Bevegelsen av alliansefrie stater

Bevegelsen av alliansefrie stater, eng. Non-Aligned Countries eller Non-Aligned Movement, en løs internasjonal sammenslutning av stater som ikke er tilsluttet noen mellomstatlig forsvarsallianse. Forløperne for bevegelsen var Bandung-konferansen av alliansefrie utviklingsland (1955) og de afrikansk-asiatiske solidaritetskonferansene 1957–58 og 1963. Formålet var opprinnelig uavhengighet av de konkurrerende militærblokkene under den kalde krigen, noe som illustreres ved Jugoslavias iherdige innsats i bevegelsen. Senere ble felles kamp mot kolonialisme og rasediskriminering et hovedelement, og i 1970-årene engasjerte bevegelsen seg særlig i arbeidet for en ny økonomisk verdensorden (NØV).

Det er ikke noe fast medlemskap i bevegelsen. Opprinnelig var det 77 medlemsland, og bevegelsen ble derfor kalt «77-landsgruppen» eller G 77. På det meste deltok ca. 100 land på toppmøtene (1980-årene). I 1960- og 1970-årene var bevegelsen preget av en del fremtredende politiske ledere (Sukarno, Bourgiba, Nasser, Tito), og i 1980-årene forsøkte Cubas president Castro og Marokkos kong Hassan å spille tilsvarende lederroller. Det alliansefrie aspektet mistet mye av sin aktualitet i 1990-årene, og betegnelsen alliansefrie bevegelse brukes nå omtrent synonymt med landene i sør.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.