Bevegelsen av alliansefrie stater

Bevegelsen av alliansefrie stater
Bevegelsen av alliansefrie stater, deltakerne på møtet i Beograd i 1961. Møtet ble arrangert av daværende generalsekretær Josip Broz Tito fra Jugoslavia (nr. 5 fra venstre, øverste rad). Blant andre deltakere var Jamal Abdel Nasser fra Egypt (nr. 3 fra venstre, øverste rad), Sirimavo Bandaranaike fra Sri Lanka (nr. 2 fra venstre, andre rad), Makarios fra Kypros (nr. 1 fra høyre, andre rad), Haile Selassie fra Etiopia (nr. 1 fra venstre, tredje rad), Jawaharlal Nehru fra India (helt til høyre, tredje rad) og Achmed Sukarno fra Indonesia (nr. 1 fra venstre, nederste rad).

Artikkelstart

Bevegelsen av alliansefrie stater er en løs internasjonal sammenslutning av stater som ikke er tilsluttet noen mellomstatlig forsvarsallianse.

Faktaboks

Også kjent som

norsk 77-landsgruppen

engelsk G 77

engelsk Non-Aligned Countries

engelsk Non-Aligned Movemement

Formålet var opprinnelig uavhengighet av de konkurrerende militærblokkene NATO og Warszawapakten under den kalde krigen, noe som illustreres ved den jugoslaviske president Josip Broz Titos iherdige innsats i bevegelsen. Felles kamp mot kolonialisme og rasediskriminering var en hovedmålsetting for bevegelsen i mange år.

Forløperne for bevegelsen var Bandung-konferansen av alliansefrie utviklingsland i 1955 og de afrikansk-asiatiske solidaritetskonferansene i 1957–1958 og 1963. I 1970-årene engasjerte bevegelsen seg særlig i arbeidet i FN for en ny økonomisk verdensorden (NØV), herunder fremme av utviklingslandenes interesser i handel og utviklingsspørsmål innenfor rammen av spesielt UNCTAD.

Det alliansefrie aspektet mistet mye av sin aktualitet i 1990-årene etter avslutningen av den kalde krigen. Betegnelsen alliansefrie bevegelse brukes nå omtrent synonymt med utviklingsland.

Medlemskap

Det er ikke noe fast medlemskap i bevegelsen. Opprinnelig var det 77 medlemsland, og bevegelsen ble derfor kalt «77-landsgruppen» eller G 77. På det meste deltok cirka 100 land i 1980-årene på toppmøtene.

Lederroller

I 1960- og 1970-årene var bevegelsen preget av en del fremtredende statssjefer (Achmed Sukarno fra Indonesia, Habib ben Ali Bourguiba fra Tunisia, Gamal Abdel Nasser fra Egypt og Tito fra Jugoslavia). I 1980-årene forsøkte Cubas president Fidel Castro og Marokkos kong Hassan 2 å spille tilsvarende lederroller. Siden avslutningen av den kalde krigen er det ikke noen land eller statsledere som har spilt en aktiv lederrolle for å fronte bevegelsen av alliansefrie stater i internasjonal politikk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg