann for SKJ (begge funksjoner, i parti og stat, på livstid).

Titos utenrikspolitiske engasjement kom først og fremst til uttrykk gjennom hans bestrebelser for å unngå økt sovjetisk innflytelse på Balkan, men han arbeidet også aktivt for å etablere rammer for et samarbeid mellom alliansefrie stater som et alternativ til de tradisjonelle militærallianser. Sammen med Jawaharlal Nehru og Gamal Abd al-Nasser tok han i 1961 initiativ til den første konferansen for alliansefrie stater i Beograd, og ble i 1960- og 1970-årene den alliansefrie bevegelsens fremste leder.

For å bevare Jugoslavias enhet opprettet Tito et system med kollektivt presidentskap i rotasjon mellom de ulike republikkene, et system som ble tatt i bruk etter hans død. Men systemet kom snarere til å undergrave enheten enn til å bevare den, og elleve år etter Titos død gikk Jugoslavia i oppløsning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.