Mosaikk, flatedekorasjon dannet av små fargede stykker, som regel av stein eller glass, satt ned i mørtel.

De eldste mosaikker stammer fra Uruk i Mesopotamia (ca. 3000 fvt.) og består av små kjegler i brent leire som ble trykket inn i fuktig leire slik at undersiden vendte ut. Disse mosaikker smykket halvsøyler. Tidlige gulvmosaikker er funnet i Gordion i Lilleasia (antagelig 700-tallet fvt.). Materialet er småstein i forskjellige farger satt ned i mørtel i abstrakte mønstre. Teknikken ble videreutviklet av grekerne (eksempler er kjent fra ca. 400 fvt.), som gikk over til å lage figuralmotiver, ofte utført i naturalistisk stil med rik polykromi. Enda rikere ble denne da man i hellenistisk tid begynte å bruke biter av glass sammen med tilhugd naturstein som marmor og lignende. De tilhugde stykkene kalles tesserae (sing. tessera). En kjent hellenistisk mosaikk-mester var Sosios, som virket i Pergamon.

Romerne overtok grekernes polykrome mosaikkteknikk og skapte rent illusjonistiske verk som imiterte malerier. Slike praktverk ble ofte satt inn som et lite bilde (emblema) i gulvet og omgitt av dekorative border. Et av de mest kjente eksempler på maleri-imitasjon i mosaikk er Aleksander-mosaikken fra Pompeii.

I de to første århundrer evt. ble den polykrome mosaikk i Italia fortrengt av mosaikk bestående av svarte figurer på hvit bunn, som fylte hele gulvflaten. På 200-tallet slo den polykrome mosaikk på ny igjennom, antagelig under østlig innflytelse, nå som store komposisjoner som dekket hele gulvet, for eksempel mosaikken fra Piazza ArmerinaSicilia. De eldste veggmosaikker stammer fra Pompeii og Herculaneum (før 79 evt.) og smykker fontener. Muligens ble mosaikk fra først av brukt på denne måten fordi materialet var vannavstøtende. Fra 100-tallet evt. er det bevart rester av mosaikk som dekorasjon på vegger og i hvelv (Hadrians villa ved Tivoli).

Først fra kristen tid har man bevart større veggmosaikker, fordi kirkene er blitt bevart for ettertiden i motsetning til de fleste andre bygninger. Både kirker og sekulærbygg var i tillegg til tesseramosaikk smykket med opus sectile, større stykker av tilskåret, farget stein som marmor. Mosaikkene fra Santa Maria Maggiore i Roma og Galla Placidias mausoleum i Ravenna (300-tallet evt.) er illusjonistiske. Siden ble stilen mer abstrakt; bakgrunnen ble blant annet erstattet av gull. Særlig bysantinerne utviklet en rik mosaikkteknikk med bruk av glass, farget naturstein, gull og sølv. Tesseraene ble satt inn i veggen i forskjellige vinkler for å oppfange lyset på bestemte måter. Mosaikkunsten i Italia var mer konvensjonell.

Blant kjente kristne mosaikker kan nevnes dekorasjonene i San Vitale og San Apollinare Nuovo i Ravenna, St. Demetrios i Thessaloniki, Hagia Sofia og Khora-kirken i Konstantinopel, San Marco i Venezia, Monreale på Sicilia, Santa Prassede og Santa Maria in Trastevere i Roma.

Også islam og de gamle indianerkulturer i Mellom-Amerika benyttet mosaikk i sin kunst (se islamsk kunst). I senmiddelalderen begynte mosaikken å tape terreng i Europa. Først i nyere tid har teknikken tatt seg opp igjen. Særlig i Mexico er det blitt skapt fargesprakende mosaikker som dekker hele husfasader.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.