Den svarte hånd

Medlemmer av den serbiske terroristorganisasjonen Den svarte hånd rundt 1910. Stående til høyre er Dragutin Dimitrijević, kjent som «Apis». Apis var grunnlegger av organisasjonen og stod bak mordet på kong Aleksander Obrenović.
Av .

Den svarte hånd var en hemmelig serbisk organisasjon som iverksatte flere politiske attentat tidlig på 1900-tallet. Organisasjonen ble dannet med utgangspunkt i en gruppe offiserer som drepte det serbiske kongeparet, kong Aleksandar Obrenović og dronning Draga, i 1903. Formålet var å bruke revolusjonære midler for å samle alle serbere i én stat, også de som på dette tidspunktet levde under Det osmanske eller Det habsburgske riket (Østerrike-Ungarn). Formelt ble organisasjonen stiftet i 1911 og er mest kjent fordi den hadde tilknytning til skuddene i Sarajevo i 1914.

Faktaboks

også kjent som:

serbisk Crna ruka

offisielt navn Samling eller død (serbisk Ujedinjenje ili smrt)

Den svarte hånd ble oppløst etter at organisasjonen ble beskyldt for å planlegge et attentat mot den serbiske regenten, Aleksandar Karadjordjević, i desember 1916, og tre av medlemmene ble henrettet.

Bakgrunn og kongemordet i 1903

Utgangspunktet for det hemmelige forbundet var en sammensvergelse blant serbiske offiserer for å ta livet av den serbiske kongen, Aleksandar Obrenović. Grunnen var at kongen, innsatt i 1889 da han bare var tretten år gammel, var usedvanlig upopulær på grunn av sin livsførsel, udugelige styre og ekteskapet med Draga. Hun var en hoffdame, enke, tolv år eldre enn ham og hadde tvilsomt rykte. Den politiske situasjonen var ustabil. Da kongen foretok utrenskninger i det militære, skapte det misnøye i offiserskorpset. Enda viktigere for de misfornøyde offiserene var hans nære forbindelse til Østerrike, som de så på som Serbias største fiende.

På denne tiden, omkring år 1900, var Serbia og Montenegro egne stater, men store deler av det som senere ble Jugoslavia, var under fremmed styre. De vestlige områdene, Slovenia, Kroatia, Dalmatia og Bosnia-Hercegovina var under Østerrike-Ungarn, mens de østlige områdene, Makedonia og Kosovo, var under Det osmanske riket (Tyrkia). Serbia var en liten stat uten adkomst til havet, og det var serbisk befolkning utenfor selve landet. Dessuten mente serbiske nasjonalister at kroatene, makedonerne og bosnjakene også var serbere. Serbias ambisjoner gikk derfor i to retninger, befri serberne som var under Østerrike-Ungarn og under Det osmanske riket. Kong Aleksandars gode forhold til Østerrike var et hinder for et serbisk opprør for å destabilisere Østerrike og innlemme Bosnia-Hercegovina i Serbia.

I et par-tre år planla en gruppe offiserer, etter hvert et par hundre, å ta livet av kong Aleksandar. Dette kan ha vært i ledtog med tronpretendenten fra det rivaliserende dynastiet, Petar Karadjordjević, som befant seg i eksil. Til slutt bestemte de seg for å storme selve kongepalasset. 11. juni 1903 tok tjue offiserer, ledsaget av noen soldater fra garden, seg inn i palasset midt på natten, til soverommet, men fant først etter to timer kongeparet som hadde gjemt seg i et hemmelig rom. Offiserene skjøt kong Aleksandar og dronning Draga, kuttet dem med sabler og slengte likene fra vinduet i palasset. Samme natt ble statsministeren, forsvarsministeren, dronningens bror og andre viktige personer likvidert.

Hovedmannen bak konspirasjonen var Dragutin Dimitrijević, kalt Apis (fordi man syntes han lignet på den egyptiske gudeoksen Apis). Han overlevde så vidt skudd han fikk under angrepet på palasset.

Den nye kongen, Petar I, var en helt annen støpning enn Aleksandar, utdannet i England, og han omformet Serbia til et demokrati. Men de konspiratoriske offiserene fortsatte å ha innflytelse, det var jo dem kongen kunne takke for at han ble innsatt. De fikk ledende stillinger, hadde kontroll over hæren og gikk ikke av veien for å ydmyke kongen.

I «Gamle-Serbia», det vil si Makedonia og Kosovo, organiserte Serbia fra 1904 geriljagrupper i en organisasjon som ble kalt Četnici (tsjetnikene). Serbia sendte væpnede tsjetnikavdelinger over grensen, hvor de kjempet mot det osmanske styret. De motarbeidet også Bulgarias innflytelse og terrorvirksomhet i Makedonia. Apis var med i ledelsen av tsjetnikene, og flere av tsjetniklederne ble med i Svarte Hånd.

Stiftelsen av Svarte Hånd

Østerrikes politikk på Balkan gjorde at serbisk nasjonalisme vokste i styrke. Statsminister Nikola Pašić ble sett på som altfor ettergivende overfor Østerrike. Serbia og Østerrike lå i «tollkrig», etter at Østerrike innførte toll på serbiske landbruksprodukter. I 1908 annekterte Østerrike-Ungarn det området de hadde okkupert i 1878, Bosnia-Hercegovina. Anneksjonen skapte voldsomme reaksjoner i Serbia. Offiserene fra kongemordet, særlig de yngre, blant dem Apis, fikk stadig større innflytelse og overveide et nytt statskupp.

Nasjonalistiske serbere dannet organisasjonen Narodna odbrana (Nasjonalt forsvar), først og fremst en kulturell organisasjon som skulle arbeide for den stor-serbiske ideen. Den bestod av et nettverk av agenter i de østerrikske områdene befolket av sørslavere. I 1909 utstedte Østerrike et ultimatum til Serbia: anerkjenne annekteringen og begrense Narodna odbranas virksomhet. Regjeringen fulgte påbudet, Narodna odbrana ble formelt oppløst, til stor misnøye blant ytterliggående nasjonalister. Organisasjonen hadde imidlertid fortsatt et hemmelig nettverk i Bosnia-Hercegovina.

3. mars 1911 dannet ti personer et hemmelig forbund kalt Ujedinjenje ili smrt (Samling eller død). Ujedinjenje betyr det å forenes, samling, slik som i uttrykket Italias samling, det vil si å samle alle serbere i én stat. Forbundet ble kjent som Crna ruka (Svarte Hånd), etter organisasjonens segl, en knyttneve som holder en fane med en hodeskalle og korslagte knokler, ved siden av en dolk, en bombe og en giftflaske. Apis forklarte senere at dette var normale symboler som viste at man var villig til å drepe (dolk og bombe) og ofre livet (gift).

Initiativtaker til Samling eller død var Bogdan Radenković, gymnaslærer i Skopje, som i hemmelighet hadde organisert tsjetnikenes motstand mot tyrkerne. Han hadde også representert serberne i Det osmanske riket som politiker, leder av Den serbiske demokratiske liga. De fleste var yngre offiserer som hadde deltatt i kongemordet i 1903, og en ledende person var fortsatt oberst Dragutin Dimitrijević (Apis), nå professor i strategi ved Militærakademiet. Som formann ble valgt Ilija Radivojević Čiča, kommandant for gendarmeriet. I statuttene gikk de inn for «å gjennomføre revolusjonær organisering i alle områder hvor det lever serbere». Medlemmer ble opptatt ved en seremoni som lignet frimurernes, hvor de måtte sverge troskap til organisasjonen. De ble organisert i celler og kjente ikke medlemmer i andre celler. Cellene hadde nummer, og medlemmene brukte nummer, ikke navn. De kommuniserte gjennom fingerte avisannonser.

I den første tiden var det et par hundre medlemmer. Etter noen måneder ble organisasjonen kjent, men hadde da infiltrert det militære og administrative apparatet i Serbia. De kontrollerte grense- og toll-stasjoner, blant annet mot Bosnia. Snart hadde de over to tusen medlemmer.

Målet til Svarte Hånd var en stor-serbisk stat. Serbia skulle spille samme rolle som Piemonte hadde gjort for italienerne, samle alle serbere i én stat. Forbildet var de italienske carbonariene. Tidsskriftet som Svarte Hånd utgav het derfor Pijemont. Det var militaristisk og antidemokratisk. Som «serbiske provinser» regnet de omtrent det som senere ble Jugoslavia, unntatt Slovenia.

Under første balkankrig (oktober 1912 til juli 1913) utførte Svarte Hånd oppdrag for den serbiske hæren i Makedonia og Kosovo. Medlemmer av Svarte Hånd foretok massakrer i Skopje og andre byer mot den ikke-serbiske befolkningen. Innsatsen under balkankrigene gav medlemmer av Svarte Hånd høy prestisje.

Apis ble i 1913 utnevnt til sjef for den serbiske hærens militære etterretning. Dette var en sentral stilling, han hadde nå kontroll over de hemmelige agentene til Narodna odbrana innenfor Østerrike-Ungarn. Da Svarte Hånd i 1914 prøvde å ta kontroll over Makedonia ved et kupp, ble imidlertid forholdet til statsminister Nikola Pašić anstrengt, ja, direkte fiendtlig.

Mlada Bosna og attentatet i Sarajevo

I Bosnia-Hercegovina stod Narodna odbrana bak organisering av ungdom i en bevegelse kalt Mlada Bosna (Ung-Bosnia) i årene etter 1904. Medlemmene var organisert i små grupper. Mlada Bosna hadde jugoslavisme som mål, en samling av alle de sørslaviske folkene med Serbia som sentrum. Selv om de fleste var serbere, var det også noen kroatiske og muslimske ungdommer som sluttet seg til Mlada Bosna.

Et høydepunkt for Mlada Bosna kom i 1910, da den serbiske studenten Bogdan Žerajić i Sarajevo skjøt fem skudd mot den østerrikske stattholderen i Bosnia-Hercegovina, general Varešanin, som overlevde. Deretter skjøt han seg selv. Det mislykkede attentatet ble en inspirasjon for andre unge revolusjonære, blant andre Gavrilo Princip. Dette var begynnelsen på bruk av terror som politisk våpen mot de østerrikske myndighetene i Bosnia. En rekke lignende terroraksjoner fant sted i årene mellom 1910 og 1914.

I Bosnia var det nær forbindelse mellom de ulike nasjonalistiske organisasjonene, Mlada Bosna, Narodna odbrana og Svarte Hånd. Apis organiserte nettet av agenter i Bosnia. Etter at Makedonia og Kosovo var innlemmet i Serbia, stod nå Bosnia-Hercegovina for tur.

Tre bosniske studenter i Beograd, knyttet til Mlada Bosna, bestemte seg for å utføre et attentat mot den østerrikske tronarvingen Franz Ferdinand da han skulle besøke Sarajevo i juni 1914. De hadde kontakt med major Vojislav Tankosić i Svarte Hånd. I Sarajevo sluttet tre andre ungdommer seg til den hemmelige gruppen. En av dem, Nedeljko Čabrinović, kastet en bombe, men feilet. Gavrilo Princip var den som fikk anledning til å avfyre de fatale skuddene. Terroraksjonen mot erkehertug Franz Ferdinand og hans hustru Sophie fikk store konsekvenser, da Østerrike erklærte Serbia krig en måned senere. Skuddene i Sarajevo regnes som den utløsende årsaken til første verdenskrig.

Franz Ferdinand hadde ønsket å løse det nasjonale spørsmålet i Østerrike ved å gi slaverne større selvstyre. Derfor måtte han i nasjonalistenes øyne fjernes. Gavrilo Princip uttalte: «Som kommende keiser ville han ha hindret vår samling ved å gjennomføre reformer.» Å skape kaos i Østerrike var også i Russlands interesse, og serberne regnet med russisk støtte.

Det har vært mye omdiskutert hvordan forholdet var mellom Mlada Bosna og Svarte Hånd. Stod Serbia bak attentatet? Var attentatmennene bare en flokk idealistiske ungdommer? Sjefen for hærens etterretning, Apis, lederen av Svarte Hånd, var arkitekten bak attentatet. De unge bosnierne ble trent i Beograd, og Apis gav dem våpen og hjalp dem å bli smuglet over grenseelven Drina til Bosnia ved hjelp av statsansatte grensevakter. Svarte Hånd var en stat i staten.

Alt tyder på at statsminister Nikola Pašić visste om planene. Han ønsket ikke en konflikt med Østerrike, men var ikke i stand til å stanse Apis eller å stenge grensen. Serbias sendemann i Wien advarte mot at tronfølgeren skulle reise til Sarajevo nettopp på Vidovdan (St. Veits dag, 28. juni), dagen da serberne mintes Kosovo-slaget i 1389, men østerrikerne tok det ikke alvorlig. Etter at attentatet var gjennomført, anså Østerrike at de hadde god grunn til å mene at Serbia stod bak.

Avslutningen på Svarte Hånd

Siste kapittel i Svarte Hånds virksomhet kom mot slutten av første verdenskrig. Den serbiske hæren hadde i 1915 måttet trekke seg ut av Serbia, gjennom Albania til Korfu, hvor den serbiske regenten, Aleksandar Karadjordjević, og regjeringen holdt til i eksil. Den serbiske hæren ble deretter sendt til Makedonia, til Thessaloniki-fronten under fransk kommando. Aleksandar hadde en spesiell hæravdeling som ble kalt Den hvite hånd.

Apis og hans Svarte Hånd ble oppfattet av statsminister Pašić og Aleksandar som en trussel. I desember 1916 ble Apis og ti andre arrestert. Etterforskningen tok tre måneder, men selve «Thessaloniki-rettssaken» var tvilsom. Det ble påstått at de planla statskupp og attentat mot Aleksandar og Pašić. Apis og to andre ble henrettet i juni.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Clark, Christopher (2012). The Sleepwalkers. How Europe Went to War in 1914. London: Penguin Books.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg