Bevegelsen av alliansefrie stater

Bevegelsen av alliansefrie stater, eng. Non-Aligned Countries eller Non-Aligned Movement, en løs internasjonal sammenslutning av stater som ikke er tilsluttet noen mellomstatlig forsvarsallianse. Forløperne for bevegelsen var Bandung-konferansen av alliansefrie utviklingsland (1955) og de afrikansk-asiatiske solidaritetskonferansene 1957–58 og 1963. Formålet var opprinnelig uavhengighet av de konkurrerende militærblokkene under den kalde krigen, noe som illustreres ved Jugoslavias iherdige innsats i bevegelsen. Senere ble felles kamp mot kolonialisme og rasediskriminering et hovedelement, og i 1970-årene engasjerte bevegelsen seg særlig i arbeidet for en ny økonomisk verdensorden (NØV).

Det er ikke noe fast medlemskap i bevegelsen. Opprinnelig var det 77 medlemsland, og bevegelsen ble derfor kalt «77-landsgruppen» eller G 77. På det meste deltok ca. 100 land på toppmøtene (1980-årene). I 1960- og 1970-årene var bevegelsen preget av en del fremtredende politiske ledere (Sukarno, Bourgiba, Nasser, Tito), og i 1980-årene forsøkte Cubas president Castro og Marokkos kong Hassan å spille tilsvarende lederroller. Det alliansefrie aspektet mistet mye av sin aktualitet i 1990-årene, og betegnelsen alliansefrie bevegelse brukes nå omtrent synonymt med landene i sør.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.