perestrojka

Med valget av Mikhail Gorbatsjov til kommunistpartiets generalsekretær i 1985 ble det innledet en periode med reformer og liberaliseringstiltak på en rekke områder. Hans personlige stil og politikk for avspenning gav hans regime et helt annet preg enn forgjengernes. Hans politikk skulle vise seg å føre til avslutning av den kalde krigen, systemskifter i østblokkstatene og til slutt oppløsningen av selve Sovjetunionen. I 1988 ble han landets siste president. Og i 1990 ble han tildelt Nobels fredspris. Bildet viser ham sammen med USAs president Ronald Reagan under et toppmøte i Genève 1985.

Av /Kunnskapsforlagets arkiv ※.

Perestrojka-frimerke fra 1988.

Artikkelstart

Perestrojka, som kan oversettes med «omstrukturering», var et slagord under reformperioden i Sovjetunionen under Mikhail Gorbatsjov (1985–1990). Bakgrunnen for reformene var en stagnerende økonomi. Økonomiske reformer, blant annet endringer i det planøkonomiske systemet og innføring av markedsøkonomiske elementer i økonomien, var kjernen i perestrojkaen. I tillegg var «glasnost» – større åpenhet i det offentlige og kulturelle livet – og politiske reformer i demokratisk retning en del av perestrojkaen.

Faktaboks

Uttale
perestrˈojka
Etymologi
russisk ‘omstrukturering’
Også kjent som

engelsk transkripsjon perestroika

Økonomisk reformvirksomhet

Sovjetunionen var fra 1930-årene basert på planøkonomi. Industrien var statseid og industriproduksjonen underlagt statlige planer for produksjonsvolum, priser med mer. Jordbruket besto av store kollektivbruk og statsbruk. Markedsmekanismene i økonomien var opphevet, med unntak for deler av jordbruket. Dette systemet omformet Sovjetunionen fra et tilbakeliggende jordbruksland til en moderne industristat og skapte den første tiden en sterk økonomisk vekst. Men fra midten av 1970-årene førte svakheter ved systemet til en stagnerende veksttakt. Utover på 1980-tallet forverret de økonomiske problemene seg, og det ble til slutt klart for den politiske ledelsen at det måtte gjennomføres betydelige endringer.

Reformer innenfor rammen av det gamle systemet

Reformer innenfor rammen av det gamle systemet sto sentralt i perestrojkaens første periode, 1985–1986. De viktigste tiltakene var en antialkoholkampanje og innføring av et nytt system for kvalitetskontroll av produksjonen. Alkoholproduksjonen ble redusert, og det ble innført restriksjoner på omsetningen. På kort sikt var dette vellykket. Salget av alkohol sank sterkt. Redusert alkoholforbruk førte til nedgang i alkoholrelaterte sykdommer, ulykker og forbrytelser. Dødsraten for menn begynte å synke, spedbarnsdødeligheten sank og levealderen begynte å stige. Men etter hvert tok alkoholforbruket seg opp igjen som følge av en omfattende hjemmebrenning og oppkomsten av mafiaer som organiserte ulovlig produksjon og omsetning av alkohol. Kampanjen var upopulær blant store deler av befolkningen og bidro til å svekke Gorbatsjovs autoritet. Etter hvert ble den i det store og hele avviklet.

Innføring av en statlig kvalitetskontroll var også tilsynelatende en suksess, i første omgang ved at det ble oppdaget feil ved en større del av produksjonen enn tidligere. Feilvarene måtte returneres til fabrikkene for reparasjon. Men dette førte til at planmålene mange steder ikke ble nådd, noe som i sin tur førte til lavere bonus både for bedriftsledere og arbeidere. I mange tilfeller var resultatet til dels drastiske reduksjoner i lønningene, med proteststreiker som følge. Produksjonstapet og den medfølgende reduksjonen i bonusene gjorde reformen politisk uakseptabel. Det er blitt sagt at reformen var systemfiendtlig, at systemet selv forkastet kvalitetskontrollen som et fremmedlegeme siden den representerte en trussel mot planoppfyllelsen.

Heller ikke andre reformer innenfor det gamle systemets rammer viste seg særlig virkningsfulle. Systemet var rigid og med mange flaskehalser, og motstand fra ulike interessegrupper hindret de fleste forsøkene på forbedringer. De manglende virkningene av disse reformforsøkene åpnet imidlertid for mer grunnleggende reformer, for endringer i selve systemet.

Endringer i planøkonomien og statsbedriftenes funksjonsmåte

Det ble tidlig innført eksperimenter med såkalt «selvfinansiering». Dette innebar at bedriftene selv skulle skaffe til veie kapital til drift og nyinvesteringer ved overskuddet av egen virksomhet. Prinsippet om selvfinansiering kom inn i den såkalte loven om statsforetak, vedtatt i juni 1987 og gjort gjeldende fra 1. januar 1988. Året etter var systemet gjennomført i over 60 prosent av industri- og jordbruksproduksjonen, 88 prosent av transportsektoren og 97 prosent av detaljhandelen.

Det viste seg imidlertid at disse foretakene ikke kunne vise til bedre resultater enn bedrifter som ikke hadde gjennomført selvfinansiering. Dette er blitt satt i sammenheng med manglende konsistens ved de økonomiske reformene. For eksempel ble ikke det sentraliserte systemet for fordeling av råvarer og halvfabrikata oppgitt. Et engrosvaremarked som kunne erstatte dette eksisterte ikke.

Loven om statsbedrifter avskaffet systemet med tvungne avleveringsdirektiver fra staten. Isteden skulle staten etter bestilling kjøpe opp en del av produksjonen, mens den øvrige produksjonen skulle selges direkte til andre bedrifter. Men i praksis var det vanlig at statens oppkjøp utgjorde 100 prosent av bedriftens kapasitet, slik at det gamle systemet i realiteten fortsatte å eksistere.

Verken selvfinansieringssystemet eller andre sider ved loven om statsforetak hadde altså noen særlig økonomisk virkning. De manglende resultatene styrket de mer radikale reformøkonomene som ville ha mer omfattende endringer.

Utvikling av en privat sektor i økonomien

En lov om individuelt arbeid, det vil si privat virksomhet, trådte i kraft i 1987. Det var et forsøk på å regulere og skattlegge den omfattende illegale private virksomheten gjennom en legalisering. Men begrensningene som den private virksomheten ble pålagt, gjorde den nærmest uinteressant som reform.

Viktigere var utvidelsen av den kooperative virksomheten. En lov om kooperativer fra 1988 gjorde kooperativer til i realiteten private foretak. Det ble lagt til rette for en virksomhet innenfor rammene av en markedsøkonomi. Prisene kunne stort sett settes fritt. Videre tillot loven utstedelse av aksjer og obligasjoner, frihet til sammenslutninger og tillatelse til å drive handel med utlandet.

Både de individuelle bedriftene og kooperativene støtte likevel på problemer som hindret en effektiv økonomi. Til tross for de nye lovene, eksisterte det egentlig ikke en virkelig markedsøkonomi. Det viste seg ofte vanskelig å skaffe lokaler til driften og det var mangel på råvarer og transportmuligheter. For øvrig støtte privat drift mot sterke ideologiske barrierer i sovjetsamfunnet, der slik virksomhet gjerne ble sett på som spekulasjon.

I januar 1990 var det 193 100 kooperativer av ulike slag i virksomhet, de fleste innenfor tjenestesektoren. Dette var en dobling i forhold til året før. Samlet beskjeftiget de en arbeidsstyrke på 4,9 millioner, hvorav 3,1 millioner i full stilling. Det var stort sett små bedrifter med et gjennomsnitt på 25 ansatte.

Til tross for en viss suksess med den kooperative virksomheten var de økonomiske reformene under perestrojkaen alt i alt ikke vellykkede. Den økonomiske stagnasjonen fra tiden før reformene fortsatte og utviklet seg til en dyp krise. Dette bidro sterkt til Sovjetunionens sammenbrudd og oppløsning i 1991.

Demokratisering

En annen side ved perestrojkaen var gjennomføringen av politiske reformer. I den første tiden etter Gorbatsjovs overtakelse som generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet skjedde det lite. Men på en partikonferanse sommeren 1988 hevdet Gorbatsjov nødvendigheten av en radikal reform av det politiske systemet. Konferansen var tydelig preget av den nye ånden fra «glasnost», noe som viste seg ved deltakernes åpne tale og mangelen på enstemmighet. Det ble krevd omfattende demokratisering av samfunnet og en reform av det politiske systemet.

Konstitusjonelle endringer

I desember 1988 ble det vedtatt endringer i konstitusjonen og en ny valglov. Hittil hadde Det øverste sovjet, det konstitusjonelt høyeste organet i Sovjetunionen, hatt liten innflytelse. Det møttes bare tre–fire dager i året for å strø sand på beslutninger som i realiteten var fattet i regjeringen eller i kommunistpartiets høyeste organer. Valgene til Det øverste sovjet hadde dessuten vært fiktive, med bare én kandidat i hver valgkrets. Kandidaten måtte forhåndsgodkjennes av kommunistpartiet og ble vanligvis valgt med omkring 99,8 prosent av stemmene og med en valgdeltakelse på rundt 99,9 prosent ifølge de offisielle valgresultatene. Nå ble Det øverste sovjet avskaffet og erstattet med en lovgivende forsamling. Denne såkalte «Folkekongressen» skulle velge en mindre forsamling som skulle sitte sammen seks til åtte måneder i året. Formannen for denne forsamlingen skulle være Sovjetunionens nye statsoverhode og ble gitt stor makt.

Representantene til Folkekongressen skulle velges dels fra valgdistrikter basert på territorial eller nasjonal-etnisk inndeling, dels gjennom ulike organisasjoner som for eksempel kommunistpartiet, fagforeninger, kvinneorganisasjoner, Vitenskapsakademiet og lignende. Det var tillatt med flere kandidater i hver valgkrets.

I mars 1989 ble det gjennomført valg til den første Folkekongressen. Allerede året etter vedtok en ekstraordinær folkekongress å innføre presidentstyre der presidenten skulle ha omfattende fullmakter. Gorbatsjov ble valgt til president.

Reformer i kommunistpartiet

Også innenfor kommunistpartiet ble det gjennomført endringer i demokratisk retning. Det ble åpnet for flere kandidater ved valgene til stillinger i partiet, og slike stillinger skulle ha begrenset funksjonstid. Den «demokratiske sentralismen» ble gitt et endret innhold. Det skulle nå være tillatt å etablere politiske «plattformer» på siden av den offisielle partilinjen. Også «horisontal» forbindelse mellom medlemmer og partiavdelinger, som tidligere var blitt betraktet som et brudd på den demokratiske sentralismen, ble nå tillatt.

Uavhengige organisasjoner og nye partier

Et uttrykk for demokratiseringen av samfunnet i denne tiden var framveksten av en rekke uoffisielle organisasjoner. Mange av disse var upolitiske og gjerne begrenset til spesielle saksområder, som for eksempel miljøspørsmål. Flere av disse var stiftet for å støtte eller påskynde perestrojkaen, men enkelte var også i opposisjon til den offisielle politikken.

Allerede før valgene til Folkekongressen i 1989 var det blitt dannet nye politiske partier. I 1990 vedtok Folkekongressen å endre § 6 i Sovjetunionens konstitusjon slik at kommunistpartiet ikke lenger var tilkjent «den ledende rolle i samfunnet». Senere samme år ble det vedtatt en lov om offentlige organisasjoner som la det juridiske grunnlaget for et flerpartisystem i Sovjetunionen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg