Den montenegrinske kongefamilien
I 1910 ble Montenegro et kongerike. Bildet viser den montenegrinske kongefamilien med kong Nikola (sittende midt på andre rad) og hans kone, barn, svigerbarn og barnebarn.

Montenegros historie er preget av landets geografiske plassering nær mektigere nabostater. Montenegro var i middelalderen underlagt det bysantinske (østromerske) riket, mens Venezia hadde kysten, deretter kongeriket Serbia. Da det serbiske riket gikk i oppløsning på 1300-tallet, ble Montenegro et selvstendig fyrstedømme, men Det osmanske riket erobret store deler av territoriet.

Fra 1860 til 1918 regjerte fyrst Nikola, konge fra 1910. I 1918 ble Montenegro en del av den nye staten Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere, som i 1929 fikk navnet Jugoslavia. Da Jugoslavia ble oppløst i 1992, dannet Montenegro og Serbia forbundsrepublikken Serbia og Montenegro.

I 2006 erklærte Montenegro seg som en selvstendig stat.

Eldre historie

Doclea (Duklja)
Ruinene av den romerske byen Doclea (Duklja) utenfor Podgorica i Montenegro.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Området som i dag er Montenegro var opprinnelig befolket av illyrere. En viktig illyrisk by var Risan, innerst i Kotorbukten. I løpet av cirka 150 år før vår tidsregning erobret romerne kysten, de anla blant annet byen Doclea, ikke langt fra dagens Podgorica. I år 9 evt. ble området innlemmet i provinsen Illyricum. Da Romerriket ble delt, gikk grensen gjennom dagens Montenegro, som dermed ble et grenseland mellom vest og øst. Da kristendommen ble splittet, tilhørte den østlige delen den gresk-ortodokse verden, mens den vestlige var romersk-katolsk. Kysten var katolsk, og i byen Bar ble det opprettet et biskopsete i 1067.

Slaviske stammer innvandret på 600-tallet. På 1000-tallet var Duklja, som omfattet store deler av dagens Montenegro, en statsdannelse, først en bysantinsk (østromersk) vasallstat, deretter under Vojislavljević-dynastiet. På 1100-tallet utgjorde Duklja (kalt Zeta), sammen med Raška i nord, grunnlaget for en serbisk middelalderstat.

Da det serbiske riket gikk i oppløsning på 1300-tallet, var Zeta en periode styrt av Balšić-dynastiet, med Skadar som hovedstad. Nå ble den osmanske (tyrkiske) invasjonen den store trusselen. Etter at Balšić-dynastiet døde ut i 1421, ble Žabljak, ikke langt fra dagens Podgorica, hovedstad for Crnojević-dynastiet. Presset av tyrkerne flyttet Ivan Crnojević hovedstaden til Cetinje, oppe i fjellene. Hans sønn Djuradj grunnla et kloster der, som ble biskopsete. Fra Venezia fikk han levert en bokpresse i 1493, som trykte noen av de eldste bøkene med kyrillisk skrift i den slaviske verden. På denne tiden ble Zeta kjent under navnet Montenegro (Crna Gora, «svartfjellet»).

Styrt av biskoper

Slaget ved Vučji do
I slaget ved Vučji do slo montenegrinerne Det osmanske riket i 1876.
Petar Petrović Njegoš
I 1830 ble Petar Petrović Njegoš II utpekt til vladika. Nå begynte en periode med modernisering. Klanledernes makt ble redusert, det ble opprettet et senat, og mye gjort for å begrense den utbredte blodhevnen. Han var filosof og dikter, og under navnet Njegoš regnes han som montenegrinernes og serbernes nasjonaldikter.
Petar Petrović Njegoš
Av /𝒲.

I 1516 forlot den siste Crnojević Montenegro, og biskopen i Cetinje, med tittelen vladika, ble både kirkelig og verdslig leder. Tyrkerne regnet Montenegro som en del av Det osmanske riket, men klarte aldri å få full kontroll over det utilgjengelige fjellområdet, til tross for mange angrep. Venezia var Montenegros allierte i kampen mot tyrkerne. Tyrkerne tok byene Bar og Ulcinj fra Venezia på 1570-tallet, men Kotor forble venetiansk. I 1697 ble Danilo Petrović biskop, og deretter gikk stillingen som vladika i arv innenfor Petrović-slekten (fra onkel til nevø, siden biskoper ikke kunne være gift).

På 1700-tallet ble Russland Montenegros beskytter og gav økonomisk bistand. Takket være russisk støtte anerkjente Det osmanske riket Montenegro som en egen stat i 1799, under vladika Petar Petrović Njegoš I. Etter Napoleon Bonapartes nederlag i napoleonskrigene håpet Montenegro å få byen Kotor og adgang til havet, men russisk støtte hjalp ikke under Wienerkongressen i 1815. Kamper mot tyrkerne fortsatte under 1800-tallet.

I 1830 ble Petar Petrović Njegoš II utpekt til vladika. Nå begynte en periode med modernisering. Klanledernes makt ble redusert, det ble opprettet et senat, og mye gjort for å begrense den utbredte blodhevnen. Han var filosof og dikter, og under navnet Njegoš regnes han som montenegrinernes og serbernes nasjonaldikter.

Styrt av fyrster

Nikola av Montenegro
Nikola var fyrste av Montenegro fra 1860 til 1910, og konge fra 1910 til 1918. Foto fra 1911.

Da Njegoš døde i 1851, introduserte hans etterfølger, Danilo II, reformer, blant annet en lovsamling. Siden han giftet seg, kunne han ikke være vladika, men tok tittelen knez, fyrste, og innførte arvefølge. I 1860 ble Nikola fyrste, han kom til å sitte ved makten i nesten seksti år.

I 1876 erklærte Serbia og Montenegro krig mot Det osmanske riket, og da Russland grep inn, ble tyrkerne slått og Balkan-kartet tegnet om under Berlinkongressen i 1878. Montenegros territorium ble fordoblet og landet internasjonalt anerkjent. Nå fikk landet adgang til havet, byene Bar og Ulcinj.

Montenegro ble modernisert, med utenlandske investeringer, den første jernbane, en ny lovsamling og så videre, men Nikola styrte temmelig eneveldig. Flere av hans døtre ble giftet med prominente utlendinger, Elena ble gift med den italienske kongen Viktor Emmanuel III. I 1910 tok Nikola tittelen konge.

Under Balkankrigene i 1912–1913 kjempet Montenegro sammen med Serbia mot tyrkerne, og ved London-avtalen av 1913 fikk Montenegro utvidet sitt landområde i Sandžak i nord, og fikk dermed en felles grense med Serbia.

Montenegro mister sin uavhengighet

Under første verdenskrig kjempet den montenegrinske hæren mot Østerrike, men måtte trekke seg tilbake i januar 1916. Kong Nikola flyktet til Italia og oppholdt seg i eksil i Frankrike. Da krigen var over, i november 1918, ble kongen avsatt og Montenegro innlemmet i Serbia. Det foregikk gjennom valg til et Nasjonalråd, mens den serbiske hæren stod i landet. De som ønsket forening med Serbia, «de hvite», fikk flertall over de som ønsket uavhengighet, «de grønne», men Nasjonalrådet var ikke representativt. Montenegro var ikke representert under fredsforhandlingene i Paris og var det eneste land på seierherrenes side som ikke fikk beholde egen stat. Som en del av Serbia inngikk Montenegro i Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere (fra 1929 Kongeriket Jugoslavia).

I mellomkrigstiden ble utviklingen i Montenegro neglisjert, og provinsen var en av de fattigste i Jugoslavia. Under andre verdenskrig var Montenegro okkupert av Italia, men formelt en egen stat. Kommunistpartiet hadde mange tilhengere, og Josip Titos partisanhær hadde baser i fjellområdene.

Forbundsrepublikk i Jugoslavia

Jugoslavia (tidligere delstater)

Jugoslavia frem til 1991–1992. Kartet viser delstatenes beliggenhet.

Jugoslavia (tidligere delstater)
Av /Store norske leksikon ※.

Da Jugoslavia i 1945 ble organisert som en føderasjon for å løse det ømtålige nasjonalitetsspørsmålet, ble Montenegro en av landets republikker og fikk tillagt flere kystbyer. Landet fikk dermed en lang, sammenhengende kyststrekning.

Etter krigen fikk mange montenegrinere fremtredende stillinger i det kommunistiske Jugoslavia. Økonomiske overføringer bidro til at det for første gang ble satt i gang industriforetak. Viktig var jernbanen Beograd–Bar, som ble åpnet i 1976.

Mot slutten av 1980-årene kom Montenegros kommunistparti i motsetning til Serbia, og Serbias president Milošević innsatte i 1989 Momir Bulatović som ny partisjef. Samtidig ble partiet omdannet til et sosialistparti etter serbisk mønster.

Da Jugoslavia gikk i endelig oppløsning i 1992, ble Montenegro Serbias eneste partnerrepublikk i den nye Forbundsrepublikken Jugoslavia («Rest-Jugoslavia»), som i 2003 skiftet navn til Serbia og Montenegro.

Separatisme

Milo Đukanović
Milo Đukanović ble president i Montenegro i 1998. Fra 1991 til 1998 var han statsminister, og var igjen statsminister fra 2003 til 2006. Etter selvstendigheten har Đukanović også vært statsminister fra 2008 til 2010 og fra 2012 til 2016.
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Montenegro forsøkte i midten av 1990-årene å distansere seg noe fra Serbias politikk; deler av opposisjonen i Montenegro var langt mer separatistisk og forlangte full uavhengighet fra Serbia. Både på det kulturelle og religiøse området tok sterke krefter til orde for montenegrinsk selvstendighet.

Dette ble forsterket etter at Milo Djukanović tok over som president i 1998. Foran valget i 2001 gikk han inn for å starte en prosess for full løsrivelse for Montenegro fra Jugoslavia, men hans partiallianse, Seier for Montenegro, fikk bare 42 prosent av stemmene. Etter den nye unionsavtalen ble statsministerstillingen landets reelle lederstilling, og Djukanović ble statsminister i 2003.

Djukanović mente at Montenegro ville klare seg bedre både økonomisk og politisk som selvstendig stat enn i union med Serbia. Han argumenterte også at et selvstendig Montenegro ville ha bedre muligheter til å bli medlem av EU. Montenegro ville ikke være med på et felles valg til en felles nasjonalforsamling i 2005 og foreslo i stedet at statsforbundet skulle oppløses. Dette ble avvist av den serbiske statsministeren Koštunica.

Ifølge en avtale statsforbundet hadde med EU ble det i 2006 holdt en folkeavstemning i Montenegro om løsrivelse fra Serbia. Om lag 55 prosent av stemmene ønsket løsrivelse og Montenegro erklærte seg som selvstendig stat i juni 2006.

Selvstendighet

Montenegro blir medlem av NATO
Montenegro ble medlem av NATO i 2017. Bildet viser signering av protokollen i Washington D.C., USA. Med på bildet er Montenegros statsminister Duško Marković (nummer to fra høyre), NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg (nummer tre fra høyre) og Montenegros utenriksminister Srđan Darmanović (nummer fire fra høyre).
Av .

I 2006 vant den regjerende koalisjonen valget og Zeljko Sturanović overtok som statsminister. Siden selvstendigheten har Montenegro raskt blitt en del av det internasjonale samfunnet. Landet ble medlem av FN, NATOs Partnerskap for fred-program, Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet.

Årene etter uavhengigheten var preget av at Djukanović, som var statsminister da Montenegro ble uavhengig, fortsatt beholdt makten, selv om han i perioder ikke innehadde noen formell posisjon. Han gikk av i november 2006, men kom tilbake i februar 2008, og vant valget i mars 2009. I desember 2010 gikk han av igjen og ble avløst av finansministeren Igor Lukšić, som satt til desember 2012, da Djukanović overtok. Ved valgene i oktober 2014 ble Djukanović’s parti igjen det største, og han fortsatte som statsminister i spissen for en koalisjonsregjering. Filip Vujanović, som hadde vært president siden 2003, ble gjenvalgt i april 2008 og i april 2013. Ved valget i 2016 ble Djukanović’s parti DPS det største, men fikk ikke flertall, og Djukanović gikk av. Ny statsminister ble Duško Marković. I 2018 ble Djukanović valgt som president.

Djukanović’s styre ble både av opposisjonen og utenlandske observatører karakterisert som lite demokratisk, preget av korrupsjon. Han skal ha skaffet seg en enorm personlig formue og er blitt anklaget for forbindelser til organisert kriminalitet. Hans provestlige holdning gjorde likevel at han ble støttet av vestlige politikere, som så ham som en garanti mot russisk innflytelse.

Montenegro inngikk assosieringsavtale med EU og ble inkludert i Schengensamarbeidet i 2009. At Montenegro anerkjente Kosovo i 2008, gjorde forholdet til Serbia dårligere. I november 2010 fikk Montenegro status som EU-kandidat.

Montenegro hadde et økonomisk oppsving de første årene etter uavhengigheten, men fikk tilbakeslag i 2009. Montenegro hadde mange utenlandske investeringer. De fleste investeringene var knyttet til turistnæringen, som utgjorde over 20 prosent av nasjonalproduktet.

Etter uavhengigheten var språkspørsmålet politisk betent, hvorvidt språket skulle kalles serbisk eller montenegrinsk. En periode var den offisielle betegnelsen i skolene «vårt språk». I 2007 vedtok parlamentet at språket skulle hete montenegrinsk, og i 2010 utkom en offisiell montenegrinsk rettskrivning.

Da Montenegro i desember 2015 fikk invitasjon til å bli medlem av NATO, utløste dette russisk og serbisk harme og demonstrasjoner i Montenegro. Valget 16. oktober 2016 ble oppfattet som avgjørende for Montenegros veivalg, en vestlig eller prorussisk orientering. En væpnet gruppe forsøkte å ta seg inn i nasjonalforsamlingen, men angrepet ble avverget. Myndighetene arresterte 20 personer, blant dem en tidligere kommandant for Serbias spesialstyrker. To russiske statsborgere ble anklaget for medvirkning. Senere er det kommet frem at det mislykkede angrepet var et forsøk på statskupp og attentat mot Djukanović, støttet av Russland, for å hindre Montenegros NATO-medlemskap. Ikke lenge etter, 5. juni 2017, ble Montenegro medlem av NATO. Russland protesterte mot Montenegros «fiendtlige kurs».

Valget i 2020

Parlamentsvalget 30. august 2020 ble vunnet (med én representants overvekt) av en koalisjon i opposisjon til Milo Djukanović. Valget foregikk under spesielle omstendigheter på grunn av korona-pandemien, med stort oppmøte (77 prosent), og fikk et sensasjonelt utfall. Det ledende partiet i koalisjonen var det proserbiske For Montenegros fremtid, ledet av Zdravko Krivokapić. Partiet til president Djukanović, DPS, ble det største, men fikk ikke flertall, selv med støtte fra minoritetspartiene (bosnjaker, albanere). For første gang på 30 år mistet dette partiet makten i Montenegro. Djukanovićs styre hadde vært preget av korrupsjon, men en provestlig tilnærming. Mange fryktet nå at Montenegro ville forlate NATO og vende seg mot Serbia og Russland. De proserbiske partiene var imidlertid avhengige av de fire representantene til koalisjonen URA, som inkluderte partiet Svart på hvitt, ledet av Dritan Abazović, et liberalt provestlig parti. Montenegros internasjonale orientering ville dermed ligge fast.

En grunn til at de proserbiske partiene fikk så stor oppslutning, var Djukanović-regjeringens forslag om en lov om religion, som innebar at den serbisk-ortodokse kirken ville måtte gi fra seg kirkebygg og eiendommer som før 1918 hadde tilhørt den montenegrinske ortodokse kirken. I første halvdel av 2020 ble det avholdt store massemøter i protest mot dette, initiert av den serbisk-ortodokse kirken.

I dagene etter valget fant det sted store demonstrasjoner i Podgorica og andre byer i protest mot de proserbiske vinnerne. Dette var et uttrykk for den store splittelsen i befolkningen i Montenegro.

Avhengigheten av turisme gjorde landet sårbart for korona-pandemien i 2020.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg