Bosnia-Hercegovinas historie

Bosnia-Hercegovinas historie kjennetegnes av at ulike stater gjennom flere århundrer har kjempet om innflytelse. Befolkningen består av flere etniske grupper, som tidvis har ligget i strid med hverandre.

Området som i dag er Bosnia-Hercegovina var fra 1100-tallet dels under kroatisk, serbisk, bysantinsk, frankisk eller ungarsk herredømme. Fra 1100- til 1400-tallet var Bosnia en egen stat styrt av en ban (fyrste). I 1463 ble landet underlagt det osmanske riket frem til 1878, da det ble en del av Østerrike-Ungarn. I 1918 gikk Bosnia-Hercegovina inn i Kongeriket av serbere, kroater og slovenere (fra 1929 kalt Jugoslavia). Da Jugoslavia ble oppløst i 1992, brøt det ut krig mellom serbere, kroater og bosniaker. Bosnia-krigen endte i 1995.

Siden 1995 er Bosnia-Hercegovina delt i en serbisk del (Republika Srpska) og en kroatisk-bosniakisk del (Føderasjonen Bosnia og Hercegovina).

Den eldste kjente befolkning i det nåværende Bosnia-Hercegovina er illyriske og illyrisk-keltiske stammer fra rundt 200 fvt. Disse ble underlagt romersk herredømme fra år 9 evt.

Det meste av Bosnia inngikk i den romerske provinsen Dalmatia, den nordlige delen i Pannonia. Romerne anla veier og utvant gull, sølv og bly.

Fra 100- til 500-tallet ble området invadert av gotere, hunere, iranere og avarer. Slaviske stammer kom fra slutten av 500-tallet og tok opp i seg den tidligere befolkningen. Kroatene og serberne anla stater vest og øst for Bosnia.

Frem til slutten av 1100-tallet var Bosnia dels under kroatisk, serbisk, bysantinsk, frankisk eller ungarsk herredømme. For det meste tilhørte Bosnia Kroatia, mens Hercegovina (Hum) var under serbiske fyrster. Bosnia, som nevnes første gang av den bysantinske keiseren Konstantin Porfyrogenetos i 958, ble kristnet fra kysten rundt 900 og ble etter skismaet i 1054 regnet som romersk-katolsk.

Fra 1100- til 1400-tallet var Bosnia en egen stat styrt av en ban (fyrste). Med ban Kulin (1180–1204) ble den bosniske middelalderstaten befestet. Under hans styre begynte en strid om kirkelig innflytelse i Bosnia mellom den katolske og den ortodokse kirke, som førte til at den bosniske kirken fikk en selvstendig stilling.

Selv om ban Kulin i 1204 forsøkte å bilegge striden, ble den bosniske kirken anklaget for kjetteri av paven. Det er usikkert om den bosniske kirken virkelig var dualistisk (manikeisk), knyttet til de bulgarske «bogomilene», slik det vanligvis har vært hevdet. Kanskje var «den bosniske kirke», som var statskirke i Bosnia, mer en egen munkeorden, isolert fra resten av den katolske verden. De mange spesielle bosniske gravsteinene (stećci) med figurer og innskrifter stammer fra 1300–1400-tallet.

Etter ban Kulins død ble landet presset av Ungarn. Ban Stefan Kotromanić (1322–1353) utvidet riket til å omfatte kysten mellom Split og Dubrovnik og tok Hum (Hercegovina). Han støttet den bosniske kirken, men lot paven i 1340 sende fransiskanermunker til Bosnia. Fransiskanerklostrene ble viktige sentra for forsøkene på å gjeninnføre katolisismen.

Bosnia var nå en føydal stat med sterk økonomi på grunn av alle mineralforekomstene, blant annet sølvgruvene i Srebrenica. Mange tyskere (saksere) var knyttet til bergverkene og Dubrovnik hadde monopol på handelen.

Kotromanić' etterfølger Stevan Tvrtko (1353–1391) utvidet riket mot øst på Serbias bekostning og tok hele Dalmatia-kysten (unntatt Zadar og Dubrovnik). Han grunnla havnebyen Novi (i dag Herceg-Novi) ved Kotorbukta. I 1377 lot han seg krone som konge. Bosniske styrker deltok sammen med serberne i Kosovo-slaget i 1389 mot de osmanske tyrkerne som trengte frem på Balkan.

Etter Tvrtkos død ble riket svekket på grunn av rivalisering mellom ungarerne, tyrkerne og lokale stormenn. Kong Ostoja ble støttet av ungarerne, kong Tvrtko 2 av tyrkerne. I Hum hersket Stefan Vukšić, som i 1448 tok tittelen herceg ('hertug', derav navnet Hercegovina). I 1459 tvang den bosniske kongen Stefan Tomašević den bosniske kirken over til katolisismen. Bosnia ble stadig mer presset av tyrkerne.

Det bosniske kongedømmet falt i 1463 da den siste bosniske kongen, Stefan Tomašević, ble henrettet av tyrkerne. De nordligste områdene var under ungarsk kontroll til 1527. I 1482 tok tyrkerne Hercegovina. Som tyrkernes utpost mot vest var Bosnia utsatt for stadige kriger mellomDet osmanske og Det habsburgske imperiet. Det administrative sete for provinsen (sandžak) Bosnia var Sarajevo (til 1553), Banja Luka (til 1639), Sarajevo igjen (til 1690) og siden Travnik.

Fra 1580 var hele Bosnia og Hercegovina samlet. Tyrkernes føydale militærsystem ble innført. Til midten av 1600-tallet praktiserte tyrkerne «blodskatt» (devşirme), guttebarn ble ført til Istanbul i tyrkisk tjeneste og ble janitsjarer. Mange bosniere fikk på denne måten høye poster (som pasja eller vesir) i Det osmanske riket. Den mest kjente var storvesir Mehmed Paša Sokolović (Sokolli) på 1500-tallet.

Tyrkerne gjennomførte ingen tvangsislamisering, men likevel gikk mange over til islam. Mot slutten av 1500-tallet var flertallet av befolkningen muslimer. Årsaken kan være den svake stilling kirken hadde før tyrkernes erobring og rivaliseringen mellom ulike kirker. Muslimenes privilegerte stilling, juridisk og økonomisk, bidro til overgangen til islam. Byene i Bosnia ble rike sentra for islamsk kultur, særlig Sarajevo under stattholderen Gazi Husrev-beg på 1500-tallet. Den orientalske bykulturen satte sitt preg på arkitektur, kunst og litteratur.

Mens den katolske kirken ble forfulgt, fikk den ortodokse relativ frihet under tyrkerne. Tyrkerne lot mange ortodokse fra Hercegovina slå seg ned i grenseområdene i nordvest etter at den katolske befolkningen flyktet på 1500-tallet. Noen var serbere, men de fleste var rumensktalende, nomadiske vlah-er som senere ble assimilert med serberne. Østerrikerne organiserte på sin side Militærgrensen (Vojna krajina) med ortodokse (serbiske) grensesoldater som vern mot tyrkerne.

På 1600- og 1700-tallet ble det tyrkiske styret svekket på grunn av indre uro, oppstander mot skattebyrden og lokale stormenns motstand mot sultanen, og gjentatte kriger med Østerrike og Venezia. I 1697 trengte den østerrikske prins Eugen av Savoia helt frem til Sarajevo og brente byen.

Ved freden i Karlowitz i 1699 måtte tyrkerne gi kystområdene tilbake til Venezia og Ungarn til Østerrike. Ved freden i Passarowitz i 1718 måtte tyrkerne gi fra seg bosnisk territorium i nord til østerrikerne og i sør til Venezia. Etter nye kriger med Østerrike fastla Beograd-traktaten i 1739 Bosnias nordgrense.

På slutten av 1700-tallet hadde Østerrike og Russland planer om å dele Balkan, og det var kriger i årene 1788–1791. Etter intermessoet med Napoleons Illyriske provinser som Bosnias vestgrense i 1809–1814, kom igjen konfrontasjon med Østerrike til å prege 1800-tallet. Etter 1815 begynte Serbia å konsolidere seg som stat i øst og hadde ambisjoner om å innlemme Bosnia.

En arvelig føydalklasse og lokale hærførere (kapetani) som utviklet seg fra 1600-tallet, ble svært selvstendige i forhold til sultanen. Mens også kristne hadde kunnet være godseiere tidligere, og muslimske bønder livegne, førte utviklingen til at på 1800-tallet var alle de store godseierne (aga-er, beg-er) muslimer, mens flertallet av de livegne (kmet-er) var kristne. Forholdene for de fattige livegne ble vanskeligere og førte til mange bondeopprør i 1830-årene.

Reformene innenfor det tyrkiske riket førte til misnøye blant den muslimske overklassen i Bosnia og opprør mot sultanen, som slo ned motstanden. Det største opprøret, ledet av Husejn-kapetan i 1830-årene, ble slått ned av Ali-aga Rizvanbegović fra Hercegovina. I 1850-årene gikk sultanens dyktige stattholder, Omer-paša Lataš, inn for å opprette ro og orden, og i 1860-årene styrte den reformvennlige Topal Osman-paša.

Skattene var høye, og forholdene vanskelige for bøndene. Holdningen til den kristne befolkningen ble mer tilspisset etter hvert som serbisk og kroatisk nasjonalisme vokste. I 1870-årene var det likevel en god del serbiske og kroatiske skoler i Bosnia.

I 1875 brøt det ut en bondeoppstand i Hercegovina, som spredte seg til Bosnia. I løpet av 1876 ble hundrevis av landsbyer brent og flere tusen bønder drept. I juli 1876 erklærte Serbia og Montenegro krig mot Det osmanske riket, og i 1877 fulgte Russland etter. Russland seiret, og ifølge San Stefano-traktaten i 1878 skulle Bosnia forbli tyrkisk, men reformer innføres. Ved Berlinkongressen i juli samme år bestemte stormaktene at Østerrike-Ungarn skulle okkupere og administrere Bosnia-Hercegovina for å hindre uro og som en motvekt mot russisk innflytelse på Balkan.

For østerrikerne var det viktig å forhindre serbisk ekspansjon. Østerrikerne nedkjempet den bosniske motstanden i løpet av tre måneder.

Administrativt ble Bosnia-Hercegovina lagt under det felles østerriksk-ungarske finansministeriet i Wien. Mange, overveiende muslimer (kanskje 100 000), utvandret, særlig til Tyrkia. Østerrikerne moderniserte administrasjon, rettsvesen, kommunikasjoner og næringsliv, men gjennomførte ingen jordreform. Mange bønder var fortsatt livegne på storgodsene til de muslimske jordeierne.

Østerrikerne utviklet skogbruk og bergverksdrift (kull, kopper, krom, jern). I 1913 var det 65 000 industriarbeidere i Bosnia-Hercegovina. Østerrikerne lot de tre trossamfunnene styre seg selv og ha egne skoler, men katolikkene ble favorisert. I 1882 fikk muslimene et eget religiøst styre under en leder (reis-ul-ulema). Muslimene forsøkte å holde på sine privilegier ved å samarbeide med østerrikerne, og det var bare spredte tilløp til motstand.

Den østerriksk-ungarske ministeren Benjámin Kállay som administrerte Bosnia-Hercegovina i 1882–1903, utviklet ideen om en egen bosnisk nasjonalitet for å motvirke serbisk og kroatisk nasjonalisme. Men påvirkningene fra Serbia og Kroatia var for sterke. Forholdet mellom Østerrike-Ungarn og Serbia ble forverret ved «grisekrigen» i 1906. Ungtyrkernes revolusjon i 1908 bidro også til Østerrike-Ungarns beslutning om å annektere Bosnia-Hercegovina 5. oktober samme år. Anneksjonen førte til voldsomme protester i Serbia, hvor det ble dannet hemmelige organisasjoner, blant annet «Sammenslutning eller død» (kalt «Den sorte hånd»), som opererte i Bosnia-Hercegovina. Anneksjonen førte også til en internasjonal krise.

I 1909 inngikk Østerrike-Ungarn og Tyrkia en avtale som gav Østerrike-Ungarn full rett over Bosnia-Hercegovina, men overlot Sandžak Novi Pazar til Tyrkia. Internt i Bosnia-Hercegovina ble forholdene noe bedret under den liberale ministeren baron Burián (1903–1912).

I 1910 ble Bosnia-Hercegovina en egen administrativ provins med en provinsregjering i Sarajevo. Det ble opprettet et parlament, og muslimene, serberne og kroatene fikk ha sine politiske partier. I Serbia og Kroatia vokste den antiøsterrikske stemningen, og mange gikk inn for sydslavisk samarbeid.

Erkehertug Franz Ferdinand og hans kone Sophie, hertuginnen av Hohenberg, på trappen til rådhuset i Sarajevo fem minutter før de ble myrdet.

Franz Ferdinand og Sophie av Bettmann/Corbis/The Guardian. Falt i det fri (Public domain)

I Bosnia-Hercegovina samlet Mlada Bosna ('Det unge Bosnia') studenter med jugoslavisk (sørslavisk) orientering. Serbias seirer mot tyrkerne under Balkankrigen i 1912 økte de pro-serbiske og anti-østerrikske stemningene i Kroatia og Bosnia-Hercegovina. Spenningen mellom Serbia og Østerrike-Ungarn økte i 1913. Da Østerrike-Ungarn gjennomførte store militærmanøvrer og tronarvingen erkehertug Franz Ferdinand besøkte Bosnia-Hercegovina på serbernes «hellige» dag 28. juni 1914 (dagen for Kosovo-slaget i 1389), ble han myrdet sammen med sin gemalinne av den unge studenten Gavrilo Princip. Attentatet er senere kjent som Skuddene i Sarajevo. En måned senere erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia.

Under den første verdenskrig kjempet bosniske soldater på østerrikernes side, men mange serbere meldte seg som frivillige på serbisk side. Østerrikerne slo hardt til mot «serbiske nasjonalister». Mange bosniske politikere støttet tanken om å opprette en egen sørslavisk enhet innenfor Østerrike-Ungarn, andre støttet en egen sørslavisk stat. Da Østerrike-Ungarn tapte krigen og monarkiet ble oppløst, valgte Det bosniske nasjonalråd å gå inn i den nye sørslaviske staten, Kongeriket av serbere, kroater og slovenere (senere kalt Jugoslavia), som ble proklamert 1. desember 1918.

Etter overgrep mot den muslimske befolkningen og gjennomføring av jordreformer, fulgte en utvandringsbølge til Tyrkia i 1919. I mellomkrigstiden ble muslimenes politiske interesser ivaretatt av partiet Den jugoslaviske muslimske organisasjon, ledet av Mehmed Spaho. Partiet ønsket at Bosnia-Hercegovina skulle være en selvstyrt enhet innenfor den nye staten, men Jugoslavia (som staten het fra 1929) ble i stedet sterkt sentralisert fra Beograd og dominert av serberne. Ved den serbisk-kroatiske overenskomsten i 1939, da Kroatia fikk utstrakt selvstyre, ble Bosnia-Hercegovina delt opp.

Da Jugoslavia ble okkupert av Tyskland og Italia i april 1941, under andre verdenskrig, ble Bosnia-Hercegovina innlemmet i den fascistiske kroatiske Ustasja-staten (se Ustasja-bevegelsen) Den uavhengige staten Kroatia. Ustasjaene innførte et terror-regime og massakrerte titusener av serbere. De fleste av Bosnias 14 000 jøder ble drept. Mange muslimer ble drept av serbiske nasjonalister.

I alt anslås det at serberne hadde cirka 190 000 krigsofre, mens kroatene og muslimene hadde cirka 75 000 hver. I Bosnia-Hercegovina opererte to motstandsbevegelser som bekjempet hverandre, de serbisk-nasjonalistiske tsjetnikene under Draža Mihajlović og de kommunistiske partisanene under Josip Broz Tito. Sarajevo ble befridd av partisanene 6. april 1945.

Tito gjorde Bosnia-Hercegovina til en av seks delrepublikker i det sosialistiske Jugoslavia. I den første tiden var Tito-regimet stalinistisk. Religion, særlig islam, ble forfulgt, og det var først i 1960-årene at de bosniske muslimene fikk utfolde sin religiøse og kulturelle egenart. Etter andre verdenskrig ble tungindustri bygd ut i Bosnia-Hercegovina, men likevel var republikken blant de fattigste i Jugoslavia. Nest etter Kosovo hadde Bosnia-Hercegovina i 1970-årene høyest spedbarnsdødelighet, lavest utdanningsnivå, høyest analfabetisme og lavest andel bybefolkning. Bosnia-Hercegovina hadde stor utvandring til andre republikker, særlig Serbia.

Etter Titos død i 1980 var et dogmatisk kommunistparti ved makten i Bosnia-Hercegovina. Kommunistpartiet grep inn mot muslimske aktivister i 1983, da 13 muslimer, blant dem Alija Izetbegović, ble dømt til lange straffer. I 1980-årene gjorde den økonomiske krisen seg sterkt gjeldende også i Bosnia-Hercegovina.

I 1992 ble den jugoslaviske staten oppløst. Krigene i Bosnia-Hercegovina mellom serbere, kroater og bosniaker i 1992–1995 dreide seg om hvilken gruppe som skulle ha kontroll over republikken Bosnia-Hercegovina. Krigen endte i Daytonavtalen.

Oppgjøret med krigsforbryterne har stått sentralt, og har vært håndtert av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICTY). Det politiske livet har vært preget av drakamp mellom FNs Høyrepresentants integrerende bestrebelser og lederne for de nasjonalt orienterte partiene blant bosniaker, serbere og kroater. Serberne og kroatene i landet stemmer massivt for parter som ønsker sterk grad av etnisk basert selvstyre. I 2013 ble innføringen av nye ID-kort lammet av at politikerne ikke ble enige om hvorvidt personnummeret skulle angi hvilken entitet personen hører hjemme i. Blant bosniakene deler velgerne seg mellom nasjonalistiske partier og de som står for en multi-etnisk linje.

  • Dahl, Thorleif: Bosnia og Hercegovina 1875-1909 : en utenrikspolitisk studie, 1994, isbn 82-03-20073-7, Finn boken
  • Malcolm, Noel: Bosnia: a short history, 2002, isbn 0-330-41244-2, Finn boken
  • Mønnesland, Svein: Før Jugoslavia, og etter, 5. utg., 2006, isbn 82-91224-37-4, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.