Sveshtari
Den trakiske graven i Sveshtari i Bulgaria er på UNESCOs verdensarvliste.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Bulgarias historie er perioden fra antikken og frem til 1990. Historien er preget av at området har vært underlagt en rekke fremmede makter. I antikken var dagens Bulgaria var en del av en provins under Romerriket. Ved Romerrikets deling i 395 etter vår tidsregning ble Bulgaria lagt under det østromerske riket (Bysants). Det første bulgarske riket ble opprettet i 681. Dette riket ble gjenerobret av Bysants på 1000-1100-tallet, og deretter erobret av Det osmanske riket i 1396. Osmanene beholdt herredømmet over Bulgaria frem til 1877, da Bulgaria ble et selvstendig fyrstedømme. Full uavhengighet oppnådde Bulgaria først i 1908.

Under andre verdenskrig erklærte Bulgaria seg nøytralt, men hellet stadig mer til aksemaktene. Sovjetunionen erklærte Bulgaria krig og rykket inn i landet i 1944. Kommunistisk maktovertagelse fulgte, monarkiet ble avskaffet ved en folkeavstemning i 1946 og Bulgaria ble en folkerepublikk. Folkerepublikken ble oppløst i 1990 og Bulgaria ble en demokratisk republikk.

Antikken og folkevandringstiden

Panagjurisjte-skatten
Panagjurisjte-skatten fra Trakia (400–300 fvt.) består av kanner og annet husgeråd i gull. Utstilt i Sofia.
Av .

Den tidligst kjente befolkning i det nåværende Bulgaria var trakerne, et indoeuropeisk folkeslag. Landet var i antikken en del av den romerske provinsen Moesia, og det fantes langs svartehavskysten blomstrende bykolonier grunnlagt av grekerne. Etter delingen av Romerriket i 395 evt. kom Bulgaria under Bysants (det østromerske rike). På 500-tallet og i første halvdel av det følgende århundre slo slaviske stammer seg ned sør for Donau; de trengte gradvis inn fra områdene nord for Sør-Karpatene.

Slaverne fikk snart konkurranse av andre. Proto-bulgarene (som de kalles for å skille dem fra de senere slavisk-talende bulgarer) var av turko-tatarisk opprinnelse og kom fra området mellom Ural og Volga. En tid hadde de holdt til på steppene nord for Det kaspiske hav, før de rundt 660 hadde nådd til Donaudeltaet. De var fryktet for sitt kavaleri og ble ledet av en khan.

Det første bulgarske rike

Krum

Krum, den bulgarske khan (802–814), feirer sin seier over den bysantinske keiser Nikeforos 1. Miniatyr fra ca. 1345. Biblioteca Apostolica, Vatikanet.

Krum
Av .
Lisens: fri

Under khan Asparukh (680–701) gikk proto-bulgarene i 680 over Donau, beseiret slaverne og truet det østromerske rike. Keiser Konstantin 5 måtte året etter anerkjenne den nye bulgarske staten, som fikk sin hovedstad i Pliska. Etter hvert ble den slaviske befolkningen og erobrerne smeltet sammen til ett folk. Språket ble slavisk (bulgarsk).

Khan Boris 1, som styrte i perioden 852–889, gjennomførte kristningen av landet, selv om mange av slaverne var kristne på forhånd. Etter press fra Bysants gikk han med på å la seg døpe inn i den østlige (ortodokse) kirke, men oppnådde en betydelig uavhengighet for den bulgarske kirken. Boris' sønn Simeon (893–927) ble kalt tsar eller keiser og hersket over det meste av Balkanhalvøya, bortsett fra Hellas, Kroatia og Dalmatia, samt distriktet rundt Konstantinopel. Han var den mektigste fyrsten i Øst-Europa. Simeon klarte likevel ikke å vinne den bysantinske tronen, noe han forsøkte flere ganger.

Hovedstaden i Simeons tid var Preslav. Både Pliska og Preslav er i dag i ruiner. Simeons ambisiøse politikk gikk ut over den velstanden som var blitt bygd opp, og under etterfølgeren Peter 1 (927–970) gikk det raskt nedover med riket. Det var store sosiale spenninger, og mange bønder sluttet seg til de kjetterske bogomilene. Andre farer for riket på 900-tallet var økende konflikter mellom adelsmenn, serbiske fremstøt for å bli kvitt bulgarstyret, invasjoner i nord fra nye grupper østfra, og et sterkere militært press fra Bysants.

Etter at Øst-Bulgaria var erobret i 971, eksisterte det en kort tid et svakt bulgarsk rike med hovedstad i Ohrid i Makedonia. Forsøk fra tsar Samuel (980–1014) på å utvide dette endte med et katastrofalt militært nederlag i 1014. I 1018 var Ohrid erobret. Det innebar slutten for det første bulgarske riket. Bysants hadde gjenvunnet overhøyheten.

Det andre bulgarske rike (1185–1393)

St. Demetrius-kirken
St. Demetrius-kirken i Tarnovo ble bygget av de bulgarske bojarbrødrene Peter og Asen under det andre bulgarske riket.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Tsar Ivan Aleksander

Tsar Ivan Alexander (1331–1371) og hans familie. Miniatyr fra Tetraevangeliariet, 1356. British Museum, London.

Av /KF-arkiv ※.

Ved en oppstand ledet av de to bojarbrødrene Peter og Asen i 1185–1186 ble det andre bulgarske riket grunnlagt. Hovedstaden ble lagt til Tarnovo. Under tsarene Kalojan (1197–1207) og Ivan Asen 2 (1218–1241) vant bulgarerne en rekke slag, og utvidet riket omtrent til de gamle grensene. Men også nå mislyktes de i å erobre Konstantinopel. Særlig under Ivan Asen 2 blomstret både den materielle og åndelige kulturen i riket, og hovedstaden ble rikt utbygd.

På slutten av 1200-tallet ble sentralmakten svekket ved indre stridigheter og nye angrep utenfra, blant annet mongolske herjinger. Og i 1330 ble tsar Mikael 3 Šišman slått av serberne, som nå var på vei til å bli den sterkeste Balkan-makten. Betydelige deler av Bulgaria ble lagt under det serbiske riket. Den største trusselen utenfra var likevel rettet både mot serbere og bulgarer. Midt på 1300-tallet gikk de tyrkiske osmanene over til Europa, og det serbiske riket ble slått i 1389 i slaget ved Kosovo polje. I 1393 ble det meste av Bulgaria med hovedstaden Tarnovo erobret, og i 1396 var alt bulgarsk område under osmansk kontroll.

Under osmansk (tyrkisk) styre (1396–1877) 

Under det femhundreårige tyrkiske herredømmet varierte forholdene for bulgarerne. Hardest var det trolig under og like etter erobringen, da store områder ble plyndret og brent, statsapparatet ble ødelagt, adelen ble fratatt sine eiendommer og posisjoner, og kirken mistet sin selvstendighet. Mange kirker ble stengt, og store deler av den kulturelle eliten forlot landet. En del gikk over til islam, men beholdt sitt bulgarske språk og sin kultur (pomaker). En del tyrkere slo seg ned i Bulgaria. Det foregikk likevel ikke noen systematisk tvangsislamisering. Og selv om forholdene for bondebefolkningen kunne være vanskelige, var de på mange områder neppe verre enn under de tidligere bulgarske godseierne, selv om enkelte av de osmanske undertrykkelsesformene var spesielt grusomme (blant annet gutteskatten).

De første århundrene var den osmanske sentralmakten sterkere og mer effektiv enn man var vant til i Bulgaria, og det innebar også bremser på lokale stormenns maktbruk. På 1700-tallet førte hyppige gjennommarsjer av plyndrende hærer på vei til krig mot Østerrike til mye elendighet.

Den bulgarske frigjøringsbevegelsen

Vasil Levski
Forfatteren og frigjøringshelten Vasil Levski organiserte opprøret mot det osmanske overherredømmet. Han ble tatt til fange og hengt i 1873. Levski regnes som en av Bulgarias største nasjonale helter.
Av .

Den nasjonale kulturen ble i størst grad ivaretatt i landsbyene (folkediktning og skikker), særlig de mer avsidesliggende, og av presteskapet og i klostrene. Noen nasjonal frihetsbevegelse oppstod likevel ikke før på 1800-tallet. Frem til 1860-årene var det først og fremst snakk om en kulturell bevegelse. Et av de viktigste stridsemnene gjaldt den ortodokse kirken, der den greske innflytelsen var blitt sterk under det osmanske styret. I 1870 lyktes det endelig å få sultanen til å godta et større bulgarsk selvstyre i kirken, slik at den greske patriarken av Konstantinopel mistet det meste av sin myndighet over bulgarerne. Kirken ble dermed den første anerkjente nasjonalinstitusjon.

Stimulerende for nasjonal bulgarsk tenkning virket også de russiske felttogene mot tyrkerne i 1806–1812 og 1828–1829 og panslaviske toner fra Moskva. Og som i de fleste slaviske land var mange av de fremste forkjempere for en nasjonal gjenfødelse diktere og forfattere: Georgi Rakovski, Ljuben Karavelov, Vasil Levski og Khristo Botev.

Fyrstedømmet Bulgaria

Etter den mislykkede apriloppstanden i 1876 og den påfølgende russisk-tyrkiske krig i 1877–1878, ble det ved freden i San Stefano mellom Tyrkia og Russland i 1878 opprettet et selvstyrende, skattskyldig fyrstedømme Bulgaria under Tyrkia. Fyrsten ble den tyske prins Alexander av Battenberg. Det autonome Bulgaria omfattet også mesteparten av Trakia og Makedonia, men etter påtrykk fra maktene i vest ble landet delt i tre på Berlinkongressen i juni 1878. Fyrstedømmet ble begrenset til området mellom Donau og Balkanfjellene (innbefattet Sofia), Øst-Rumelia ble autonomt område med en kristen guvernør valgt av sultanen, og Makedonia og Trakia gitt tilbake til Tyrkia.

I de følgende årene forsøkte fyrst Alexander å frigjøre seg fra det russiske formynderskapet. I forbindelse med en oppstand mot tyrkerne i Øst-Rumelia okkuperte Alexander i september 1885 dette landskapet. Stormaktene motsatte seg aksjonen og Serbia erklærte krig for å erobre tapte områder. Serbia ble slått og sluttet fred, og Øst-Rumelia ble deretter formelt innlemmet i Bulgaria etter en folkeavstemning juli 1886.

Selvstendighet

Balkankrisen
I 1908 erklærte Bulgaria selvstendighet fra Tyrkia. Samme år ble Bosnia-Hercegovina annektert av Østerrike-Ungarn. Annekteringen førte til store protester fra serberne, og en internasjonal krise
Bildet er en illustrasjon fra det franske magasinet Le Petit Journal, og viser hvordan keiser Franz Joseph (til venstre) river til seg Bosnia-Hercegovina, og den bulgarske fyrsten Ferdinand (i midten) erklærer seg som konge av et uavhengig Bulgaria, mens den osmanske sultanen Abdul Hamid står og ser på mens han mister store deler av riket sitt.
Av .

Bulgaria erklærte seg som fullt uavhengig kongerike i forbindelse med ungtyrkernes revolusjon og samtidig med Østerrikes anneksjon av Bosnia og Hercegovina 5. oktober 1908. Konge ble Ferdinand av Sachsen-Koburg, som hadde vært fyrste i Bulgaria siden 1887. Den storbulgarske bevegelsen tok nå sikte på å sikre seg Makedonia, der befolkningens språk og kultur var nær beslektet med bulgarernes. I en hemmelig avtale med Serbia, Montenegro og Hellas (Balkanforbundet) ble det avtalt et felles angrep på Tyrkia og deling av Makedonia.

Balkankrigene

Den første balkankrigen begynte 18. oktober 1912 og endte med seier for Balkanforbundet med Bulgaria. På grunn av strid om delingen av det befridde området brøt det allerede året etter ut en ny krig mellom Bulgaria og dets tidligere allierte Serbia og Hellas, som også fikk støtte av Romania. Ved freden i Bucureşti i 1913 tapte Bulgaria Sør-Dobrudsja til Romania, og størsteparten av Makedonia ble delt mellom Hellas og Serbia. Bulgaria fikk bare Vest-Trakia med en kort kyststripe til Egeerhavet.

Første verdenskrig

Skuffelsen over fredsavtalen etter Balkankrigene gjorde at Bulgaria lot seg trekke inn i første verdenskrigsentralmaktenes side, etter å ha forholdt seg avventende til sommeren 1915. Etter en rekke seirer mot Serbia og Romania brøt imidlertid offensiven sammen; landet var utsatt for langvarig blokade fra ententens side og måtte ved våpenstillstanden 29. september 1918 kapitulere betingelsesløst.

Bulgaria ble okkupert av ententetropper, og kong Ferdinand 1 abdiserte til fordel for sin sønn Boris 3 (1918–43). Freden ble undertegnet 27. november 1919 i Neuilly-sur-Seine, og Bulgaria mistet Vest-Trakia, Dobrudsja og en del grensedistrikter til Jugoslavia.

Mellomkrigstiden

Forholdene i Bulgaria etter krigen var svært vanskelige, med trykkende finansnød, ikke minst fordi landet var blitt pålagt å betale store krigsskadeerstatninger. Det radikale nasjonale bondepartiet under lederen Aleksandr Stambolijski vant valgene til nasjonalforsamling i 1920 og dannet en ettpartiregjering, som gjennomførte betydelige demokratiske reformer, især med hensyn til jordfordelingen. 9. juni 1923 styrtet hæren og konservative politiske elementer Stambolijski ved et kupp. Han ble grusomt torturert før han ble drept. En aktiv deltager i kuppet var også den ekstreme makedonske organisasjonen IMRO, som brukte raid over grensen til det jugoslaviske Makedonia («Sør-Serbia») og hjemlig terror for å tvinge bulgarske politikere til å innta en mer uforsonlig holdning overfor Jugoslavia.

Stambolijski hadde i sin utenrikspolitikk inntatt en forsonlig holdning til Jugoslavia. Etter kuppet tok en borgerlig koalisjonsregjering under Aleksandr Tsankov makten, og slo drastisk ned et kommunistisk opprørsforsøk i september 1923. Selv om Tsankov etter kuppet hadde gitt en del politiske innrømmelser for å vinne støtte, ble styret snart hardere. Da den politiske undertrykkelsen gjorde det vanskelig å oppnå et nødvendig utenlandslån, ble Tsankov i 1926 byttet ut med Andrej Lipatsjov. Tsankov gled etter hvert enda lenger mot høyre, og ble i 1930-årene leder for en åpent fascistisk organisasjon. Under Lipatsjov ble det flere demokratiske åpninger. Men samtidig fikk IMRO større albuerom, og det ble flere politiske mord.

Enda større slitasje fikk Lipatsjov av den økonomiske verdenskrisen rundt 1930. Bulgaria begynte å bli rammet alt i 1926, da tobakksprisene på verdensmarkedet begynte å synke. Et stadig mer aktivistisk IMRO, som fra 1932 gikk inn for et selvstendig Makedonia, ikke bare Makedonia som autonomt område i Bulgaria, bidro til å isolere Bulgaria utenrikspolitisk. I 1934 gikk nabostatene Jugoslavia, Tyrkia, Romania og Hellas sammen i en allianse for å bevare de eksisterende grensene.

I 1934 skjedde det et nytt kupp. Organisasjonen Zveno ('kjeden') sto bak sammen med offiserer. Medlemmene i Zveno så på seg selv som en elite som kunne løse Bulgarias sosiale og økonomiske problemer mer effektivt enn politiske partier i et demokratisk system. Den sterke mann bak kuppet var oberst Damian Veltsjev. En annen offiser ble statsminister, Kimon Georgiev. Det ble nå ryddet opp i forhold til IMRO, og landets utenrikspolitikk ble mindre anstrengt.

Innenriks ble de politiske partiene forbudt og deres aviser stanset. Men det var uenighet om veien videre blant regimets menn, og kongen begynte å bli redd for å miste all politisk innflytelse. I 1935 gjennomførte kong Boris 3 derfor sitt eget kupp. Han regjerte deretter diktatorisk, selv om han ikke opprettet noe totalitært regime.

Andre verdenskrig

Kong Boris hilser på Hitler
Under andre verdenskrig søkte Bulgaria tilnærming til aksemaktene. På bildet håndhilser kong Boris 3 (til venstre) på Adolf Hitler.
Stalin og Dimitrov
Den bulgarske kommunistlederen Georgij Dimitrov (til høyre) sammen med Josef Stalin.

Ved utbruddet av andre verdenskrig erklærte Bulgaria seg nøytralt, men nærmet seg snart mer og mer til aksemaktene, og 1940 fikk det med tysk hjelp tilbake Sør-Dobrudsja fra Romania. I mars sluttet regjeringen seg til tremaktspakten, og erklærte 13. desember Storbritannia og USA krig, men på tross av tysk press våget kong Boris ikke å gjøre det samme overfor Sovjetunionen. Dertil var befolkningens russiskvennlige innstilling for sterk.

Etter det tyske overfallet på Sovjetunionen engasjerte de bulgarske kommunistene seg i kampen mot regimet og de tyske troppene i Bulgaria. De og andre patriotiske og radikale kretser gikk i 1942 sammen i Fedrelandsfronten, og partisanbevegelsen vokste i styrke. Da Boris 3 døde i august 1943, ble tronen overtatt av sønnen Simeon og et regentskap. Da de sovjetiske styrkene nærmet seg Bulgaria, ble det i september 1944 dannet en ny regjering som ba de allierte om våpenhvile, men Sovjetunionen erklærte i stedet Bulgaria krig 5. september. Dagen etter rykket sovjethæren inn i landet. Fedrelandsfronten dannet regjering ledet av Kimon Georgiev, som også hadde vært statsminister i 1934. Den nye regjeringen erklærte Tyskland krig. 28. oktober 1944 fikk Bulgaria våpenstillstand med Sovjetunionen.

Fedrelandsfrontens regjering var opprinnelig relativt bredt sammensatt, men kommunistenes innflytelse tiltok hurtig. Blant annet sørget den kommunistiske innenriksministeren for å fylle mange viktige stillinger innen politi og andre nøkkelorganer med kommunister. I løpet av kort tid ble det avsagt et stort antall dødsdommer (over 2600 i løpet av et halvt år).

I januar 1945 ble Bondepartiets dyktige generalsekretær, G.M. Dimitrov, presset ut av sin stilling, anklaget for å være britisk agent. Han fikk senere husarrest. Hans etterfølger, Nikola Petkov, med en klart antifascistisk bakgrunn, ville i likhet med Dimitrov bevare Bondepartiets uavhengighet. Også han kom derfor fort i konflikt med kommunistene. Etter hvert ble han det store symbolet mot den politiske ensrettingen. Han fortsatte i regjeringen til sommeren 1945. Da gikk han og fem andre ut i protest mot planene om felleslister ved de kommende valg, som innebar at opposisjonen ikke skulle få stille egne lister. Etter protester fra vestmaktene ble valgene utsatt til november. Regjeringspartiene fikk 86 prosent av stemmene. Verken opposisjonen eller vestlige observatører godtok resultatet.

I september 1946 ble det holdt folkeavstemning om monarkiet. 92 prosent stemte for republikk. Ved nye valg i oktober 1946 fikk opposisjonen offisielt 22 prosent av stemmene. Myndighetene ble igjen anklaget for valgfusk og en lite fri valgkamp. Kommunistlederen Georgij Dimitrov (ikke å forveksle med bondepartimannen Dimitrov) ble statsminister i perioden 1946–1949. Fredstraktaten med de allierte fra februar 1947, ratifisert i august, lot Bulgaria få beholde Sør-Dobrudsja. Men Bulgaria måtte oppgi å få adgang til Egeerhavet. Landet ble også pålagt å betale en krigsskadeerstatning på 70 millioner dollar.

Folkerepublikken Bulgaria

Sjikov og Ceauşescu
Todor Sjivkov (til høyre) var Bulgarias statsleder fra 1962 til østblokkens sammenbrudd i 1989. På bildet, som er fra 1979, er han sammen med Romanias diktator Nicolae Ceauşescu.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

I juni 1947 ble Petkov arrestert. En skinn-rettssak ble avholdt i august. Innkalte demonstrerende folkemasser krevde dødsdom. Petkov ble henrettet i september. I desember 1947 fikk landet en ny grunnlov og ble folkerepublikk. Den siste rest av uavhengig politikk ble kneblet i 1948, da de sosialdemokratene som ikke ville innordne seg, ble arrestert. I disse årene fant det sted et stort antall prosesser mot opposisjonelle. Mange ble også fengslet uten noen dom. Etter bruddet mellom den jugoslaviske statslederen Josip Tito og den sovjetiske statslederen Josef Stalin i 1948, begynte terroren også å bli rettet mot mulige opposisjonelle, «titoistiske» elementer i kommunistpartiet. I 1950 fant det sted prosesser mot Traitsjo Kostov, tidligere generalsekretær i partiet, og flere andre. Kostov ble henrettet og mange andre fikk lange fengselsstraffer.

I 1947 ble industrien, gruvene og bankene nasjonalisert, prosessen hadde alt begynt i 1944. Økonomien ble lagt om til planøkonomi med stor vekt på industrialisering. Tvangskollektiviseringen av landbruket begynte for alvor i 1948.

I 1949 døde Dimitrov, og en annen forgrunnsfigur fra mellomkrigstidens Komintern, Vasil Kolarov, ble statsminister. Da også han døde, i 1950, overtok Vulko Tsjervenkov. Ved valgene i 1953 var den grundig utrenskede Fedrelandsfronten alene om å stille lister, og disse fikk 99,8 prosent av de avgitte stemmene (stemmeplikt).

Etter Stalins død i 1953 ble det en viss avspenning også i bulgarsk politikk. I 1954–55 ble industrialiseringstakten bremset, og det ble satset mer på jordbruks- og forbruksvarer. Polititerroren ble mildnet, og Tsjervenkov måtte i 1956 tre tilbake som statsminister og førstesekretær i partiet. Ny partisjef ble Todor Sjivkov og statsminister Anton Jugov (1957–1962). Henrettede «titoister», blant andre Kostov, ble rehabilitert. I et nytt oppgjør i 1962 mistet Tsjervenkov de siste av sine verv, samtidig som Jugov måtte gå av. Fra det året var Sjivkov Bulgarias sterke mann – så lenge kommunismen bestod i landet.

Bulgaria var et av de mest trofaste medlemmer av den sovjetiske maktblokken; det var ikke vesentlige uoverensstemmelser eller avvikende politiske prioriteringer slik som de andre landene en eller flere ganger opplevde. Men forholdet til Jugoslavia har lidd under uenigheten om Makedonia. Forholdet til Italia ble anstrengt etter påstander om at den bulgarske etterretningstjenesten var innblandet i attentatforsøket mot paven i 1981.

Den tyrkiske minoriteten

Den mest alvorlige konflikten i de siste årene med kommunistisk styre var knyttet til den tyrkiske befolkningen (ca. 10 prosent av innbyggerne). I 1984 satte styresmaktene inn en kraftig assimileringskampanje mot tyrkerne; det ble ulovlig å snakke tyrkisk på offentlige steder, og tyrkerne måtte ta bulgarske navn. Som undervisningsspråk var tyrkisk bannlyst fra 1970-årene.

Fra 1988 oppstod det grupperinger som satte menneskerettigheter på dagsorden; noen var opptatt av myndighetenes overgrep mot tyrkerne, mens andre fremmet folkerettslige krav. Sommeren 1988 ble det satt i gang anti-tyrkiske demonstrasjoner og i løpet av et par måneder var 350 000 mennesker på flukt. Flere tusen ble utvist til Tyrkia. Selv om mange vendte tilbake, ble Sjivkovs internasjonale prestisje svekket. Han fikk ikke støtte fra den sovjetiske statslederen Mikhail Gorbatsjov, som ønsket å styrke Sovjets forhold til Tyrkia, noe som ga opposisjonen et sterkt kort.

Kommuniststyrets fall

Opposisjonen i Bulgaria var svak og splittet, men styrket sin stilling under en internasjonal miljøkonferanse i Sofia i oktober 1989. Miljøopposisjonen arrangerte opplysningskampanjer på åpen gate og bandt sammen miljøspørsmål og folkerettslige krav. Internasjonal oppmerksomhet gjorde det vanskelig for regimet å sette inn mottiltak. Men da konferansen nærmet seg slutten ble aksjonistene arrestert, noe som skapte sterke reaksjoner fra det internasjonale samfunnet.

10. november 1989 ble Sjivkov avsatt etter 35 år som partisjef, ved et kupp i partiledelsen. Utenriksminister Petar Mladenov, som hadde sikret seg Gorbatsjovs støtte, ble ny leder. Den nye ledelsen lovet reformer etter mønster fra Sovjet og å gi den tyrkiske minoriteten rettighetene sine tilbake. Det ble også stiftet opposisjonspartier. Bondepartiet, som tidligere hadde vært kontrollert av kommunistene, markerte seg som et opposisjonsparti, og i desember ble samarbeidsforumet Unionen av demokratiske krefter (SDS) stiftet.

Samtaler om politiske og økonomiske reformer startet mellom kommunistpartiet og opposisjonen januar 1990. Et av opposisjonens krav var at kommunistpartiet skulle gi fra seg den grunnlovsfestede retten til den ledende rollen i samfunnet, noe nasjonalforsamlingen imøtekom senere samme måned. Men både opposisjonen og kommunistene var skeptiske til å gi den tyrkiske befolkningen fulle rettigheter. Tyrkerne fikk religionsfrihet, lov til å snakke tyrkisk på offentlig sted og rett til å bestemme over egne navn. Men de ble ikke anerkjent som en nasjonal minoritet og fikk heller ikke full organisasjonsfrihet; det de nye makthaverne kalte «separatistiske organisasjoner» ble forbudt.

Våren 1990 skiftet kommunistpartiet navn til Sosialistpartiet, og ved valget til ny nasjonalforsamling i juni fikk partiet rent flertall. Samme måned kom det til studentdemonstrasjoner i Sofia; demonstrantene hadde liten tiltro til gammelkommunistenes nye demokratiske linje. De krevde også åpenhet om ulike sider ved kommuniststyret, samt utviklingen etter Sjivkovs avsettelse. Etter en stund satte regjeringen inn motdemonstranter. I juli måtte Mladenov gå av etter en innrømmelse om at han hadde vært villig til å bruke stridsvogner mot demonstrantene i desember 1989. Formannen i SDS, Sjelju Sjelev, ble valgt til ny president i august 1990.

I november 1990 vedtok nasjonalforsamlingen å endre statens navn til Republikken Bulgaria. En ny og demokratisk grunnlov trådte i kraft 13. juli 1991.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Magocsi, Paul R. (1993): Historical Atlas of East Central Europe. Seattle; London: University of Washington Press. Les boka i Internet Archive

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg