Faktaboks

Bevegelsen av alliansefrie stater

norsk 77-landsgruppen

engelsk G 77

engelsk Non-Aligned Countries

engelsk Non-Aligned Movemement

Bevegelsen av alliansefrie stater
Bevegelsen av alliansefrie stater, deltakerne på møtet i Beograd i 1961. Møtet ble arrangert av daværende generalsekretær Josip Broz Tito fra Jugoslavia (nr. 5 fra venstre, øverste rad). Blant andre deltakere var Jamal Abdel Nasser fra Egypt (nr. 3 fra venstre, øverste rad), Sirimavo Bandaranaike fra Sri Lanka (nr. 2 fra venstre, andre rad), Makarios fra Kypros (nr. 1 fra høyre, andre rad), Haile Selassie fra Etiopia (nr. 1 fra venstre, tredje rad), Jawaharlal Nehru fra India (helt til høyre, tredje rad) og Achmed Sukarno fra Indonesia (nr. 1 fra venstre, nederste rad).

Bevegelsen av alliansefrie stater er en løs internasjonal sammenslutning av stater som ikke er tilsluttet noen mellomstatlig forsvarsallianse.

Formålet var opprinnelig uavhengighet av de konkurrerende militærblokkene NATO og Warszawapakten under den kalde krigen, noe som illustreres ved den jugoslaviske president Josip Broz Titos iherdige innsats i bevegelsen. Felles kamp mot kolonialisme og rasediskriminering var en hovedmålsetting for bevegelsen i mange år.

Forløperne for bevegelsen var Bandung-konferansen av alliansefrie utviklingsland i 1955 og de afrikansk-asiatiske solidaritetskonferansene i 1957–1958 og 1963. I 1970-årene engasjerte bevegelsen seg særlig i arbeidet i FN for en ny økonomisk verdensorden (NØV), herunder fremme av utviklingslandenes interesser i handel og utviklingsspørsmål innenfor rammen av spesielt UNCTAD.

Det alliansefrie aspektet mistet mye av sin aktualitet i 1990-årene etter avslutningen av den kalde krigen. Betegnelsen alliansefrie bevegelse brukes nå omtrent synonymt med utviklingsland.

Medlemskap

Det er ikke noe fast medlemskap i bevegelsen. Opprinnelig var det 77 medlemsland, og bevegelsen ble derfor kalt «77-landsgruppen» eller G 77. På det meste deltok cirka 100 land i 1980-årene på toppmøtene.

Lederroller

I 1960- og 1970-årene var bevegelsen preget av en del fremtredende statssjefer (Achmed Sukarno fra Indonesia, Habib ben Ali Bourguiba fra Tunisia, Gamal Abdel Nasser fra Egypt og Tito fra Jugoslavia). I 1980-årene forsøkte Cubas president Fidel Castro og Marokkos kong Hassan 2 å spille tilsvarende lederroller. Siden avslutningen av den kalde krigen er det ikke noen land eller statsledere som har spilt en aktiv lederrolle for å fronte bevegelsen av alliansefrie stater i internasjonal politikk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg