Jugoslavias historie

1. desember 1918 ble en jugoslavisk (sørslavisk) stat opprettet med navnet Serbernes, kroatenes og slovenernes kongerike (Kongeriket SHS). Den direkte foranledningen var avslutningen av første verdenskrig og Østerrike-Ungarns sammenbrudd.

Selv om statsdannelsen fant sted i all hast, var den resultat av en lang prosess. «Den jugoslaviske ideen» om enhet og samarbeid mellom de sørslaviske folkene hadde røtter tilbake til første halvdel av 1800-tallet og stod særlig sterkt i Kroatia, hvor den «illyriske» bevegelsen var en romantisk, sørslavisk bevegelse. Kroatia var underlagt Ungarn, og med økt undertrykkelse ble tanken om en felles stat med serberne mer tiltrekkende etter 1900; den ble styrket av serbernes seirer i Balkankrigene i 1912–1913.

I løpet av første verdenskrig virket to grupper for opprettelse av en jugoslavisk stat. Jugoslaviske, særlig kroatiske, emigranter organiserte «Den jugoslaviske komiteen», mens sørslaviske politikere innenfor Østerrike-Ungarn opprettet et «Nasjonalråd».

«Den jugoslaviske komiteen» hadde sitt sete i London og ble ledet av kroaten Ante Trumbić. Da det i april 1915 ble inngått en hemmelig stormaktsavtale, «London-avtalen», om å tilby Italia et stort sørslavisk territorium dersom Italia gikk over til alliert side, ble faren for italiensk ekspansjon den viktigste grunnen til at slovenerne og kroatene gikk inn for en løsning sammen med Serbia.

I Serbia ønsket den ledende politikeren, statsminister Nikola Pašić, primært en storserbisk løsning. I juli 1917 møttes representanter for Den jugoslaviske komiteen og Pašić på Korfu og undertegnet «Korfu-deklarasjonen» om en fremtidig jugoslavisk stat under det serbiske Karadjordjević-dynastiet.

I Østerrike-Ungarn organiserte slovenske og kroatiske politikere i 1916 en «sørslavisk klubb» som gikk inn for samling av sørslaverne i en egen enhet innenfor Habsburg-monarkiet. I oktober 1918 møttes et nasjonalråd av slovenere, kroater og serbere innenfor Østerrike-Ungarn, med sloveneren Anton Korošec (1872–1940) som formann. Nasjonalrådet gav Den jugoslaviske komiteen fullmakt til å opptre på dets vegne.

I slutten av oktober overførte den kroatiske nasjonalforsamlingen sine fullmakter til Nasjonalrådet, og man proklamerte Staten av slovenere, kroater og serbere, altså bestående av sørslaverne innenfor Østerrike-Ungarn. I slutten av november kom representanter for Nasjonalrådet til Beograd for å forhandle om sammenslutning med Serbia, noe den serbiske prinsregenten Aleksandar gikk med på. Montenegro, som var et eget kongedømme, ble presset til å godta den nye statsdannelsen.

Den nye staten bestod dermed av de to tidligere kongedømmene Serbia og Montenegro (med Makedonia og Kosovo som var blitt erobret fra tyrkerne i 1912–1913) samt de sørslaviske delene av Østerrike-Ungarn (Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina og Vojvodina i Sør-Ungarn).

Statens grenser ble fastsatt ved fredstraktatene i Versailles i 1919, unntatt grensen mot Italia som ble bestemt av Rapallo-traktaten i 1920. Italia fikk hele Istria-halvøya og Venezia Giulia-provinsen med stor slovensk befolkning, samt byene Zadar og flere øyer i Adriaterhavet.

I Kärnten, en provins i Østerrike med stor slovensk befolkning, ble det avholdt en folkeavstemning i 1920 om tilslutning til Jugoslavia, men flertallet ønsket å tilhøre Østerrike.

Byen Fiume/Rijeka ble okkupert av Gabriele D'Annunzio, og ble i 1924 innlemmet i Italia. Forholdet til Ungarn var spent på grunn av den store ungarske minoriteten i Vojvodina (cirka 400 000). Jugoslavia hadde også et spent forhold til Bulgaria på grunn av Makedonia, og til Albania på grunn av Kosovo.

Den jugoslaviske staten var mer sammensatt enn noen av de andre nye statene som ble opprettet etter første verdenskrig. Ingen folkegruppe utgjorde flertall. Det var offisiell politikk å slå serbere, kroater og slovenere sammen for å skape et kunstig inntrykk av et dominerende «statsfolk». Minoriteter som makedonere, albanere, ungarere eller bosniske muslimer (bosniaker) hadde ingen kulturelle rettigheter. Ifølge folketellingen i 1921 hadde staten omkring tolv millioner innbyggere.

Jugoslavia var et utpreget jordbruksland og blant de fattigste landene i Europa. Økonomisk var det store forskjeller mellom de tidligere habsburgske områdene (Slovenia, Kroatia, Vojvodina), som var mer industrialiserte enn Serbia som var svakt utviklet. I løpet av mellomkrigstiden opplevde landet en sterk økonomisk vekst.

Det politiske liv i mellomkrigstiden var preget av spørsmålet om staten skulle være sentralstyrt eller en føderasjon. Kroatene og slovenerne hadde forventet en viss grad av selvstyre slik de hadde hatt innenfor Østerrike-Ungarn. Serbia hadde gått ut av første verdenskrig med stor prestisje som en av seiersmaktene, og forventet å spille en dominerende rolle.

I 1921 ble den serbiske regenten, kronprins Aleksandar, kronet som konge i den nye staten. Med sin sterke og veltrente hær og vel utbygde embetsverk kom serberne til å undertrykke de andre folkegruppene. Ved valgene i 1920 fikk de sentralistisk orienterte partiene flertall i nasjonalforsamlingen, Skupština. Statsminister ble den tidligere serbiske statsministeren Nikola Pašić fra Det radikale partiet, et konservativt, storserbisk parti. Sentralistisk var også Det demokratiske partiet, ledet av Svetozar Pribičević, en serber fra Kroatia. I Kroatia var Bondepartiet (HPSS) det største, med Stjepan Radić som leder. Han var sterk motstander av sentraliseringen.

Grunnloven av 1921 gjorde staten sterkt sentralistisk og serbiskdominert. Samtidig ble kommunistpartiet forbudt etter et mislykket attentat mot kongen og statsministeren. I 1920-årene ble det politiske livet preget av konstante kriser, med stadige regjeringsskifter og politisk terror. Pašić var leder for ti regjeringer frem til han døde i 1926. Ingen av partiene hadde flertall i nasjonalforsamlingen, og partilederne klarte ikke å danne koalisjoner.

En kort periode i årene 1925–1926 var Stjepan Radić medlem av regjeringen, men valgte for det meste å motarbeide sentralmakten og boikotte det parlamentariske liv. I 1928 ble han og hans nevø skutt under et møte i nasjonalforsamlingen av en montenegrinsk deputert, og døde vel en måned senere. Med attentatet i nasjonalforsamlingen var bruddet mellom Zagreb og Beograd definitivt.

6. januar 1929 oppløste kong Aleksander parlamentet, opphevet forfatningen og innførte kongelig diktatur. Landet ble inndelt i ni store distrikter, banovinaer, som ikke fulgte etniske eller historiske grenser. Offisielt snakket man nå om jugoslavene som «tre stammer av ett folk». Som uttrykk for statens «nasjonale enhet», ble navnet forandret til Jugoslavia. Men det kongelige diktaturet løste verken den politiske eller økonomiske krisen. Misnøyen vokste, og det stod frem ekstremistiske eksilorganisasjoner, som den makedonske IMRO og den kroatiske Ustasja.

Utenrikspolitisk tilhørte Jugoslavia fra 1920 Den lille entente sammen med Tsjekkoslovakia og Romania, land som var mot ungarske ekspansjonsplaner, og landet var knyttet til Frankrike (vennskapsentente fra 1927). I 1934 dro kong Aleksandar på offisielt besøk til Frankrike, og ved ankomsten til Marseille ble han og den franske utenriksministeren myrdet av en makedonsk terrorist som stod i ledtog med den kroatiske Ustasja-bevegelsen. Aleksandars ti år gamle sønn Petar ble konge (Petar 2), med onkelen prins Pavle (Paul) som regent.

I mai 1935 skrev Pavle ut nyvalg, men på grunn av påstått valgfusk ble parlamentet boikottet av opposisjonen, ledet av Vladko Maček. Den nye statsministeren Milan Stojadinović fortsatte den harde linjen og lot Jugoslavia nærme seg stadig mer aksemaktene. Fra 1934 ble Tyskland, og ikke Frankrike, Jugoslavias viktigste støtte, og samme år gikk Jugoslavia med i Balkanententen sammen med tidligere erkefiende Bulgaria. Økonomisk ble Jugoslavia knyttet til Tyskland.

I 1937 brøt det ut heftig strid om en overenskomst mellom Beograd og Vatikanet («Konkordatet») om å normalisere forholdet til den katolske kirke. Voldsomme protester fra serbisk-ortodokst hold gjorde at Stojadinović måtte trekke forslaget tilbake.

Valgene i 1938 ble et nederlag for regjeringen, mens Maček gjorde det godt. Ny statsminister ble Dragiša Cvetković, som straks tok opp forhandlinger med Maček om en løsning på det kroatiske spørsmålet. I 1939 ble Banovina Kroatia opprettet som en autonom provins.

I mars 1945 overtok regentrådet og den provisoriske regjeringen med Tito som statsminister. Ivan Šubašić ble utenriksminister, og i alt var fire fra eksilregjeringen med i Titos regjering. Men kommunistene dominerte. I april 1945 sluttet Tito en vennskaps- og bistandspakt med Sovjetunionen. Først 9. mai 1945 ble Zagreb befridd av partisanene. Jugoslavia hadde lidd enormt under krigen, både materielt og i tap av menneskeliv. Offisielt var tallet på krigsofre 1,7 million, men senere undersøkelser tyder på at tallet var omkring én million.

På grunn av krigsinnsatsen stod kommunistpartiet i Jugoslavia sterkere enn i andre østeuropeiske land, og maktovertakelsen skjedde derfor raskere og mer brutalt. De ikke-kommunistiske medlemmene i samlingsregjeringen ble presset ut, og ved valget i november 1945 var det bare én liste. Den kommunistiske maktovertakelsen var et faktum. Kongedømmet ble opphevet og Den føderale folkerepublikken Jugoslavia (SNRJ) ble proklamert.

Kanskje så mange som 100 000 politiske motstandere ble henrettet av Tito etter krigen uten lov og dom. «Klassefiender» ble dømt og fikk sine eiendommer konfiskert. Den første perioden i Jugoslavias etterkrigshistorie 1945–1953 ble preget av stalinisme. Jugoslavia ble en sentralistisk ettpartistat. Grunnloven av 1946 var bygd på Josef Stalins grunnlov i Sovjetunionen. I tillegg til Jugoslavias kommunistparti (KPJ) var maktbasen Jugoslavias folkehær (JNA) og det hemmelige politiet (UDBA).

Tito forsøkte å løse det nasjonale spørsmålet ved å gi de ulike folkegruppene utstrakt kulturelt selvstyre. Makedonerne fikk for første gang bruke sitt eget språk, makedonsk, albanerne fikk bruke albansk og minoritetene ble gitt kulturelle rettigheter. Slagordet var «enhet og brorskap». Landet ble en forbundsstat (føderasjon) etter sovjetisk mønster, med seks republikker og to autonome provinser (Vojvodina og Kosovo) innenfor den største republikken, Serbia. Men i den første tiden var selvstyret svært begrenset. Grensene mellom delrepublikkene fulgte så vidt mulig gamle historiske grenser.

Spørsmålet om Jugoslavias grenser mot Italia og Østerrike førte til konflikter. Jugoslavia tok Istria-halvøya som hadde tilhørt Italia i mellomkrigstiden, og over 200 000 italienere flyktet til Italia. Tito ønsket å innlemme også Trieste og besatte byen i 1945, men ble tvunget til å trekke seg tilbake av de allierte. I 1946 ble området delt i to soner, men uenighet om delingen mellom Italia og Jugoslavia førte til en internasjonal krise som først ble løst i 1954, da Italia fikk byen Trieste og Jugoslavia byens omland.

Allerede under andre verdenskrig hadde Tito planer om å opprette en Balkan-føderasjon som skulle omfatte Jugoslavia, Albania, Bulgaria og om mulig Hellas. Titos selvstendige utenrikspolitikk uroet Stalin, som i 1947 opprettet et kommunistisk informasjonsbyrå (Kominform) med sete i Beograd for å styrke sin makt. En maktkamp utviklet seg mellom Moskva og Beograd om kontrollen over Jugoslavia; ideologiske forskjeller spilte liten rolle.

Striden førte til at Stalin utstøtte Jugoslavia fra Kominform 28. juni 1948. Sovjetunionen og Øst-Europa utsatte Jugoslavia for voldsomt press og en økonomisk boikott som holdt på å knekke landet. Bruddet med Stalin førte til en storstilt jakt på Stalin-sympatisører, som ble sendt til blant annet den beryktede fangeøya Goli Otok («Den nakne øya») i Adriaterhavet; blant dem som ble utrensket var den kroatiske kommunistlederen Andrija Hebrang (1899–1949).

Selv etter bruddet med Stalin satte jugoslavene i gang kollektivisering av landbruket i 1949, et eksperiment som ble oppgitt etter noen få år. Fra begynnelsen av 1950-årene begynte Jugoslavia å få betydelig bistand fra vestlige land, særlig omfattende hjelp og lån fra USA.

Fra begynnelsen av 1950-årene kom det også et gradvis skifte i retning av reformer og desentralisering. På den sjette partikongressen i 1952 ble kommunistpartiet omdøpt til Det jugoslaviske kommunistforbundet (SKJ), en seier for dem som ønsket en større grad av føderalisering i motsetning til sentralistene. Allerede i 1950 ble en lov om arbeiderråd i bedriftene vedtatt, og grunnloven av 1953 slo fast «arbeiderselvstyret» som prinsipp.

Økonomisk innførte Jugoslavia en «sosialistisk markedsøkonomi», hvor bedriftene hadde selvstyre og de lokale kommunistpartiene fikk større styring over økonomien. Også i kulturlivet skjedde det en gradvis liberalisering. Men da Milovan Djilas, tidligere propagandaminister og Titos nære medarbeider gikk inn for reformer og kritiserte «den nye klassen», den kommunistiske elitens livsstil, ble han 1954 utstøtt av partiet, anklaget for statsfiendtlig virksomhet og dømt til flere års fengsel.

Titos balansegang mellom øst og vest gav Jugoslavia en stadig viktigere internasjonal posisjon. Tito var med på å grunnlegge den alliansefrie bevegelse av land, særlig i den tredje verden, som ønsket å holde seg nøytrale i øst/vest-konflikten. I 1953 inngikk Jugoslavia en Balkan-pakt med Hellas og Tyrkia om vennskap og samarbeid. Etter Stalins død ble forholdet til Sovjetunionen bedret, og i 1955 kom Nikita Khrusjtsjov på offisielt besøk til Beograd. «Moskva-deklarasjonen» i 1956 normaliserte forholdet mellom partiene. Jugoslavia støttet Sovjetunionens undertrykkelse av oppstanden i Ungarn i 1956, og Jugoslavia fikk store våpenleveranser fra Sovjetunionen. Men invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968 forverret forholdet til Sovjetunionen.

Forfatningen av 1963 gikk videre i retning av desentralisering, og statens navn ble endret til Den sosialistiske føderative republikk Jugoslavia (SFRJ). Tito var ifølge grunnloven president på livstid. I 1965 gjennomførte Jugoslavia en økonomisk reform som skulle styrke markedsmekanismene og reformere bankvesenet. Selv om levestandarden steg betraktelig i 1960-årene, var ikke reformene vellykkede. Flere hundre tusen jugoslaver ble «gjestearbeidere» i Vest-Europa, og motsetningene vokste mellom de velstående og de underutviklede landsdelene.

I 1960 var Slovenias bruttonasjonalprodukt (BNP) fem ganger høyere enn Kosovos. Overføringene fra de rike til de fattige landsdelene skapte misnøye både hos giverne og mottakerne. Motsetningene økte også etter hvert som kulturlivet og media ble friere i 1960-årene. Med utdanningseksplosjonen utfordret et nytt velutdannet sjikt partisangenerasjonens makt. Men det største hinderet for reformer var partiets monopol.

Selv om kommunistpartiet prøvde å fremme en felles jugoslavisk identitet, bidro ikke partiets nasjonalitetspolitikk til å fjerne de nasjonale motsetningene. Tvert imot ble mange ulikheter opprettholdt og styrket under kommunistregimet, gjennom utstrakt desentralisering og kulturell autonomi.

Jugoslavia var oppdelt i ulike språk, og innenfor det dominerende språket som hadde to «varianter» (serbokroatisk/kroatoserbisk), skilte alfabetet serberne fra kroatene ved at serberne som andre ortodokse slavere bruker det kyrilliske alfabetet. Religiøst var Jugoslavia splittet mellom den ortodokse kirke (serbere, montenegrinere, makedonere), den katolske kirke (slovenere, kroater) og islam (bosniaker, albanere, tyrkere). Det var ikke slik at kommunistene la et lokk over motsetningene, tvert imot lot kommunistene sammensetningen av politiske organer bygge på en nasjonal fordelingsnøkkel, og på mange måter ble motsetningene styrket av det kommunistiske systemet. Men religionen ble undertrykt. Selv om kirkesamfunnene fikk lov til å drive sin virksomhet, var staten ateistisk.

På slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene begynte etniske konflikter å rokke ved Jugoslavias stabilitet. I 1968 demonstrerte albanerne i Kosovo for større rettigheter. I perioden 1967–1971 vokste det frem en nasjonalistisk bevegelse i Kroatia, ledet av intellektuelle, studenter og til dels Kroatias reformkommunistiske partiledelse. I desember 1972 slo Tito til og avsatte partiledelsen, med påfølgende utrenskninger og arrestasjoner av blant annet flere av politikerne som stod frem i Kroatia etter kommunismens fall 20 år senere. I 1972 avsatte Tito den liberale partiledelsen i Serbia, og i tillegg ble liberale politikere fjernet i andre republikker.

I 1974 ble en ny grunnlov vedtatt, som innførte et komplisert politisk og økonomisk system og en omfattende desentralisering. Delrepublikkens fullmakter ble betydelig styrket, og de to autonome provinsene Kosovo og Vojvodina fikk omtrent like utstrakt selvstyre som republikkene. I 1976 ble en ny økonomisk lovgiving vedtatt – næringslivet skulle organiseres i basisgrupper, «grunnorganisasjoner av forent arbeid», som kunne inngå i et nett av samarbeidsavtaler. Dette nye systemet, utarbeidet av Titos nærmeste medarbeider, sloveneren Edvard Kardelj, må antakelig ta sin del av skylden for Jugoslavias sammenbrudd.

Josip Broz Tito døde i 1980. Landet fikk nå et kollektivt lederskap som bygde på rotasjonsprinsippet og som skulle ta avgjørelser på grunnlag av enighet, noe som i praksis førte til passivitet, til tross for at Jugoslavia kom ut i en dyp krise i 1980-årene. Økonomien var i krise på grunn av det ineffektive økonomiske systemet og de store lånene Jugoslavia hadde tatt opp i utlandet i 1970-årene.

I 1985 var arbeidsløsheten over 16 prosent, realinntekten i offentlig sektor var falt med 25 prosent i forhold til 1979 og den årlige inflasjonen passerte 100 prosent. I 1988 nådde inflasjonen 250 prosent. Ante Marković, som ble statsminister i 1989, gjennomførte sjokkterapi, stanset hyperinflasjonen på 2500 prosent dette året og knyttet den jugoslaviske dinaren til vestlig valuta.

Parallelt med den økonomiske krisen i 1980-årene vokste nasjonalismen. Allerede i 1981 brøt det ut omfattende demonstrasjoner blant albanerne i Kosovo. Oppstanden ble slått ned militært, men i Serbia økte kravet om at den serbiske minoriteten i Kosovo måtte beskyttes og Kosovo fratas sitt selvstyre.

Slobodan Milošević ble formann i det serbiske kommunistpartiet i 1986 og president i 1987, og det første han gjorde var å fjerne de liberale kommunistlederne i Serbia. Han forstod snart at den serbiske nasjonalismen kunne brukes til å konsolidere makten og begynte en kampanje rettet mot albanerne. Ved å mobilisere massene fjernet han partiledelsen i Kosovo, Vojvodina og Montenegro og forandret i 1989 den jugoslaviske grunnloven for å redusere Kosovos selvstyre, og i den nye grunnloven i 1990 ble selvstyret for Kosovo og Vojvodina opphevet.

Et høydepunkt i den serbiske nasjonale mobiliseringen var Miloševićs tale i Kosovo 28. juni 1989, dagen for slaget mot tyrkerne 600 år tidligere. Serbiske historiske myter og den serbisk-ortodokse kirken ble brukt i en kampanje for å hevde serbernes rettigheter innenfor føderasjonen. Det ble en utbredt oppfatning at Serbia var blitt vingestekket i Titos Jugoslavia. Miloševićs militante nasjonalisme og uvilje mot reform vakte en motreaksjon i Slovenia, hvor reformorienterte kommunister kom til makten, med Milan Kučan i spissen. Debatten mellom Serbia og Slovenia om demokratisering og desentralisering dominerte det politiske liv i 1988–1989. Allerede i september 1989 vedtok Slovenia lovendringer som åpnet for selvstendighet.

Kommunistregimenes fall i Øst-Europa høsten 1989 førte til at Jugoslavia ble liggende på etterskudd med demokratiske reformer. Ikke lenge etter gikk også det jugoslaviske kommunistpartiet i oppløsning, da slovenske delegater marsjerte ut fra en partikongress i januar 1990 og fikk følge av de kroatiske. Det betydde oppløsning av det felles jugoslaviske kommunistpartiet og slutten på maktmonopolet til kommunistpartiene i delrepublikkene. Dermed var det fritt frem for flerpartivalg i delrepublikkene. I Slovenia og Kroatia ble valgene avholdt våren 1990, i de andre republikkene mot slutten av året. Resultatet var at mange svært ulike politiske krefter kom til makten i de forskjellige republikkene.

Jugoslavias statsminister Ante Marković forsøkte sommeren 1990 å danne et alljugoslavisk parti, Alliansen av reformkrefter, men «reformistene» fikk liten oppslutning. I Kroatia ble valget vunnet av det sterkt nasjonalistiske partiet Den kroatiske demokratiske allianse (HDZ), ledet av Franjo Tudjman, som ble valgt til president. Den undertrykte kroatiske nasjonalismen fikk nå fritt spillerom, med militante utslag som skremte den serbiske minoriteten i Kroatia (cirka 580 000, tolv prosent av Kroatias befolkning). I Serbia og Montenegro vant de tidligere kommunistene, nå under navnet sosialister. I Bosnia-Hercegovina vant de tre partiene som bygde på nasjonal tilhørighet (bosnjaker, serbere, kroater). Bare i Slovenia og Makedonia vant mer liberale krefter.

Det ble ikke avholdt valg på føderalt nivå, og etter valgene i 1990, hvor nasjonalister kom til makten i de fleste republikker, lå veien åpen for oppløsning av føderasjonen. I juli 1990 stadfestet Slovenia at republikkens lover gikk foran føderasjonens. I september vedtok Serbia en grunnlov som sa det samme. I desember vedtok Kroatia en ny grunnlov som åpnet for løsrivelse, og Slovenia avholdt en folkeavstemning som gikk inn for selvstendighet.

Uenighet mellom Serbia og de andre republikkene om hva slags stat Jugoslavia skulle være, førte til statens sammenbrudd. Mens Kroatia, Slovenia og Makedonia ønsket et løsere statsforbund eller full selvstendighet, gikk Serbia inn for et samlet Jugoslavia, mest mulig sentralisert, med begrunnelsen at bare en slik stat kunne sikre rettighetene til de serbiske folkegruppene i Kroatia og Bosnia-Hercegovina (til sammen omkring to millioner, 25 prosent av serbernes samlede folketall). I virkeligheten var ikke Miloševicć interessert i at Slovenia skulle fortsette i staten, målet var å oppnå en stor-serbisk løsning på ruinene av Jugoslavia. Da måtte de serbisk-befolkede områdene i Kroatia samt hele Bosnia og Montenegro innlemmes i Serbia.

Våren 1991 kom det til lokale sammenstøt mellom serbere og kroater. Det jugoslaviske statspresidiet, som bestod av representanter fra delrepublikkene, ble lammet av serbisk boikott da kroaten Stipe Mesić ble kroatisk representant i mai. Republikkpresidentene førte resultatløse forhandlinger. 19. mai stemte flertallet i Kroatia for uavhengighet. Da Slovenia og Kroatia erklærte seg uavhengige 25. juni 1991, gikk Den sosialistiske forbundsrepublikken Jugoslavia i oppløsning. Makedonia fulgte etter i september samme år, og Bosnia-Hercegovina erklærte uavhengighet våren 1992. Oppløsningen førte til krig i Slovenia, Kroatia og Bosnia-Hercegovina.

I 1992 opprettet Serbia og Montenegro Forbundsrepublikken Jugoslavia, ledet av Slobodan Milošević. Ønsket om å bli anerkjent som legal etterfølger av staten Jugoslavia ble ikke oppfylt, siden staten ikke fikk FN-medlemskap. I 2003 ble navnet forandret til Statsunionen av Serbia og Montenegro. Unionen gikk i oppløsning i 2006.

Oppløsningen kom av mange og kompliserte årsaker. Historisk var Jugoslavia sammensatt av nasjoner med svært ulike tradisjoner. Innenfor Jugoslavia var det større kulturelle forskjeller enn mellom noen andre steder i Europa. Selv om historiske problemstillinger spilte en rolle, kom oppløsningen ikke av gammelt hat eller historiske konflikter mellom disse nasjonene, men av manglende evne til å finne politiske løsninger som alle kunne være fornøyd med.

Mangel på demokrati både i mellomkrigstiden og etter andre verdenskrig gjorde at de enkelte nasjonene mente de ikke fikk utfolde seg. Det var ikke mulig å diskutere problemene fritt, noe som åpnet for sjåvinisme og konspirasjonsteorier (som forestillinger om at «vår nasjon er undertrykt av de andre»).

Den ekstreme desentraliseringen i Titos seneste periode skapte et politisk redskap for nasjonalister i delrepublikkene, som alle bygde på det nasjonale prinsippet (selv i Bosnia-Hercegovina, hvor det var tre nasjoner). Ettpartisystemet gjorde at folk ikke var forberedt på demokrati da kommunistregimet raknet, de kjente bare til de nasjonale motsetningene. De økonomiske problemene på 1980-tallet og et økonomisk system som ikke fungerte, styrket rivaliseringen mellom delrepublikkene.

Jugoslavias oppløsning kom ikke av utenlandsk innblanding, selv om dette ofte blir hevdet. De ledende stormaktene ønsket i 1990–1991 at Jugoslavia skulle fortsette som én stat.

Jugoslavias problem var at de politikerne som kom til makten ikke var interessert i å løse problemene innenfor en felles stat, for eksempel som en løsere forbundsstat, men bare tenkte på egen nasjons interesse. Hvis Jugoslavia gikk i oppløsning, skulle historisk urett løses («alle av vår nasjon i én stat»). Derfor var flere av de ledende politikerne for oppløsning av staten. Å insistere på en sterkt sentralisert stat var heller ingen løsning. Det er vanskelig å tenke seg hvordan et enhetlig Jugoslavia skulle fungert under et demokratisk flerpartisystem, med valg på nasjonalt nivå, siden den største nasjonen ville dominere.

Oppløsningen av Jugoslavia behøvde ikke vært noen katastrofe. Flere unioner er blitt oppløst på fredelig måte, som Norge-Sverige og Tsjekkoslovakia. Ulykken var at oppløsningen førte til krig, noe som ikke var naturgitt, men resultat av politiske handlinger.