Den første serbiske statsdannelsen skjedde på 1000-tallet, og den serbiske middelalderstaten nådde sitt høydepunkt på 1300-tallet. I slaget på Kosovosletta 28. juni 1389 falt den serbiske fyrsten, og Serbia ble en provins under Det osmanske riket. Dette styret varte i nesten 500 år. Først i 1878 ble Serbia anerkjent som selvstendig stat.

I 1918 ble Serbia en del av Serbernes, kroatenes og slovenernes kongerike, fra 1929 kalt Jugoslavia. Denne føderasjonen ble oppløst i 1992, og Serbia gikk inn i et statsforbund med Montenegro (Serbia og Montenegro). I 2006 ble statsforbundet oppløst.

Forhistorie

Gamzigrad, Serbia
Gamzigrad ligger nær den serbiske byen Zaječar ved Donau. Den romerske keiseren Galerius bygde et palass her på 300-tallet som det er bevart ruiner av. Ruinene står på UNESCOs verdensarvliste.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Den eldste kjente bosetting i dagens Serbia er Lepenski Vir-kulturen ved Donau, som eksisterte for cirka 8000 år siden. I oldtiden var området bebodd av trakere. Da romerne erobret området i det 1. århundre evt. ble hoveddelen lagt inn under provinsen Moesia Superior.

På 600-tallet vandret slaviske stammer inn fra nord. Stammenavnet serbere kan være beslektet med sorberne i Bautzen-området i det østlige Tyskland. Selve navnet kan ha betegnet en iransk stamme som gikk opp i den slaviske befolkningen. Mens de nært beslektede kroatene slo seg ned ved Adriaterhavskysten, bosatte serberne seg i de fjellområdene som i dag er det indre av Montenegro og Sandžak, kalt Raška etter byen Ras.

De ble ledet av klanhøvdinger, župan, og ble dominert vekselvis av Bysants og Bulgaria. Serberne ble kristnet fra Bysants og antok den ortodokse tro på slutten av 800-tallet.

Statsdannelse

Stefan Nemanja
Stefan Nemanja, også kjent som St. Simeon, grunnla et serbisk dynasti på i 1160-årene.
Freske fra 1200-tallet.
Av .

På 1000-tallet vokste den første serbiske statsdannelsen frem i Zeta, dagens Montenegro, men etter hvert overtok Ražka makten. Her grunnla Stefan Nemanja i 1160-årene et dynasti som kom til å styre i 200 år, og gjøre Serbia til en ledende stat på Balkan. I 1196 trakk han seg tilbake og grunnla sammen med sønnen Sava (død 1235) klosteret Hilandar på Athos («Det hellige berg»), serbernes største helligdom. Stefan ble munk og tok navnet Simeon. På Hilandar levde han til sin død i 1199, og i dag regnes han som en helgen i kristendommen. Hans sønn Sava ble grunnlegger av en egen serbisk kirke med sete i Peć og senere Serbias største helgen.

På 1200-tallet flyttet kong Stefan Uroš hovedstaden sørover til Skopje. Praktfulle kirker og klostre vitner om den serbiske kulturens blomstringstid på 1200- og 1300-tallet.

Under Stefan Dušan «den mektige» (1331–1355) nådde den serbiske middelalderstaten sitt høydepunkt. Da han ble kronet som «tsar over serbere og grekere» i 1346, omfattet hans rike store deler av Balkan (Albania, Makedonia, Nord-Hellas).

Under fremmed styre

Slaget ved Kosovosletta
Slaget ved Kosovosletta i 1389 ble begynnelsen på slutten for det serbiske middelalderriket. Maleri av Adam Stefanović, 1870.
Serbiske migranter
Under det osmanske styret migrerte flere serbere lenger nord og vest i Europa, blant annet til Ungarn og Østerrike.

I tiden etter Dušans død gikk det serbiske riket i oppløsning, presset av osmanenes ekspansjon. Ved slaget på Kosovosletta 28. juni 1389 falt både den serbiske fyrsten Lazar og sultan Murat. En serbisk stat fortsatte å eksistere i 70 år etter Kosovo-slaget, med hovedstad i Smederevo ved Donau, men da tyrkerne erobret byen i 1459 var det slutt på det serbiske middelalderriket.

I de 400–500 årene serberne var under tyrkisk herredømme, fikk Kosovo-slaget en mytisk betydning, og minnene om Serbias storhet levde videre i folkediktningen. De fleste serbere beholdt sin ortodokse tro under tyrkisk herredømme, og den serbisk-ortodokse kirken fikk stor betydning som bærer av serbiske nasjonale tradisjoner, særlig etter at patriarkatet i Peć ble gjenopprettet i 1557.

Under tyrkerne var serberne småbønder og leilendinger, uten noen politisk eller kulturell overklasse, men i mange områder hadde de et visst lokalt selvstyre. De levde i storfamilier (zadruga) og ble ledet av sine landsbyhøvdinger (knez).

Fra 1400-tallet utvandret mange serbere nordover – til Bosnia, som også var under tyrkisk styre, eller til Ungarn, utenfor tyrkernes rekkevidde. Etter de mislykkede østerrikske felttogene mot tyrkerne på slutten av 1600-tallet, som serberne støttet, flyktet mange serbere (om lag 40 000 familier), anført av patriarken, til Sør-Ungarn i 1690. Mange serbere tok tjeneste som soldater i «Militærgrensen», som administrativt lå direkte under Wien og stod for forsvaret av det habsburgske rikets vidstrakte grenseområder mot tyrkerne. Slik ble den serbiske befolkningen spredt og blandet med andre folkeslag, langt utenfor det serbiske kjerneområdet.

Grensen mellom det habsburgske riket og Tyrkia, elvene Donau og Sava, ble på 1700-tallet en viktig politisk og kulturell grense som splittet serberne i to kulturer. På nordsiden av grensen, i byene i Sør-Ungarn (Vojvodina), oppstod det en borgerlig håndverks- og kjøpmannskultur, og det ble utviklet skolevesen og en serbisk litteratur. Sør for Donau var den serbiske befolkningen stort sett analfabeter, og deres kultur var preget av den heroiske folkediktningen.

Autonomt fyrstedømme

Miloš Obrenović
Miloš Obrenović var blant dem som kjempet for uavhengighet for Serbia på 1800-tallet. Etter et opprør mot osmanene (tyrkerne) i 1815-1816 ble han valgt til arvelig serbisk fyrste.
Av /Nasjonalmuseet i Serbia.
Peter Karadjordjević

Peter Karadjordjević ble serbisk konge i 1903. Bildet er tatt etter kroningen 21. september 1904.

Den serbiske oppstanden mot tyrkerne i tiden 1804–1813, ledet av Karadjordje, ble slått ned, men den andre oppstanden i 1815, ledet av Miloš Obrenović, førte etter hvert til et visst indre selvstyre. Etter russisk påtrykk ble Serbia et autonomt fyrstedømme under tyrkisk overherredømme i 1830.

Den serbiske nasjonale bevegelsen på 1800-tallet hadde som mål å forene alle serbere på tvers av grensene mellom østerriksk- og tyrkiskdominerte områder. Språkreformatoren og folkeminnesamleren Vuk Stefanović Karadžić skapte et nytt skriftspråk (Serbisk ordbok, 1818), bygd på folkemålet i selve Serbia sør for Donau, som erstatning for det kunstige, russiskpåvirkede skriftspråket i Vojvodina. Til tross for stor motstand fra den ortodokse kirken ble det nye skriftspråket tatt i bruk av alle serbere fra 1860-årene.

I løpet av 1800-tallet ble Serbia modernisert og europeisert, men landet var likevel relativt tilbakeliggende. Som i det meste av Europa for øvrig vokste befolkningen; mens landet i 1844 hadde cirka 850 000 innbyggere, var tallet i 1874 cirka 1 350 000.

Det selvstendige Serbia

Balkankrigen
Serbiske soldater under andre balkankrig, 7. juni 1913.
Av .
Angrep på serbere i Sarajevo
Bildet viser en folkemengde som er samlet rundt ødelagte serbiske eiendeler etter antiserbiske opptøyer i Sarajevo 29. juni 1914, dagen etter skuddene i Sarajevo.
Av /Historijski Arhiv Sarajevo.

Politisk ble 1800-tallet preget av rivaliseringen mellom de to dynastiene, Karadjordjević og Obrenović. Under Berlinkongressen i 1878 ble Serbia anerkjent som selvstendig stat og utvidet med områder i sør (Niš–Vranje).

I 1882 ble landet kongedømme under Milan Obrenović (1868–1889), men både han og hans sønn, Aleksander Obrenović (1889–1903), som var proøsterrikske, var udugelige som statsledere. I 1903 ble kong Alexander og dronningen myrdet ved et offiserskupp av terroristgruppen Den svarte hånd, og den langt dyktigere Petar Karadjordjević (1903–1914) ble innsatt. Statsminister ble Nikola Pašić, leder for det Radikale partiet, og utenrikspolitisk innledet Serbia et nært samarbeid med Russland. Dette resulterte i en tollkrig mellom Serbia og Østerrike-Ungarn i 1906–1908.

Det nasjonale målet var å opprette en storserbisk stat. Allerede i 1844 ble en plan for dette lagt frem av innenriksminister Ilija Garašanin. Østerrike-Ungarns okkupasjon av Bosnia-Hercegovina i 1878 og særlig annekteringen i 1908 skapte sterke antiøsterrikske reaksjoner i Serbia. Men det var lettere å ekspandere mot sør enn å utfordre habsburgerne.

Siden Tyrkia var svekket, gikk Serbia sammen med de andre balkanstatene til krig i 1912 (den første balkankrig) og klarte å erobre det meste av Balkan. Etter den andre balkankrig, mot Bulgaria, fikk Serbia fastsatt sine grenser ved stormaktskonferansen i 1913. Etter russisk påtrykk fikk Serbia en stor del av Makedonia og Kosovo, selv om flertallet av befolkningen der ikke var serbere.

For sørslaverne i Østerrike-Ungarn stod nå Serbia frem som leder i den nasjonale frigjøringskampen. Målet for serbiske nasjonalister var å befri Bosnia-Hercegovina, mens Østerrike på sin side var interessert i å ekspandere på Balkan. Attentatet i Sarajevo i 1914 (skuddene i Sarajevo) tjente derfor som et velkomment påskudd for Østerrike til å erklære Serbia krig. Serberne kjempet hardt, men måtte gi tapt og ble påført store lidelser under første verdenskrig. Av en befolkning på cirka 4,5 millioner mistet 1,1 millioner livet.

Serbernes, kroatenes og slovenernes kongerike

Nikola Pašic
Nikola Pašic var Serbias statsminister. Senere ble han også statsminister i serbernes, kroatenes og slovenernes kongedømme (det senere Jugoslavia).
Av .

Selv om den sørslaviske ideen om fellesskap og samarbeid mellom de sørslaviske folkene ikke stod sterkt i Serbia, gikk utviklingen i retning av å opprette en felles sørslavisk (jugoslavisk) stat. Den ledende politikeren, statsminister Nikola Pašić, var opptatt av å samle alle serbere i én stat. Derfor gikk han med på kroatenes og slovenernes ønsker om å opprette et felles kongedømme, Serbernes, kroatenes og slovenernes kongerike, i 1918. Serbia ble den ledende part; det serbiske kongehuset overtok som dynasti i den nye staten, og serbere dominerte det politiske livet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Magocsi, Paul R. (1993): Historical Atlas of East Central Europe. Seattle; London: University of Washington Press. Les boka i Internet Archive

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg