Den eldste kjente bosetting i dagens Serbia er Lepenski Vir-kulturen ved Donau, som eksisterte for ca. 8000 år siden. I oldtiden var området bebodd av trakere. Da romerne erobret området i det 1. århundre evt. ble hoveddelen lagt inn under provinsen Moesia Superior.

På 600-tallet vandret slaviske stammer inn fra nord. Stammenavnet serbere kan være beslektet med sorberne i Bautzen-området i det østlige Tyskland. Selve navnet kan ha betegnet en iransk stamme som gikk opp i den slaviske befolkningen. Mens de nært beslektede kroatene slo seg ned ved Adriaterhavskysten, bosatte serberne seg i de fjellområdene som i dag er det indre av Montenegro og Sandžak, kalt Raška etter byen Ras.

De ble ledet av klanhøvdinger, župan, og ble dominert vekselvis av Bysants og Bulgaria. Serberne ble kristnet fra Bysants og antok den ortodokse tro på slutten av 800-tallet.

På 1000-tallet vokste den første serbiske statsdannelsen frem i Zeta, dagens Montenegro, men etter hvert overtok Ražka makten. Her grunnla Stefan Nemanja i 1160-årene et dynasti som kom til å styre i 200 år og gjøre Serbia til en ledende stat på Balkan. I 1196 trakk han seg tilbake og grunnla klosteret Hilandar på Athos («Det hellige berg»), serbernes største helligdom, hvor hans yngre bror Sava ble munk og grunnlegger av en egen serbisk kirke med sete i Peć i Kosovo. Senere ble St. Sava serbernes største helgen.

På 1200-tallet flyttet kong Stefan Uroš hovedstaden sørover til Skopje. Praktfulle kirker og klostre vitner om den serbiske kulturens blomstringstid på 1200- og 1300-tallet.

Under Stefan Dušan «den mektige» (1331–1355) nådde den serbiske middelalderstaten sitt høydepunkt. Da han ble kronet som «tsar over serbere og grekere» i 1346, omfattet hans rike store deler av Balkan (Albania, Makedonia, Nord-Hellas).

I tiden etter Dušans død gikk det serbiske riket i oppløsning, presset av osmanenes ekspansjon. Ved slaget på Kosovosletta 28. juni 1389 falt både den serbiske fyrsten Lazar og sultan Murat. En serbisk stat fortsatte å eksistere i 70 år etter Kosovo-slaget, med hovedstad i Smederevo ved Donau, men da tyrkerne erobret byen i 1459 var det slutt på det serbiske middelalderriket.

I de 400–500 årene serberne var under tyrkisk herredømme, fikk Kosovo-slaget en mytisk betydning, og minnene om Serbias storhet levde videre i folkediktningen. De fleste serbere beholdt sin ortodokse tro under tyrkisk herredømme, og den serbisk-ortodokse kirken fikk stor betydning som bærer av serbiske nasjonale tradisjoner, særlig etter at patriarkatet i Peć ble gjenopprettet i 1557.

Under tyrkerne var serberne småbønder og leilendinger, uten noen politisk eller kulturell overklasse, men i mange områder hadde de et visst lokalt selvstyre. De levde i storfamilier (zadruga) og ble ledet av sine landsbyhøvdinger (knez).

Fra 1400-tallet utvandret mange serbere nordover – til Bosnia, som også var under tyrkisk styre, eller til Ungarn, utenfor tyrkernes rekkevidde. Etter de mislykkede østerrikske felttogene mot tyrkerne på slutten av 1600-tallet, som serberne støttet, flyktet mange serbere (ca. 40 000 familier), anført av patriarken, til Sør-Ungarn i 1690. Mange serbere tok tjeneste som soldater i «Militærgrensen», som administrativt lå direkte under Wien og stod for forsvaret av det habsburgske rikets vidstrakte grenseområder mot tyrkerne. Slik ble den serbiske befolkningen spredt og blandet med andre folkeslag, langt utenfor det serbiske kjerneområdet.

Grensen mellom det habsburgske riket og Tyrkia, elvene Donau og Sava, ble på 1700-tallet en viktig politisk og kulturell grense som splittet serberne i to kulturer. På nordsiden av grensen, i byene i Sør-Ungarn (Vojvodina), oppstod det en borgerlig håndverks- og kjøpmannskultur, og det ble utviklet skolevesen og en serbisk litteratur. Sør for Donau var den serbiske befolkningen stort sett analfabeter, og deres kultur var preget av den heroiske folkediktningen.

Den serbiske oppstanden mot tyrkerne i 1804–1813, ledet av Karadjordje, ble slått ned, men den andre oppstanden i 1815, ledet av Miloš Obrenović, førte etter hvert til et visst indre selvstyre. Etter russisk påtrykk ble Serbia et autonomt fyrstedømme under tyrkisk overherredømme i 1830.

Den serbiske nasjonale bevegelsen på 1800-tallet hadde som mål å forene alle serbere på tvers av grensene mellom østerriksk- og tyrkiskdominerte områder. Språkreformatoren og folkeminnesamleren Vuk Stefanović Karadžić skapte et nytt skriftspråk (Serbisk ordbok, 1818), bygd på folkemålet i selve Serbia sør for Donau, som erstatning for det kunstige, russiskpåvirkede skriftspråket i Vojvodina. Til tross for stor motstand fra den ortodokse kirken ble det nye skriftspråket tatt i bruk av alle serbere fra 1860-årene.

I løpet av 1800-tallet ble Serbia modernisert og europeisert, men landet var likevel relativt tilbakeliggende. Som i det meste av Europa for øvrig vokste befolkningen; mens landet i 1844 hadde ca. 850 000 innbyggere, var tallet i 1874 ca. 1 350 000.

Politisk ble 1800-tallet preget av rivaliseringen mellom de to dynastiene, Karadjordjević og Obrenović. Under Berlinkongressen i 1878 ble Serbia anerkjent som selvstendig stat og utvidet med områder i sør (Niš–Vranje).

I 1882 ble landet kongedømme under Milan Obrenović (1868–1889), men både han og hans sønn, Aleksandar Obrenović (1889–1903), som var proøsterrikske, var udugelige som statsledere. I 1903 ble kong Alexander og dronningen myrdet ved et offiserskupp av terroristgruppen Den svarte hånd, og den langt dyktigere Petar Karadjordjević (1903–1914) ble innsatt. Statsminister ble Nikola Pašić, leder for det Radikale partiet, og utenrikspolitisk innledet Serbia et nært samarbeid med Russland. Dette resulterte i en tollkrig mellom Serbia og Østerrike-Ungarn i 1906–1908.

Det nasjonale målet var å opprette en storserbisk stat. Allerede i 1844 ble en plan for dette lagt frem av innenriksminister Ilija Garašanin. Østerrike-Ungarns okkupasjon av Bosnia-Hercegovina i 1878 og særlig annekteringen i 1908 skapte sterke antiøsterrikske reaksjoner i Serbia. Men det var lettere å ekspandere mot sør enn å utfordre habsburgerne.

Siden Tyrkia var svekket, gikk Serbia sammen med de andre balkanstatene til krig i 1912 (den første balkankrig) og klarte å erobre det meste av Balkan. Etter den annen balkankrig, mot Bulgaria, fikk Serbia fastsatt sine grenser ved stormaktskonferansen i 1913. Etter russisk påtrykk fikk Serbia en stor del av Makedonia og Kosovo, selv om flertallet av befolkningen der ikke var serbere.

For sørslaverne i Østerrike-Ungarn stod nå Serbia frem som leder i den nasjonale frigjøringskampen. Målet for serbiske nasjonalister var å befri Bosnia-Hercegovina, mens Østerrike på sin side var interessert i å ekspandere på Balkan. Attentatet i Sarajevo i 1914 (skuddene i Sarajevo) tjente derfor som et velkomment påskudd for Østerrike til å erklære Serbia krig. Serberne kjempet hardt, men måtte gi tapt og ble påført store lidelser under første verdenskrig. Av en befolkning på ca. 4,5 millioner mistet 1,1 millioner livet.

Selv om den sørslaviske ideen om fellesskap og samarbeid mellom de sørslaviske folkene ikke stod sterkt i Serbia, gikk utviklingen i retning av å opprette en felles sørslavisk (jugoslavisk) stat. Den ledende politiker, statsminister Nikola Pašić, var opptatt av å samle alle serbere i én stat. Derfor gikk han med på kroatenes og slovenernes ønsker om å opprette et felles kongedømme, Serbernes, kroatenes og slovenernes kongerike, i 1918. Serbia ble den ledende part; det serbiske kongehuset overtok som dynasti i den nye staten, og serbere dominerte det politiske liv.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.