På 600-tallet ble områdets opprinnelige illyriske befolkning fortrengt av slavere, som på 900-tallet ble ortodokse kristne. På slutten av 1100-tallet mistet det bysantinske riket kontrollen med området, og det ble en del av kongeriket Serbia. Da dette gikk i oppløsning midt på 1300-tallet, ble Montenegro et selvstendig fyrstedømme, som i forbund med Venezia lå i stadig strid med det osmanske riket.

Fra 1700-tallet knyttet Montenegro seg nær til den nye russiske stormakten. Ved Russlands hjelp oppnådde Montenegro i 1866 å få adgang til havet gjennom en liten landstrekning, og etter å ha gjort store erobringer i den russisk-tyrkiske krig ble landet mer enn fordoblet ved Berlinkongressen i 1878. Her ble Montenegros uavhengighet anerkjent.

I 1910 ble Montenegro proklamert som kongerike. Landet sluttet seg 1912 til Balkanforbundet, og kong Nikita åpnet Balkankrigen 1912-13 ved å erklære Tyrkia i krig. Under den første verdenskrig stilte Montenegro seg på Serbias side og ble besatt av Østerrike-Ungarn 1915-16. I 1918 ble landet en del av den nye staten som i 1929 fikk navnet Jugoslavia.

Etter Jugoslavias sammenbrudd i 1941 ble kongedømme proklamert i Montenegro. Styret ble imidlertid overtatt av en italiensk guvernør. Da Italia kapitulerte i 1943 tok tyskerne makten, inntil Montenegro høsten 1944 ble befridd av de allierte.

Da Jugoslavia i 1945 ble organisert som en føderasjon for å løse det ømtålige nasjonalitetsspørsmålet, ble Montenegro en av landets republikker og fikk tillagt flere kystbyer; landet fikk dermed en lang, sammenhengende kyststrekning.

Mot slutten av 1980-årene kom Montenegros kommunistparti i motsetning til Serbia, og Serbias president Milošević innsatte i 1989 Momir Bulatović som ny partisjef. Samtidig ble partiet omdannet til et sosialistparti etter serbisk mønster. Da Jugoslavia gikk i endelig oppløsning 1992, ble Montenegro Serbias eneste partnerrepublikk i den nye Forbundsrepublikken Jugoslavia («Rest-Jugoslavia»), som i 2003 skiftet navn til Serbia og Montenegro.

Montenegro forsøkte i midten av 1990-årene å distansere seg noe fra Serbias politikk; deler av opposisjonen i Montenegro var langt mer separatistisk og forlangte full uavhengighet fra Serbia. Både på det kulturelle og religiøse området tok sterke krefter til orde for montenegrinsk selvstendighet. Dette ble forsterket etter at Milo Djukanović tok over som president i 1998. Foran valget 2001 gikk han inn for å starte en prosess for full løsrivelse for Montenegro fra Jugoslavia, men hans partiallianse, Seier for Montenegro, fikk bare 42 prosent av stemmene. Etter den nye unionsavtalen ble statsministerstillingen landets reelle lederstilling, og Djukanović ble statsminister i 2003.

Djukanović mente at Montenegro ville klare seg bedre både økonomisk og politisk som selvstendig stat enn i union med Serbia. Han argumenterte også at et selvstendig Montenegro ville ha bedre muligheter til å bli medlem av EU. Montenegro ville ikke være med på et felles valg til en felles nasjonalforsamling i 2005 og foreslo i stedet at statsforbundet skulle oppløses. Dette ble avvist av den serbiske statsministeren Koštunica. Ifølge en avtale statsforbundet hadde med EU ble det i 2006 holdt en folkeavstemning i Montenegro om løsrivelse fra Serbia. Om lag 55 prosent av stemmene ønsket løsrivelse og Montenegro erklærte seg som selvstendig stat i juni 2006.

I 2006 vant den regjerende koalisjonen valget og Zeljko Sturanović overtok som statsminister. Siden selvstendigheten har Montenegro raskt blitt en del av det internasjonale samfunnet. Landet er nå medlem av FN, NATOs Partnerskap for fred-program, Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet.

Landet søkte EU-medlemskap i 2008, og er foreløpig anerkjent som kandidatland. Forhandlinger med EU begynte i 2012. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.