Den greske antikken, også omtalt som antikkens Hellas, oldtidskultur i østre Middelhav. Hellas var ingen enhetlig statsdannelse i antikken, men bestod av flere hundre små stater (bystater). I tillegg til dagens Hellas var kysten av Lilleasia, Syd-Italia og Sicilia greske kjerneområder, og i klassisk tid strakte de greske koloniene seg fra Katalonia i vest til det indre Svartehavet i øst.

Denne artikkelen tar for seg samfunnsliv, kultur og historie i det antikke Hellas, i perioden fra omtrent år 1000 fvt. og frem til ca. Kristi fødsel. For senere utvikling, se Hellas’ historie.

På 1000-tallet fvt., ved overgangen fra bronsealder til jernalder, forsvant den mykenske kulturen i Hellas. I de følgende århundrer oppstod den styreformen som ble den normale i klassisk gresk tid og fortsatte som lokal styreform til antikkens slutt, nemlig bystaten (gresk: polis). Bystaten bestod av et sentrum med en større eller mindre samlet bebyggelse og et omland med dyrket mark og utmark/allmenning. En vanlig polis var ikke særlig stor, kanskje noen hundre kvadratkilometer.

Bystatene oppstod først i Lilleasia omkring år 800 fvt. Derfra spredte systemet seg raskt til de sørlige og østlige delene av Hellas og til oversjøiske områder da koloniseringen tok til omkring 750. I de nordlige og vestlige delene av Hellas var det få bystater. Der det ikke var bystater, ble det gjerne dannet løsere stammeforbund (ethne).

Enhver koloni hadde sin moderby og kunne i sin tur sende ut kolonier og selv bli moderby, men koloniene var nesten alltid politisk selvstendige.

Den greske antikkens historie kan deles inn i tre hovedperioder; arkaisk tid, klassisk tid og hellenistisk tid.

De fleste bystatene fikk sitt preg i perioden som går under navnet arkaisk tid, fra rundt 700 til omtrent år 480.

Etter at den demokratiske forfatningen var innført i Athen etter 508, og etter at grekerne hadde slått tilbake de persiske invasjonsforsøk 490 og 480–479, ble den klassiske tid innledet. I denne perioden ble Athen den ledende stat i Hellas.

Etter flere kriger og innbyrdes strid ble bystatene svekket. I 338 ble statene i Hellas (unntatt Sparta) undertvunget av kong Filip av Makedonia. Med hans sønn Aleksander den stores død i 323 begynte den hellenistiske tid. Denne løp frem til om lag år 30 fvt., da det siste hellenistiske riket, Egypt, ble underlagt Romerriket.

Antikkens Hellas var politisk sterkt splittet. Flere hundre små bystater over et tidsrom på mange hundre år skapte ingen enhetlig politisk kultur. Det fantes allianser og militære forbund, men politisk samling til én stat var aldri på tale. Men grekerne var likevel klar over at de kulturelt og politisk hadde mye til felles, ikke minst fordi de levde i den spesielle formen for bystat som kalles polis, flertall poleis. I snevreste forstand var polis et kollektiv av menn med borgerrett (ikke kvinner, barn og ufrie). Ideelt sett hadde hver polis autonomi (frihet og egne lover) og autarki (kunne klare seg med egne ressurser).

Der hvor fulle politiske rettigheter ble forbeholdt et mindretall av rike, ble styreformen kalt oligarki (styre av få); der hvor alle borgerne hadde (tilnærmet) like rettigheter, ble den kalt demokrati (styre av folket) eller isonomi (lik andel i styret).

Korinth var en av statene som hadde et sterkt oligarki. I Sparta utgjorde fullborgerne en liten del av den totale befolkning. Statens militære behov var en overordnet faktor, og forfatningen endret seg lite etter 500-tallet. Athen utviklet et demokrati i klassisk tid. Det var flere poleis med demokratisk styreform, men det er bare athenernes demokrati vi kjenner godt fra kildene.

Det arkaiske adelsstyret ble først reformert av Solon, som etter vår overlevering var høyeste embetsmann (arkhont) i 594 fvt. Adelig fødsel ble ikke lenger en betingelse for politiske rettigheter, men de ble gradert etter formue, i fire økonomiske klasser. Den høyeste myndigheten var kollegiet av ni arkhonter, valgt fra den øverste klassen for ett år.

Det er mulig at Solon opprettet et folkeråd (boule) på 400 som var åpent for den tredje klassen, for det meste bønder med en viss eiendom. Dette rådet overtok i så fall noe myndighet fra det gamle Areopagosrådet. Dette var tidligere en forsamling av adelige familieoverhoder, men nå fikk også arkhontene plass der når embetsåret var slutt. Ikke-adelige med stor formue kunne altså bli medlemmer. Den fjerde klassen, de eiendomsløse, fikk adgang til folkeforsamlingen (ekklesia), som nå fikk en viktigere rolle.

Solons reformer styrket statsmakten på bekostning av det gamle ættesamfunnet, og i 508 fvt. førte Kleisthenes reformarbeidet videre. Han gjennomførte flere demokratiske reformer. Fra gammelt av var athenerne inndelt i fire fyler, territorielle områder som var dominert av aristokratiet. Kleisthenes erstattet disse med ti fyler som hver var satt sammen av ulike deler av statens område, Attika. Disse fylene var igjen delt i små «kommuner», demer, med lokale embetsmenn og hver sin deme-forsamling.

Kleisthenes opptok mange nye borgere i de nye fylene, og fra nå av kunne hver deme oppta dememedlemmenes sønner i borgerkollektivet når de fylte 18 år. Kollektivet (demos) ble altså større med Kleisthenes, og demos fikk større myndighet. Den fjerde klassen fikk adgang til folkerådet, som nå var økt til 500 mann, og som ble tatt ut for ett år ved loddtrekning. Rådet skulle forberede saker for behandling i folkeforsamlingen, og gjerne gi sin innstilling. Folkeforsamlingen kom sammen i friluft på Pnyx-høyden om lag 40 ganger i året, og det var der de viktige vedtakene om krig, fred og lovendringer ble fattet. Ordet var fritt til debatt, og deretter fulgte avstemning ved håndsopprekning.

I noen tilfeller virket folkeforsamlingen som domstol, men det vanlige var at juryer på fra 201 til over 1000 dommere ble tatt ut spesielt for hver rettssak blant årets 6000 dommere. De 6000 måtte være fylt 30 år, de ble trukket ut ved lodd for ett år, og måtte sverge å dømme etter lovene. Fra 487 fvt. ble arkhontene ikke lenger valgt, men trukket ut ved lodd. Lodd ble også brukt for en rekke nye kollegier opprettet for ulike oppgaver.

Ideen med demokratiet var deltakelse og at makten skulle ligge hos borgerkollektivet, ikke hos eksperter og mektige enkeltmenn. Derfor valgte man embetsmenn og medlemmer i de forskjellige kollegiene for ett år av gangen ved loddtrekning. Det var til enhver tid en anselig prosentdel av borgerne som bekledde et embete eller satt i et kollegium. Og man forventet av borgeren at han møtte i demeforsamlingen og i folkeforsamlingen i Athen, og at han tok del i de religiøse festene. Det ble vanlig med en liten godtgjørelse for offentlige verv, for at alle skulle ha råd til å delta. Gratis kornutdelinger forekom, og under de religiøse festene spanderte staten kjøtt og vin.

Slik ble demokratiet utbygd på 400-tallet, men parallelt med at borgerretten ble mer verdt og fikk mer substans, ble den mer eksklusiv. Før 451 fvt. ble borgerens sønn borger forutsatt at mor var en fri kvinne fra en eller annen polis, men nå kom kravet at også mor måtte være av athensk borgerfamilie. Også kravene til naturalisering av fremmede ble skjerpet. Terskelen for å få borgerrett ble altså høyere.

Athenerne gikk ikke så langt som å ta ut lederne i krig ved loddtrekning. De ti strategene, en fra hver fyle, var militære ledere. De kunne også gjenvelges. Dette sikret en viss kontinuitet i kommandoen i krigen. I politikken utenom krigen hadde strategene lite formell myndighet, og som andre borgere måtte de tale overbevisende fra sak til sak i folkeforsamlingen for å få de vedtakene de ønsket. På 400-tallet fvt. var den ledende strateg statens viktigste embete.

Nederlaget mot Sparta i den peloponnesiske krig (431–404 fvt.) førte til voksende opposisjon mot demokratiet, men etter to mellomspill ble demokratiet gjeninnført i 403. Demokratiet på 300-tallet bygde videre på de institusjoner som var etablert tidligere. Folkerådet måtte etter hvert avgi noe makt til folkedomstolen. Det viktigste trekk ved demokratiet etter år 400 var at det ble et skarpere skille mellom den militære og politiske ledelse. Dette førte blant annet til at politikerne ble mer profesjonelle; særlig var retorikken viktig. Samtidig viste demokratiet svakheter mot press utenfra. Fra 338 overtok Makedonia herredømmet i Hellas, og etter Aleksander den stores død i 323 ble demokratiet i Athen avskaffet, selv om det til tider ble gjeninnført i løpet av hellenistisk tid.

Det athenske demokratiet var et direkte demokrati, der stor makt ble overført til de enkelte borgerne. Bortsett fra de forbehold som ligger i at borgerretten var eksklusiv, kan man vanskelig tenke seg noe mer gjennomført demokrati enn det som fungerte i Athen. Fra 300-tallet fvt. ble det også utbetalt dietter for fremmøte i folkeforsamlingen, for ytterligere å oppfordre til deltakelse i det demokratiske liv.

Systemet hadde også innebygde sanksjonsformer. En særegen form for justis var ostrakismen, der folkeforsamlingen kunne vedta å sende upopulære politikere i landsforvisning for ti år. Man stemte ved å skrive navnet på den politikeren man ville forvise, på et potteskår (ostrakon). Mange slike er funnet på torget i Athen. 

Vi vet lite om folketallet i de gamle greske bystatene, men det er blitt beregnet ut fra størrelsen på hær og flåte. I Athen var det trolig mellom 260 000 og 300 000 innbyggere da byen var på høyden av sin makt, rundt 430 fvt.

På samme tid hadde Korinth kanskje 90 000 innbyggere, mens Theben og Akragas (Agrigent) hadde om lag 50 000 hver. Enkelte bystater hadde bare 5000 innbyggere. 

Hovedelementet i den greske bystaten var fellesskapet av borgere. Borgerne forsvarte byen i krig, de eide jorden og drev næringsvirksomhet. At borgerne var krigere og bønder er et viktig trekk som står i sterk kontrast mot forholdene i middelalderen

Borgerne fantes i alle sosiale lag. Noen tilhørte jordeieraristokratiet, noen var selveiende bønder, noen var håndverkere og småhandlende, og noen tilhørte proletariatet. Borgerskapet var arvelig, og bare menn kunne være borgere. I Athen var borgerskapet fra midten av 400-tallet betinget av at begge foreldrene kom fra borgerlige familier. 20 år gammel fikk borgerne anledning til å møte i folkeforsamlingen, men først etter fylte 30 år fikk borgerne fulle rettigheter og kunne velges til embetsmenn.

Omkring år 430 var det trolig ca. 40 000 athenske borgere. Med familier utgjorde borgerne kanskje 180 000. Det er vanskelig å si hvor mange borgere og hvilke sosiale sjikt som deltok aktivt i politikken, men en folkeforsamling med 6000 fremmøtte ble regnet for å representere hele folket. 

Pnyx, møteplassen for folkeforsamlingene, kunne romme opptil 10-12 000 mennesker, og det ble plass til opptil ca. 17 000 da møtene på 300-tallet ble flyttet til det nybygde Dionysosteatret under Akropolis.

Ved siden av borgerne fantes metoiker. Ordet betyr 'de som bor sammen med grekerne', og omhandlet fremmede, grekere eller orientalere, frie menn som bodde og arbeidet i Athen og som gjorde krigstjeneste i egne kontingenter sammen med borgerne.

Hovedskillet var at metoikene ikke kunne eie jord eller delta i det politiske liv. For øvrig tilhørte metoikene alle sosiale sjikt, der deres hovednæringsveier var handel og håndverk. Metoikenes antall i Athen rundt år 430 utgjorde mellom 10 000 og 15 000 voksne menn. Regner man i tillegg med deres familier kommer antallet opp i 30–40 000.

I samme tidsrom talte slavebefolkningen kanskje over 100 000. Felles for slavene var at de var annen manns eiendom, men deres sosiale og økonomiske stilling var svært forskjellig. Mange familier hadde husslaver til avlastning i det daglige liv, og disse hadde det ofte like bra materielt og økonomisk som resten av familien. En del bønder hadde slavehjelp på bruket, skjønt ved utpreget sesongarbeid var det ikke ubetinget lønnsomt å fø på en slave hele året. Mange brukte slaver i håndverksbedrifter, der de ofte arbeidet side om side med eierfamilien og med leid arbeidshjelp.

Det forekom at slaven mot en avgift til eieren arbeidet på egen hånd. Slik kunne slaven skape seg en fortjeneste og etter hvert kjøpe seg fri. Bare sjelden hører vi om slaveeiere som hadde flere dusin eller til og med noen hundre slaver til utleie. Det fantes en del offentlige slaver i administrasjonen, og også det athenske ordenspoliti bestod av slaver.

Slavedrift i stor stil forekom bare i gruvene, og da særlig sølvgruvene i Laureion. De som jobbet her, hadde det dårlig og er den gruppen som kommer nærmest opp til det vi forbinder med slaver i moderne tid.

Det er vanskelig å si noe sikkert om slavenes bidrag til Athens økonomi, men det kan trygt hevdes at de hadde en fundamental betydning. Selv om man i økonomisk forstand kan tale om et «slaveeierdemokrati», kan man ikke tale om noen «slaveeiermentalitet», kanskje med unntak for bruken av slaver i gruver og steinbrudd. De fleste athenere måtte arbeide hardt for sitt underhold og levde i beskjedne kår. Frie menn og slaver utførte ofte samme arbeid og ofte sammen.

Mange slaver ble nært knyttet til sin eier og kunne håpe på å bli frigitt og dermed få metoik-status. Opprør hører vi ikke om, og knapt noe om forslag til avskaffelse av slaveriet. Det ble akseptert som noe selvsagt i et samfunn som ikke visste av noe annet og der enhver selv kunne bli slave i neste krig.

Kvinnene var uten politiske og legale rettigheter, og deres funksjon var i hjemmet og i slektens tjeneste. De var også fraværende i det sosiale liv. Dette førte blant annet til fremveksten av hetære-institusjonen. Hetærene var kvinner som stod utenfor de strenge familiestrukturene, og mange hetærer var profesjonelle selskapsdamer og underholdere som deltok på fester der familiens kvinner ikke hadde adgang. En del av dem var prostituerte. Hetærene var som oftest innflyttere, og de var blant de få kvinner som hadde selvstendig økonomi.

Den strenge atskillelsen mellom kjønnene førte også til at homofili både var mer utbredt og mer akseptert enn i de fleste andre samfunn. Spesielt i Sparta, der unge gutter ble oppdratt utenfor hjemmet, ble homofili fremhevet som et middel til å lære de unge å leve opp til de voksnes mandighet.

Gresk religion og kultur har sine røtter dels i religiøse forestillinger de indoeuropeiske stammer brakte med seg da de vandret inn i det senere greske område, dels i myter og riter som de overtok fra den førgreske befolkning eller fra andre folk som de siden kom i berøring med.

Grekerne hadde ingen egentlig prestestand. Mye av gudsdyrkelsen var nær knyttet til familien, og de markante begivenheter i menneskelivet – fødsel, overgangen til voksen alder, bryllup og død – var forbundet med religiøse riter. Staten tok seg av forholdet til gudene ved å anlegge helligdommer, bygge templer, og holde regelmessige fester med slaktofringer som et viktig innslag.

Offentlig kult ble ledet av arkhontene eller andre årlig utpekte embetsmenn, men slike verv gikk av og til i arv i bestemte familier. Noe hellig (kanonisk) skrift fantes ikke, men Homers dikt, som ble alle grekeres felleseie, formet de store guders skikkelser slik de levde i folks bevissthet, i diktning og i bildende kunst.

Se gresk.

Les egne artikler om den greske antikkens historie:

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

22. januar skrev Lars Nygaard

Et par kommentarer: 1) Jeg savner en presisering, både geografisk og tidsmessig, i artikkelens innledning. 2) Ordet "oldtiden" kan kanskje erstattes med "antikken"? 3) Det virker merkelig å kalle den greske antikken for "et oldtidsrike" … noe rike var det vel ikke i noen rimelig forstand av det ordet. 4) Det blir misvisende å si at bystaten var "den styreformen som skulle bli fremherskende i hele oldtiden" – fra hellenistisk tid mistet den stadig mer betydning, selv om den aldri forsvant helt. Mvh, Lars Nygaard

4. februar svarte Erik Østby

Jeg har gått igjennom artikkelen nå to ganger og gjort noen justeringer. Antagelig har jeg da tatt høyde for kommentarene dine.

8. april skrev Helene F

Hvilke ritualer var det i templer/helligdommer og hvordan ble de utført i praksis?

8. april svarte Erik Østby

Det viktigste ritualet var slaktoffer av dyr, utført ved alteret som lå under åpen himmel foran templet. Dette skjedde på vedkommende guds festdag(er), og ellers på privat initiativ hvis noen ønsket det. Kjøttet ble som regel grillet og spist av festdeltagerne, guden nøyde seg med uspiselige deler (bein, hud, fett etc). som ble brent på alteret. Man kunne også ofre matvarer (vin, olje, brød etc.) eller legge igjen i helligdommen en gave til guden (vaser, smykker, statuer eller andre kunstgjenstander). Spesielle ritualer kunne forekomme i visse helligdommer (mysterieinnvielser, orakelvarsling, m.m.), men et slaktoffer pleide alltid å høre med. Bare i slike tilfeller gikk man inn i templet, de fleste ritualer fant sted under åpen himmel foran det.Til festene hørte av og til spesielle innslag som idrettsleker, teateroppførelser, prosesjoner etc., i tilknytning til en helligdom, men ikke alltid inne i den.
Håper dette dekker det du lurer på.

11. april skrev Helene F

Takk for svar.
Hvordan var templene bygget og dekorert, og hvem hadde adgang i templene?

11. april svarte Erik Østby

Et tempel var i prinsippet en (oftest) rektangulær bygning der gudebildet var plassert, vendt mot øst og med inngang fra den kortsiden. De kunne være alt fra enkle bygninger av tre og/eller soltørket leire, uten søyler, eller store konstruksjoner av kalksten eller marmor med søyler i forenden eller rundt bygningen på alle sider, utformet i dorisk, jonisk eller korintisk byggestil. De kunne være dekorert med relieffer med mytemotiver i overbygningen over søylene eller øverst på veggen.
Hvis du vil vite mer om hvordan templene var bygget kan du f.eks. prøve å få tak i den store boken om Oldtidens bygningsverden av H.P. L'Orange (Dreyers forlag, Oslo 1978). På norsk er den det beste som finnes om dette stoffet.
Adgangsreglene varierte veldig, etter kultiske bestemmelser i vedkommende helligdom. Det fantes templer der bare presten hadde adgang og bare en gang om året, andre var tilgjengelige nærmest som turistattraksjoner. Alle templer har som hovedoppgave å være gudens bolig; alt annet er sekundært.

12. april skrev Helene F

Takk for svar!

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.