Bosnia-krigen, Bosniakrigen, varte fra april 1992 til november 1995. Krigen dreide seg om kontroll over republikken Bosnia-Hercegovina, i kjølvannet av at den jugoslaviske staten gikk i oppløsning.

Nasjonalistiske politikere fra det som siden 1943 hadde vært den bosniske delrepublikkens tre konstituerende folkeslag (muslimerserbere og kroater) sloss med militære midler etter at den bosnisk-serbiske siden hadde startet en borgerkrig i 1992.

Bosniakrigen var den største væpnede konflikten i Europa etter Den andre verdenskrig, og det regnes med rundt 100 000 drepte, hvorav 35-40 prosent sivile. Det var også store materielle ødeleggelser, særlig på boligmassen.

Etter kommunistregimets sammenbrudd i Jugoslavia ble det i 1990 avholdt valg i alle delrepublikkene. I republikken Bosnia-Hercegovina fikk det overnasjonale kommunistpartiet bare 14 av de 240 plassene i nasjonalforsamlingen. Etter valget ble bosnisk politikk dominert av tre nasjonalistiske partier, ett for hver av republikkens tre konstituerende nasjonaliteter. Disse tre var det muslimske (bosniakiske) Partiet for demokratisk aksjon (SDA) som ble ledet av Alija Izetbegović, Det serbiske demokratiske parti (SDS) ledet av Radovan Karadžić og Det kroatiske demokratiske fellesskap (HDZ), ledet av Stjepan Kljuić. Det ble dannet en samlingsregjering, og Izetbegović ble formann i et kollektivt presidentskap.

I 1991, etter at Kroatia og Slovenia brøt løs fra Jugoslavia, tilspisset forholdene seg. SDA gikk inn for et samlet Bosnia-Hercegovina, der de muslimske bosniakene tallmessig ville være størst. Det serbisk-bosniske SDS ønsket å løsrive seg fra Bosnia og heller inngå i en større serbisk stat. I januar 1992 erklærte serbiske nasjonalister autonome serbiske områder i Bosnia-Hercegovina, forløperen til dagens Republika Srpska. Også blant de bosniske kroatene var det sterke ønsker om på slutte seg til Kroatia, særlig blant kroatene i Vest-Hercegovina som grenser til Kroatia. Her hadde «Den kroatiske republikk Herceg-Bosna» blitt opprettet i januar 1991 (avviklet i 1994). Det hører med til bildet at bosniaker, serbere og kroater bodde «hulter til bulter» i republikken, noe som gjorde etniske grensedragninger vanskelige. I de større byene, særlig Sarajevo og Tuzla, var det ganske stor tverretnisk støtte til ideen om etnisk samliv framfor løsrivelse.

I februar 1992 ble det avholdt folkeavstemning i Bosnia om løsrivelse fra Jugoslavia. Ledende serbiske politikere oppfordret til boikott og fikk følge av de fleste etniske serbiske velgere. Likevel fikk kravet om løsrivelse flertall. President Izetbegović erklærte umiddelbart Bosnia-Hercegovina som selvstendig stat, og i april 1992 ble staten internasjonalt anerkjent. Etter at Bosnia-Hercegovina hadde erklært seg uavhengig, samlet bosnisk serbiske styrker seg, støttet av Den jugoslaviske folkearmeen, og startet borgerkrigen for løsrivelse. Denne bosnisk-serbiske hæren, under ledelse av Ratko Mladić, sto mot en allianse av bosniakiske og bosnisk-kroatiske hærstyrker. Denne alliansen ble imidlertid brutt allerede i mai 1992 da bosnisk-kroatiske og serbisk-kroatiske ledere inngikk en avtale om å dele mesteparten av Bosnia-Hercegovina seg i mellom.

Dette ga startstøtet til Den kroatisk-bosniakiske krigen, som varte fra juni 1992 til februar 1994. Denne krigen pågikk samtidig med de andre krigshandlingene i landet, og sto mellom den kroatiske utbryterrepublikken Herceg-Bosna og den offisielle hæren til Bosnia-Hercegovina, som var bosniakisk-kontrollert.

Samtidig brøt borgerkrigen ut. Serberne angrep og tok kontroll over 70 % av territoriet. Sarajevo og andre byer ble beleiret. Kroatene opprettet et selvstyrt område i Hercegovina, kalt Herceg-Bosna. I 1993 kom kroater og bosnjaker (bosniske muslimer) i konflikt med hverandre i Sentral-Bosnia; broen i byen Mostar – et betydningsfullt kulturminne fra 1500-tallet – ble ødelagt under kampene. Utenlandsk diplomatisk engasjement, bl.a. fraUSA, førte til at alliansen mellom bosnjakene og kroatene ble gjenopprettet i mars 1994, og det ble undertegnet en avtale om en bosnjakisk-kroatisk føderasjon. I februar 1994 gikk serberne med på å trekke tunge våpen bort fra Sarajevo etter at FN hadde truet med å la NATO-fly bombe området. Høsten 1994 var det også kamper om den muslimske Bihać-enklaven i nordvest.

Krigen medførte store overgrep mot sivilbefolkningen, noe det internasjonale samfunnet reagerte sterkt på. Bosnia-serberne drev «etnisk rensing» i de serbiske områdene – titusener ble drept og hundretusener drevet på flukt. Kroatene og bosnjakene krenket også sivilbefolkningen.

I begynnelsen forsøkte FN å få slutt på krigen gjennom sanksjoner, konferanser og forhandlinger. En internasjonal konferanse krevde i august 1992 at Bosnia-Hercegovina skulle forbli ett land innenfor gjeldende grenser. Konferanse slo også fast at «etnisk rensing» ikke skulle godtas. I 1992 ble en fredsbevarende styrke på 24 000 FN-soldater (United Nations Protection Force, UNPROFOR) sendt til Bosnia-Hercegovina. UNPROFOR-styrken, som opprinnelig var satt inn i Kroatia, skulle hindre spredning av konflikten og sikre at humanitær hjelp kom frem. NATO fikk i tillegg fullmakt til å håndheve et flyforbud over Bosnia.

Den første fredsplanen ble lagt frem i januar 1993 av fredsmeglerne CyrusVance og David Owen, men den ble forkastet av serberne. De godtok imidlertid den andre, som ble lagt frem av Owen og Thorvald Stoltenberg – men denne ble vraket av den muslimsk-dominerte regjeringen i september 1993. I 1994 ble en tredje fredsplan lagt frem av den såkalte Kontaktgruppen, som bestod av USA, RusslandStorbritanniaFrankrikeog Tyskland. Etter denne skulle serberne få 49 % av territoriet, mot 70 % som de hadde kontroll over. Serbias president Slobodan Miloševićgodkjente planen, men ikke den serbiske lederen i Bosnia, Radovan Karadžić. Dette førte til at Milošević innstilte all hjelp til bosnia-serberne.

Det første NATO-angrepet på serbiske mål fant sted i april 1994, men NATO ble for alvor trukket inn i krigen våren og sommeren 1995. Bosniske regjeringsstyrker startet en offensiv i mars. I mai angrep serberne Sarajevo med etterfølgende NATO-bombing. Bosnia-serberne svarte med å ta FN-personell som gisler. Serbia, som var opptatt av forholdet til Vesten, bidro senere til løslatelse av gislene. I mai gjenerobret Kroatia Vest-Slavonia og offensiven fortsatte inn i Bosnia. Kroatene klarte å drive serberne tilbake med støtte fra den bosniske regjeringshæren.

I juli 1995 erobret serberne Srebrenica – et av FNs «sikre områder» – og bedrev massive overgrep mot den muslimske befolkningen. Anslagsvis 8000 muslimske gutter og menn ble massakrert. Dette skapte skarpe reaksjoner fra Vesten. FN gav NATO fullmakt til å angripe, og serbiske militære mål i Øst-Bosnia ble flybombet i flere uker. Samtidig satte USA inn et intenst diplomatisk press. Serberne innså nå at de hadde mer å tjene på forhandlinger. Kroatene og muslimene måtte derimot overtales til å sette seg ned ved forhandlingsbordet. Etter at serberne trakk tunge våpen vekk fra Sarajevo innstilte NATO bombingen. Våpenhvilen var et faktum i oktober 1995.

Fredsforhandlingene etter borgerkrigen foregikk i USA (Dayton, Ohio), og fredsavtalen ble undertegnet i Paris i desember 1995. Det ble enighet om at Bosnia-Hercegovina skulle bestå av to enheter: en serbisk republikk – Republika Srpska – ble tildelt 49 % av arealet, og en føderasjon mellom muslimer og kroater – Bosnjak-kroatiske føderasjon – fikk resten av området. Avtalen innebar at de to enhetene skulle ha felles forsvar, utenrikspolitikk og rettsvesen.

Internasjonale organisasjoner deltok også i gjenreisingen. NATO fikk det militære ansvaret for iverksettelsen av Dayton-avtalen gjennomImplementation Force (IFOR),OSSE skulle sikre gjennomføring av demokratiske valg, EU fikk hovedansvar for den økonomiske gjenoppbyggingen og FN fikk ansvaret for flyktningene. I tillegg engasjerte frivillige organisasjoner seg i fredsarbeidet. For å samordne denne hjelpen ble det opprettet en stilling som FNs utsending, som skulle være høyeste autoritet når det gjaldt tolkningen av de sivile bestemmelsene i Dayton-avtalen.

Den første utsending var den tidligere svenske statsministeren Carl Bildt (1995–96), etterfulgt av spanieren Carlos Westendorp (1996–99) og østerrikeren Wolfgang Petritsch (1999–2002). Sistnevnte avverget bl.a. at den ekstreme høyrenasjonalisten Poplasen fikk stille til lokalvalg i 1999; Petritsch mente at Poplasen satte hindringer i veien for gjennomføringen av Dayton-avtalen. I 2001 avsatte Petritsch Ante Jelavić fra presidentskapet. Jelavić tilhørte partiet HDZ, som ledet en gruppering som hadde erklært selstyre i tre kroatiske distrikter. Etter press fra Petritsch ble de tre ledende bosniske partiene enige om konstitusjonelle reformer som ville garantere like rettigheter mellom serbere, kroater og bosnjaker i hele landet i mars 2002. Reformene ble offisielt godtatt i april.

Den tidligere britiske politikeren lord Ashdown overtok som utsending 2002. Han introduserte en ny lov som ville styrke makten til regjeringen i Bosnia-Hercegovina; det skulle utnevnes en justis- og en sikkerhetsminister, og statsministeren skulle fra nå av bli utnevnt til en fireårsperiode (erstattet systemet med rotering mellom de etniske grupperingene).Det kollektive presidentskapet har siden fungert ved at lederskapet bytter hver åttende måned

I 1994 startet FNs krigsforbryterdomstol i Haag sitt arbeid, og i 1995 ble de første anklagene reist. I juli 1997 innstilte EU den økonomiske hjelpen til den serbiske republikken fordi den unnlot å utlevere mistenkte krigsforbrytere til domstolen i Haag. 2001 godkjente den serbiske nasjonalforsamlingen en midlertidig lov som åpnet for samarbeid med den internasjonale domstolen. Den tidligere bosnisk-serbiske presidenten Biljana Plavšić overgav seg til domstolen i januar 2001. Hun erklærte seg skyldig i en anklage om forbrytelser mot menneskeheten i oktober 2002, og ble dømt til 11 års fengsel i februar 2003. I november 2001 ble Slobodan Milošević tiltalt for å ha gjort seg skyldig i folkemord mot muslimer og kroater i Bosnia.

I desember 1996 gikk FN-mandatet til IFOR-styrken ut. Men siden situasjonen fortsatt var ustabil, ble den avløst av Stabilization Force(SFOR) under ledelse av NATO. Oppgaven til SFOR var å støtte den demokratiske utviklingen og å oppnå nasjonal enhet.

I 1997 fikk SFOR fullmakt til å arrestere personer som var etterlyst av krigsforbryterdomstolen for det tidligere Jugoslavia. Styrken var opprinnelig på 31 000 mann, men ble siden redusert flere ganger.

I desember 2001 overførte NATO delvis kontroll av bosnisk luftrom til lokale myndigheter. I slutten av 2002 gav FN EU ansvaret for å lede reorganiseringen og treningen av landets sikkerhetsstyrke. EU er (i 2008) tungt involvert i Bosnia-Hercegovina gjennom en stor bilateral representasjon og en politimisjon (EUPM) og EUFOR som 1. desember 2004 tok over SFORs mandat. EUFOR består av en styrke på ca. 7000 soldater, det samme som NATO-ledede styrken hadde.

Det er bred politisk enighet i Bosnia-Hercegovina om å arbeide for en nærmere tilknytning til Europa. EU innledet i 2005 forhandlinger om en Assosierings- og stabiliseringsavtale (SAA) med Bosnia-Hercegovina. Målet er på lengre sikt fullt EU-medlemskap.

Den tidligere bosniskserbiske lederen Radovan Karadžić ble i juli 2008 arrestert av serbiske sikkerhetsstyrker i Beograd, etter 13 år på flukt. Karadžić ble sendt til krigsforbryterdomstolen i Haag som har tiltalt ham for forbrytelser mot menneskeheten, massedrap, mishandling, voldtekt, ran og etnisk rensing.

Bosnia-Hercegovina er i gang med en rekke reformprosesser for å gjøre landet mer stabilt og bærekraftig, slik at det kan integreres i euro-atlantiske strukturer. Men reformarbeidet går sakte. Mange av landets problemer med sviktende økonomisk utvikling og en treg reformprosess skyldes en komplisert og tungrodd administrativ struktur. Strukturen med fire (fem) offentlige forvaltningsnivåer (kommune- (by)-kanton-entitet-stat), hvorav tre har lovgivende myndighet, ble etablert gjennom Dayton-avtalen i 1995. Den kompliserte strukturen var den gangen konstruert med vekt på å få et etnisk kompromiss som kunne stoppe krigen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.