Bevegelsen av alliansefrie stater

Bevegelsen av alliansefrie stater er en løs internasjonal sammenslutning av stater som ikke er tilsluttet noen mellomstatlig forsvarsallianse. Forløperne for bevegelsen var Bandung-konferansen av alliansefrie utviklingsland i 1955 og de afrikansk-asiatiske solidaritetskonferansene i 1957–1958 og 1963. Formålet var opprinnelig uavhengighet av de konkurrerende militærblokkene NATO og Warszawapakten under den kalde krigen, noe som illustreres ved den jugoslaviske president Josip Broz Titos iherdige innsats i bevegelsen. Felles kamp mot kolonialisme og rasediskriminering var en hovedmålsetting for bevegelsen i mange år. I 1970-årene engasjerte bevegelsen seg særlig i arbeidet i FN for en ny økonomisk verdensorden (NØV), herunder fremme av utviklingslandens interesser i handel og utviklingsspørsmål innefor rammen av spesielt UNCTAD.

Det er ikke noe fast medlemskap i bevegelsen. Opprinnelig var det 77 medlemsland, og bevegelsen ble derfor kalt «77-landsgruppen» eller G 77. På det meste deltok cirka 100 landi 1980-årene på toppmøtene. I 1960- og 1970-årene var bevegelsen preget av en del fremtredende statssjefer (Achmed Sukarno fra Indonesia, Habib ben Ali Bourguiba fra Tunisia, Gamal Abdel Nasser fra Egypt og Tito fra Jugoslavia). I 1980-årene forsøkte Cubas president Fidel Castro og Marokkos kong Hassan 2 å spille tilsvarende lederroller. Det alliansefrie aspektet mistet mye av sin aktualitet i 1990-årene etter avslutningen av den kalde krigen. Betegnelsen alliansefrie bevegelse brukes nå omtrent synonymt med landene i sør.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.