Akropolis
Tempelanlegget Akropolis i Athen
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Pericles
Byste av Perikles, en av de førende skikkelsene i Athens politikk i årene 450-429 fvt.

Den greske antikken, også omtalt som antikkens Hellas, var en oldtidskultur i østre Middelhav. Hellas var ingen enhetlig statsdannelse i antikken, men bestod av flere hundre små stater. I tillegg til dagens Hellas var kysten av Lilleasia, Syd-Italia og Sicilia greske kjerneområder, og i klassisk tid strakte de greske koloniene seg fra Catalonia i vest til det indre Svartehavet i øst.

Denne artikkelen tar for seg samfunnsliv, kultur og historie i det antikke Hellas, i perioden fra omtrent år 1000 fvt. og frem til cirka 0.

Vekst og omfang

Utbredelsen av den greske sivilisasjonen frem til midten av 500-tallet fvt.
/Store norske leksikon.

På 1000-tallet fvt., ved overgangen fra bronsealder til jernalder, forsvant den mykenske kulturen i Hellas. I de følgende århundrer oppstod den styreformen som ble den normale i klassisk gresk tid og fortsatte som lokal styreform til antikkens slutt, nemlig bystaten (gresk: polis). Bystaten bestod av et sentrum med en større eller mindre samlet bebyggelse og et omland med dyrket mark og utmark/allmenning. En vanlig polis var ikke særlig stor, kanskje noen hundre kvadratkilometer.

Bystatene oppstod først i Lilleasia omkring år 800 fvt. Derfra spredte systemet seg raskt til de sørlige og østlige delene av Hellas og til oversjøiske områder da koloniseringen tok til omkring 750. I de nordlige og vestlige delene av Hellas var det få bystater. Der det ikke var bystater, ble det gjerne dannet løsere stammeforbund (ethne).

Enhver koloni hadde sin moderby og kunne i sin tur sende ut kolonier og selv bli moderby, men koloniene var nesten alltid politisk selvstendige.

Perioder

Hellenismen

De hellenistiske rikene i 185 fvt.

Av /Store norske leksikon.
Skulptur av Herodot
Herodot skrev ned mye av den greske antikkens historie, og han har av ettertiden fått tilnavnet «historiens far». Skulptur av Herodot, her utenfor parlamentet i Wien, Østerrike.
Peloponneskrigen
/Store norske leksikon.

Den greske antikkens historie kan deles inn i tre hovedperioder; arkaisk tid (cirka 800–480 fvt.), klassisk tid (480–323 fvt) og hellenistisk tid (323–3O fvt.).

Arkaisk tid (cirka 800–480 fvt.) var preget av bystatenes fremvekst, der det før kun var småkongedømmer og høvdinger. Hellas fikk på ny et skriftspråk, fjernhandel, befolkningsøkning og monumentalbygninger, etter de såkalte «mørke århundrene» i kjølvannet av den mykenske kulturens fall rundt 1150 fvt.

Perserkrigene markerer overgangen til klassisk tid (480–323 fvt.), hvor Sparta og Athen står frem som de ledende statene i Hellas. Etter flere kriger og innbyrdes strid ble bystatene svekket. I 338 ble statene i Hellas (unntatt Sparta) undertvunget av kong Filip av Makedonia. Med hans sønn Aleksander den stores død i 323 begynte den hellenistiske tid. Denne løp frem til om lag år 30 fvt., da det siste hellenistiske riket, Egypt, ble underlagt Romerriket.

Stat og samfunn

Zevstempelet

Ruinene av Zevstempelet i Athen

Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Antikkens Hellas var politisk sterkt splittet. Flere hundre små bystater over et tidsrom på mange hundre år skapte ingen enhetlig politisk kultur. Det fantes allianser og militære forbund, men politisk samling til én stat var aldri på tale. Men grekerne var likevel klar over at de kulturelt og politisk hadde mye til felles, ikke minst fordi de levde i den spesielle formen for bystat som man kalte polis. I snevreste forstand var polis et kollektiv av menn med borgerrett (ikke kvinner, barn og ufrie). Ideelt sett hadde hver polis autonomi (frihet og egne lover) og autarki (kunne klare seg med egne ressurser). I realiteten var de fleste underlagt en hegemon (gresk leder/ veiviser) og drev omfattende handel med andre bystater for å få tilgang på de varene de trengte.

Der hvor fulle politiske rettigheter ble forbeholdt et mindretall av rike, ble styreformen kalt oligarki (styre av få); der hvor alle borgerne hadde (tilnærmet) like rettigheter, ble den kalt demokrati (styre av folket) eller isonomi (lik andel i styret).

Korinth var en av statene som hadde et sterkt oligarki. I Sparta utgjorde fullborgerne en liten del av den totale befolkningen. Statens militære behov var en overordnet faktor, og forfatningen endret seg lite etter 500-tallet.

Det athenske demokratiet

Athen utviklet et demokrati i klassisk tid. Det var flere poleis med demokratisk styreform, deriblant Syrakus på midten av 400-tallet fvt., men det er bare athenernes demokrati vi kjenner godt fra kildene. Athen innførte demokratiet i 507 fvt., og det var bakteppet for en kulturell blomstringstid som har preget Europa frem til i dag. Demokratiet overlevde en rekke oligarkiske kupp og fortsatte i modifisert form fram til romertiden.

Befolkning og sosiale grupper

.
Lisens: CC BY 2.0

Vi vet lite om folketallet i de gamle greske bystatene, men det er blitt beregnet ut fra størrelsen på hær og flåte. I Athen var det trolig mellom 260 000 og 300 000 innbyggere da byen var på høyden av sin makt, rundt 430 fvt. På samme tid hadde Korinth kanskje 90 000 innbyggere, mens Theben og Akragas (Agrigent) hadde om lag 50 000 hver. Enkelte bystater hadde bare 5000 innbyggere.

Borgerne i de greske bystatene

Hovedelementet i den greske bystaten var fellesskapet av borgere. Borgerne forsvarte byen i krig, de eide jorden og drev næringsvirksomhet. At borgerne var krigere og bønder er et viktig trekk som står i sterk kontrast mot forholdene i middelalderen.

Borgerne fantes i alle sosiale lag. Noen tilhørte jordeieraristokratiet, noen var selveiende bønder, noen var håndverkere og småhandlende, og noen tilhørte de eiendomsløse. Borgerskapet var arvelig, og bare menn kunne være borgere. I mange bystater, som Athen fra midten av 450-tallet, var borgerskapet betinget av at begge foreldrene kom fra borgerlige familier. 20 år gammel fikk borgerne anledning til å møte i folkeforsamlingen, men først etter fylte 30 år fikk borgerne fulle rettigheter og kunne utpekes til embetsmenn.

Frie ikke-borgere

Ved siden av borgerne fantes metoiker. Ordet betyr «de som bor sammen med grekerne», og omhandlet fremmede, grekere eller orientalere, frie menn som bodde og arbeidet i Athen og som gjorde krigstjeneste i egne kontingenter sammen med borgerne.

Hovedskillet var at metoikene ikke kunne eie jord eller delta i det politiske liv. For øvrig tilhørte metoikene alle sosiale sjikt, der deres hovednæringsveier var handel og håndverk. Metoikenes antall i Athen rundt år 430 utgjorde mellom 10 000 og 15 000 voksne menn. Regner man i tillegg med deres familier kommer antallet opp i 30 000–40 000.

Slaver og andre ufrie

Slaver
Slavene som arbeidet i gruvene hadde de dårligste levekårene i antikkens Hellas.
Av .

I samme tidsrom talte slavebefolkningen kanskje over 100 000. Felles for slavene var at de var annen manns eiendom, men deres sosiale og økonomiske stilling var svært forskjellig. Mange familier hadde husslaver til avlastning i det daglige liv, og disse hadde det ofte like bra materielt og økonomisk som resten av familien. En del bønder hadde slavehjelp på bruket, skjønt ved utpreget sesongarbeid var det ikke ubetinget lønnsomt å fø på en slave hele året. Mange brukte slaver i håndverksbedrifter, der de ofte arbeidet side om side med eierfamilien og med leid arbeidshjelp.

Det forekom at slaven mot en avgift til eieren arbeidet på egen hånd. Slik kunne slaven skape seg en fortjeneste og etter hvert kjøpe seg fri. Bare sjelden hører vi om slaveeiere som hadde flere dusin eller til og med noen hundre slaver til utleie. Det fantes en del offentlige slaver i administrasjonen, og også det athenske ordenspoliti bestod av slaver.

Slavedrift i stor stil forekom bare i gruvene, og da særlig sølvgruvene i Laurion. De som jobbet her hadde det dårlig, og er den gruppen som kommer nærmest opp til det vi forbinder med slaver i moderne tid.

Det er vanskelig å si noe sikkert om slavenes bidrag til Athens økonomi, men det kan trygt hevdes at de hadde en fundamental betydning. Selv om man i økonomisk forstand kan tale om et «slaveeierdemokrati», kan man ikke tale om noen «slaveeiermentalitet», kanskje med unntak for bruken av slaver i gruver og steinbrudd. De fleste athenere måtte arbeide hardt for sitt underhold og levde i beskjedne kår. Frie menn og slaver utførte ofte samme arbeid og ofte sammen.Noen slaver ble nært knyttet til sin eier og kunne håpe på å bli frigitt og dermed få metoik-status.

Helotene i Sparta gjorde opprør flere ganger, og vi finner eksempler på dette i andre bystater som hadde en stor undertvunget befolkning med felles språk, kultur og bosted. Rene slaver, kjøpt av slavehandlere eller født inn i slaveriet, gjorde så vidt vi vet, ikke opprør i den greske verden. I motsetning til helotene kom kjøpsslavene fra mange ulike steder, hadde gresk som annetspråk og bodde og arbeidet splittet.

Noen tenkere diskuterte om slaveriet kunne moralsk rettferdiggjøres, og ikke alle var enig med Aristoteles i at det fantes mennesker som var «naturlige slaver». Det kom likevel ikke noen konkrete forslag om å avskaffe slaveriet. Slaveriet var en selvsagt del av hverdagen, uansett hvor grusomt det kunne være for den enkelte slave. Det forekom også at frigitte slaver selv ble slavehandlere og eide sine egne slaver.

Kvinner

Kvinnene var uten politiske og legale rettigheter, og deres funksjon var i hjemmet og i slektens tjeneste. De var også fraværende i det sosiale liv. Dette førte blant annet til fremveksten av hetære-institusjonen. Hetærene var kvinner som stod utenfor de strenge familiestrukturene, og mange hetærer var profesjonelle selskapsdamer og underholdere som deltok på fester der familiens kvinner ikke hadde adgang. En del av dem var prostituerte. Hetærene var som oftest innflyttere, og var blant de få kvinner som hadde selvstendig økonomi.

Kjønn og seksualitet

Kvinners liv var sterkt knyttet til deres seksualitet. Dersom de hadde seksuelt samkvem med andre enn sin ektemann, ble de ansett som ødelagt, enten dette var frivillig eller ikke. Voldtekt ble ansett som en krenkelse av deres ektemann, far eller brors eiendom, og førte ikke til sterkere reaksjoner enn om det var snakk om frivillig utenomekteskapelig sex. Kvinners status var likeledes avhengig av hvem de var gift med, hvor mange de hadde vært gift med og hvor mange barn de hadde.

Mennene nøt imidlertid full seksuell frihet, og deres status ble ikke påvirket av hvem og hvor mange de hadde sex med. Homofili blant menn var akseptert og sett på som en naturlig del av enhver manns liv. Dette hadde mye å gjøre med den ekstreme separasjonen av kjønnene og den store aldersforskjellen mellom kvinner og menn i ekteskapet.

Selv om homofili var utbredt og godtatt, var normen imidlertid at den tok form av pederasti, altså et forhold mellom en ung gutt i puberteten og en voksen mann. Dette ble idealisert i litterære verk, som i Platons Symposion. Guttene fikk gaver, opplæring og ble introdusert til mennenes verden, men ble ikke forventet å ha noe glede av den rent fysiske delen av relasjonen.

Grekerne skilte skarpt mellom den aktive og passive part, den penetrerende og den penetrerte. Det var ingen skam for en gutt å bli penetrert, men når han ble gammel nok til å ha skjegg, ble det sett på som umandig. Menn kunne altså ha seksuelt samkvem med hvem de ville, men det måtte foregå på en bestemt måte. Menn som var eksklusivt homofile, og «spilte både mannens og kvinnens rolle», ble ikke utsatt for formelle sanksjoner fra samfunnet, men ofte latterligjort. Å ikke gifte seg med en kvinne for å reprodusere borgerbefolkningen ble imidlertid ansett som et regelbrudd i mange bystater og møtt med bøter, høyere skatt eller forbud mot å besitte embeter.

Mens pederasti var en frivillig sak i den greske verden, var det i Sparta en obligatorisk del av utdannelsen fra guttene var 12 år gamle. Elskeren hadde ansvar for den Elskede til å veilede og lære opp i mandighet, i tillegg til å hjelpe til med medgift og annet da den Elskede ble gammel nok til å gifte seg med en kvinne. I Sparta gikk således pedagogikk og pederasti hånd i hånd.

Religion

Statuett av Zevs fra Dodona. 400-tallet fvt. Nasjonalmuseet i Athen.

.

Gresk religion og kultur har sine røtter dels i religiøse forestillinger de indoeuropeiske stammene brakte med seg da de vandret inn i det senere greske området, dels i myter og riter som de overtok fra den førgreske befolkningen eller fra andre folk som de siden kom i kontakt med.

Grekerne hadde ingen egentlig prestestand. Mye av gudsdyrkelsen var nær knyttet til familien, og de markante begivenhetene i menneskelivet – fødsel, overgangen til voksen alder, bryllup og død – var forbundet med religiøse riter. Staten tok seg av forholdet til gudene ved å anlegge helligdommer, bygge templer, og holde regelmessige fester med slaktofringer som et viktig innslag.

Offentlig kult ble ledet av arkhontene eller andre årlig utpekte embetsmenn, men slike verv gikk av og til i arv i bestemte familier. Noe hellig (kanonisk) skrift fantes ikke, men Homers dikt, som ble alle grekeres felleseie, formet de store guders skikkelser slik de levde i folks bevissthet, i diktning og i bildende kunst.

Filosofi

Platon
Platon, byste i Trinity College, Dublin
Platon
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Iliaden og Odysseen har gjennom alle tider vært pensum i skolen: Vers fra Iliaden skrevet på en skoleelevs tavle, 3.-4. århundre.

De første filosofer er de såkalte joniske naturfilosofene på 500-tallet fvt. Den eldste vi kjenner navnet på var Thales fra Milet som hevdet at vann er alle tings urstoff.

I bystaten Athen la sofister (lærere i retorikk og visdom) grunnlaget for et filosofiens gjennombrudd med sine diskusjoner om politiske og moralske spørsmål. Her fremstod på slutten av 400-tallet Sokrates, som med sine inngående spørsmål om alle ting ble selve filosof-idealet for senere generasjoner. Sokrates etterlot seg ingen skrifter, men er kjent gjennom sin elev Platon. Platons elev Aristoteles var mer systematisk og empirisk orientert. Han behandlet i sine verker alle datidens kjente vitenskaper, blant annet biologi, estetikk, etikk og politisk filosofi. Mange grunnleggende begreper innen naturvitenskapene kan føres tilbake til ham.

Epikur, som rundt 300 fvt. grunnla en filosofisk skole i Athen, fikk stor betydning med sin sokratisk inspirerte moralfilosofi. I de neste århundrene fantes et mangfold av religiøs og filosofisk spekulasjon. Nyplatonisme og stoisisme er blant de skoler som forsøkte å lage helhetlige syn eller systemer.

Vitenskap

Arkimedes oppdager loven om oppdrift i væsker. Ifølge legenden skal han ha løpt opp av badet mens han ropte Heureka ('Jeg har funnet det'). Tresnitt fra 1500–tallet.

.
Lisens: fri

Vitenskap i Den greske antikken regnes for å være grunnlaget for europeisk naturvitenskap. Vitenskapen hadde sitt utspring blant de store tenkerne i Hellas omkring 500–600 år før vår tidsregning. Thales fra Milet ansees derfor å være Vestens første vitenskapsmann og filosof. Han påviste blant annet at rav (elektron gresk) tiltrakk seg små partikler, og med ham og Pytagoras ble matematikken brakt fra Orienten til Hellas.

Litteratur

Gresk litteratur hatt grunnleggende betydning for europeisk kultur. Grekerne skapte en rekke litteraturformer som har gått i arv til kulturkretsens folk. Skikkelser og tanker som vi først møter i gresk diktning er blitt felleseie. De eldste greske litteraturverker som er bevart, er Homers dikt Iliaden og Odysseen.

Kunst og arkitektur

Drikkebeger fra arkaisk tid

Et kantharos, et drikkebeger av gresk keramikk, fra arkaisk tid (cirka 550 fvt.)

Man regner den egentlige greske kunst fra rundt år 1000 fvt. Høydepunktet ble nådd i Athens storhetstid under Perikles på 400-tallet fvt. Den klassiske greske kunsten har senere vært et forbilde for europeisk kunst.

Språk

Se gresk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (9)

skrev Lars Nygaard

Et par kommentarer: 1) Jeg savner en presisering, både geografisk og tidsmessig, i artikkelens innledning. 2) Ordet "oldtiden" kan kanskje erstattes med "antikken"? 3) Det virker merkelig å kalle den greske antikken for "et oldtidsrike" … noe rike var det vel ikke i noen rimelig forstand av det ordet. 4) Det blir misvisende å si at bystaten var "den styreformen som skulle bli fremherskende i hele oldtiden" – fra hellenistisk tid mistet den stadig mer betydning, selv om den aldri forsvant helt. Mvh, Lars Nygaard

svarte Erik Østby

Jeg har gått igjennom artikkelen nå to ganger og gjort noen justeringer. Antagelig har jeg da tatt høyde for kommentarene dine.

skrev Helene F

Hvilke ritualer var det i templer/helligdommer og hvordan ble de utført i praksis?

svarte Erik Østby

Det viktigste ritualet var slaktoffer av dyr, utført ved alteret som lå under åpen himmel foran templet. Dette skjedde på vedkommende guds festdag(er), og ellers på privat initiativ hvis noen ønsket det. Kjøttet ble som regel grillet og spist av festdeltagerne, guden nøyde seg med uspiselige deler (bein, hud, fett etc). som ble brent på alteret. Man kunne også ofre matvarer (vin, olje, brød etc.) eller legge igjen i helligdommen en gave til guden (vaser, smykker, statuer eller andre kunstgjenstander). Spesielle ritualer kunne forekomme i visse helligdommer (mysterieinnvielser, orakelvarsling, m.m.), men et slaktoffer pleide alltid å høre med. Bare i slike tilfeller gikk man inn i templet, de fleste ritualer fant sted under åpen himmel foran det.Til festene hørte av og til spesielle innslag som idrettsleker, teateroppførelser, prosesjoner etc., i tilknytning til en helligdom, men ikke alltid inne i den. Håper dette dekker det du lurer på.

skrev Helene F

Takk for svar. Hvordan var templene bygget og dekorert, og hvem hadde adgang i templene?

svarte Erik Østby

Et tempel var i prinsippet en (oftest) rektangulær bygning der gudebildet var plassert, vendt mot øst og med inngang fra den kortsiden. De kunne være alt fra enkle bygninger av tre og/eller soltørket leire, uten søyler, eller store konstruksjoner av kalksten eller marmor med søyler i forenden eller rundt bygningen på alle sider, utformet i dorisk, jonisk eller korintisk byggestil. De kunne være dekorert med relieffer med mytemotiver i overbygningen over søylene eller øverst på veggen. Hvis du vil vite mer om hvordan templene var bygget kan du f.eks. prøve å få tak i den store boken om Oldtidens bygningsverden av H.P. L'Orange (Dreyers forlag, Oslo 1978). På norsk er den det beste som finnes om dette stoffet. Adgangsreglene varierte veldig, etter kultiske bestemmelser i vedkommende helligdom. Det fantes templer der bare presten hadde adgang og bare en gang om året, andre var tilgjengelige nærmest som turistattraksjoner. Alle templer har som hovedoppgave å være gudens bolig; alt annet er sekundært.

skrev Helene F

Takk for svar!

skrev fredrik jansen

Borgerkollektivet og borgerskapet har det lik betydning i denne artikkelen?

svarte Erik Østby

Tilnærmet, men ikke helt. Borgerkollektivet er samfunnet av borgere med rettigheter tilsvarende vårt begrep statsborgerskap i det greske bysamfunnt. Borgerskap brukes tilsvarende det vi ville kalle statsborgersksp.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg