Protestantisme, fellesnavn på de retninger og kirkesamfunn som fikk sitt preg ved reformasjonen på 1500-tallet. Navnet stammer fra riksdagen i Speyer 1529 (se protestanter).

Navnet protestantisme dekker bare det negative – forkastelsen av romerkirken med dens pavedømme, hierarkiske system og dogmer. Derimot betegner navnet «de evangeliske» reformasjonens positive prinsipper. Man har ofte talt om protestantismens to prinsipper. Det formale prinsipp er læren om Den hellige skrift som eneste autoritet i alle spørsmål som angår tro, liv og lære. Det materielle prinsipp er læren om rettferdiggjørelsen ved troen.

Protestantismen delte seg snart på grunn av forskjellige oppfatninger av enkelte dogmer (predestinasjonslæren og nattverdlæren) i to store kirkesamfunn: den lutherske og den reformerte kirke. Den lutherske kirke har sammenfattet sin oppfatning i Konkordieformelen (1580), den reformerte kirke i Dordrechtsynodens bestemmelser (1618).

Innen protestantismen har det senere oppstått et stort antall ulike kirkesamfunn og sekter (baptister, kvekere, metodister, pinsebevegelsen), som alle likevel har visse hovedtrekk felles. Etter langvarige forhandlinger undertegnet representanter for de protestantiske kirkene i Europa den såkalte Leuenberg-konkordien i 1973. Denne avtalen åpner for gudstjeneste og nattverdsfellesskap de ulike protestantiske kirkene imellom.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

2. oktober 2012 skrev Bjørn Olav Hansen

Dordrecht bekjennelsen er ikke en bekjennelse knyttet til Den reformerte kirke, men til anabaptistene. Den ble vedtatt i Dort i Holland 21. april 1632. De 18 artiklene er oversatt og gjengitt i min bok 'En tro verd å dø for' Frihet forlag 2012, ISBN 978-82-92363-42-3.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.