Kretas historie

Det er spor etter mennesker på Kreta tilbake til eldre steinalder, og gjennom hele yngre steinalder (neolittisk tid) da innvandrere, antagelig fra Lilleasia, slo seg ned her og etablerte jordbruk og husdyrhold. Overgangen til tidlig bronsealder skjedde omkring 3000 fvt. Fra rundt 2000 fvt. vokste det frem en rik bronsealderkultur på øya, med store, palasslignende bygningskomplekser og avansert produksjon av dekorert keramikk, metallarbeider og veggmalerier. Mest kjente er de store palasskompleksene i Knossos, Faistos og Mallia, og minnene om disse lever i sagnene om kong Minos, Minotauros og labyrinten.

Forskjellige trekk ved den kretiske (minoiske) bronsealderkulturen viser at øya hadde forbindelser med Egypt, med Orienten, og med det greske fastlandet. Fra denne tiden finnes det også en kretisk skrift på leirtavler, først en hieroglyfform (i en spesiell variant på den såkalte såkalte Faistos-disken), senere en stavelsesskrift (linear A). Disse skriftformene er ennå ikke tydet; språket de er skrevet på er ukjent, men det er ikke gresk.

De store palassenehar et par ganger vært ødelagt og blitt reist igjen, og det har vært antatt at de første ødeleggelsene skyldes naturkatastrofer. Ca. 1400 fvt førte invasjon av greske stammer fra fastlandet til at de fleste palassene ble ødelagt for godt, unntatt Knossos, der en innvandret krigerelite siden holdt til. Fra Knossos er det bevart omfattende arkiver på leirtavler fra tiden etter ca. 1400 som er avfattet i en omdannet stavelsesskrift (linear B), utviklet fra linear A; i 1950-årene ble de tydet av briten Michael Ventris som tekster på tidlig gresk språk. I løpet av bronsealderen hadde imidlertid viktige trekk av den minoiske kulturen og religionen satt sitt preg på fastlandet. Se for øvrig egeisk kultur.

Ved overgangen til jernalder (omkring år 1000 fvt) fikk Kreta en dorisk befolkning, organisert i uavhengige småstater (poleis). Det førgreske språket overlevde ennå i klassisk tid i noen små enklaver. Øya var et viktig anløpssted for fønikisk skipsfart fra tidlig tid, og Kreta var kanskje det stedet der det greske alfabetet ble skapt som tilpasning av det fønikiske. Særlig i den eldste tiden var den greske kulturen på Kreta preget både av arven fra bronsealderen og av kontaktene med Orienten, ledet utviklingen av tidlig skulptur og arkitektur frem til omtrent 600 fvt, og det ble tidlig laget skrevne lover som er kjent fra innskrifter. Men i klassisk og hellenistisk tid spilte ikke Kreta noen viktig rolle verken kulturelt eller politisk, og øya var beryktet som et sjørøverreir.

I 67 fvt ble Kreta tatt av romerne og utgjorde sammen med Kyreneia (Øst-Libya) en egen provins med Gortyn som administrasjonssentrum. Ved den endelige delingen av romerriket i 395 kom øya til det østromerske riket.

I 823 ble Kreta tatt av muslimer fra Andalusia som hadde sluppet unna en folkeoppstand i Cordoba, og via Alexandria gikk de i land på Sør-Kreta. De flyttet hovedstaden til nordkysten. Bysantinsk herredømme ble gjenopprettet i 961, og folket ble pålagt den ortodokse tro.

Genoveserne erobret øya i 1204, etter det fjerde korstog, men i 1217 ble den overtatt av venetianerne og innlemmet i dereskoloniforvaltning. En lang rekke folkelige oppstander fulgte som følge av den romersk-katolske kirkens forsøk på å redusere den greske kirkes innflytelse; blant annet konspirerte de ortodokse med tyrkerne i 1475 for å frigjøre øya.

Venetianerne drev ren økonomisk utbytting av Kreta, som også var sentrum for en lønnsom slavehandel. Fra midten av 1400-tallet utviklet det seg en velstående middelklasse, og mange fikk sin utdannelse ved italienske universiteter. Også ortodokse tok del i oppgangstiden.

En blomstrende litteratur oppstod på kretisk dialekt. Den berømte spanske maleren El Greco (1541–1614; opprinnelig navn Domenico Theotokopoulos) var født og oppvokst på Kreta.

I 1645 drepte franskmenn en høytstående tyrkisk embetsmann som tilhørte Johannitterordenen i farvannet ved Kreta. Den tyrkisk-venetianske krig som fulgte, ble en forpostkamp mellom kristendommen og islam, og fra 1669 var Kreta innlemmet i det osmanske riket.

Krigen førte til at det oppstod en ny etnisk gruppe på øya, tyrkisk-kreterne, som senere kom til å spille en sentral rolle. Den intellektuelle eliten flyktet, og mange gresk-ortodokse, som under tyrkerne faktisk var garantert trosfrihet, gikk over til islam. Konverteringsbølgen på 1700-tallet hadde sitt sidestykke i Bosnia og Albania.

Da den greske frihetskrigen brøt ut i 1820-årene, hadde Kreta en befolkning på ca. 200 000, omtrent like mange muslimer som gresk-ortodokse, men også en jødisk minoritet fantes. Alle talte kretisk dialekt. En tilslutning til nygresk nasjonalisme, med frigjøring fra tyrkerne som mål, førte til en ideologisk splittelse i folket. Oppstandene på Kreta på 1800-tallet ble næret fra fastlandet og av Hellas' mange venner i Europa. I perioden 1830–1840 hørte øya under pasjaen i Egypt. De kristne, som ikke var underlagt Koranens økonomiske lover, begynte å kjøpe opp muslimenes jord, og dette endret etter hvert de demografiske forholdene på øya.

Martyriet i Arkadi-klosteret i 1866, da nesten 1000 kristne mistet livet, brakte Kreta på dagsordenen til europeiske regjeringer. Med en traktat i 1878, i kjølvannet av Berlinkongressen, kom det til en viss normalisering mellom kristne og muslimske kretere, men forsoningsforsøkene fikk liten praktisk virkning på øya.

I 1898 fikk Kreta en autonom status i det osmanske riket, under formynderskap av briter, franskmenn, italienere, russere og østerrikere. En sønn av den greske kongen ble innsatt som høykommissær. Tyrkiske tropper forlot øya, og en masseutvandring av kretiske muslimer til den tyrkiske kyst begynte.

Utvandringen fortsatte etter at Kreta var blitt forent med Hellas i 1913, da Tyrkia hadde tapt den første balkankrigen, og den fikk sin avslutning etter Lausanneavtalen i 1923 med utveksling av tyrkiske minoriteter i Hellas og grekere i Lilleasia.

Straks etter Italias angrep på Hellas under andre verdenskrig høsten 1940 anla britene flere baser på Kreta. Etter de alliertes nederlag på det greske fastlandet i 1941 ble restene av deres styrker overført til Kreta, men tyskerne tok øya i juni under voldsomme kamper. Den tyske okkupasjonen varte til høsten 1944 og førte til store lidelser for befolkningen. I 1944 ble landsbyen Anogia brent, og alle voksne menn i landsbyen og omegnen henrettet. Bakgrunnen var at en tysk general ble kidnappet av partisaner og britiske offiserer.

Kreta unngikk etter krigen å bli trukket inn i borgerkrigen i Hellas. Fra 1950-årene opplevde Kreta en sterk utvandring, men i 1980-årene stabiliserte folketallet seg, blant annet som følge av en betydelig vekst i turistnæringen, som også siden har vokst kraftig.

Kreta fikk i 1973 sitt første universitet, i Rethymnon, og har produsert noen betydelige forfattere, med Nikos Kazantzakis (1883–1957) som det viktigste navnet.

• Hellas' historie