Maktbalanse, i internasjonal politikk, en teori om at i relasjoner mellom stater vil de svakere søke å oppnå likevekt med de sterkere. Grunnen til dette er (ifølge teorien) at makthavere drives av frykt og ambisjon for sin egen stilling og derfor søker å mobilisere "motmakt" når ledere i andre stater ser ut til å bli sterkere. Å mobilisere til egen maktøkning kan skje ved samarbeid (allianse) med andre stater eller ved opprustning. 

Dersom utviklingen fører til at tidligere dominerende stater mister sin posisjon og nye stater begynner å ta lederplassen, må maktbalansen være fleksibel nok til at tidligere fiender nå kan bli allierte. 

Ulike varianter av teorien legger vekt på forskjellige aspekter. En variant av teorien hevder at hele det internasjonale system av stater har en iboende tendens til likevekt. En optimistisk variant hevder at maktbalansen hindrer krig. En mer nøktern variant sier at om balanseringen fører til krig eller ikke, vet man ikke.

En sentral tanke er oppfattelsen - inntrykket - av hvilken makt andre har. Dersom politiske ledere tror at en annen stat eller en koalisjon av stater er i ferd med å oppnå en dominerende stilling i forhold til dem selv, så kan disse andre statene - enkeltvis eller i samarbeid - reagere med å bygge opp en motkraft, en opposisjon, for å hindre at hegemoni oppstår. Skulle inntrykket være feil, kan misforståelsen føre til at den andre siden starter opprustning i alle fall. Slik oppstår rustningskappløp.

En ekstrem variant av teorien sier at maktbalansen er automatisk og at den ubetinget hindrer at hegemoni oppstår. 

Maktbalanseteorien har, i alle sine varianter, et normativt aspekt, idet den kan forstås slik at den "forteller" statene (det vil si, statenes regjeringer) hvordan de bør oppføre seg for å opprettholde likevekt.

Selve grunntesen om reaksjoner på økende makt har vært omstridt i sine ulike versjoner. Det dreier seg likevel om påstander som lar seg undersøke nærmere, ettersom de er påstander om empiriske (faktiske) forhold. Spørsmålet blir da om en kan fastslå at det finnes en tendens til slik atferd, hvor sterk den er og under hvilke betingelser den opptrer. Svarene kommer også an på mer presist hvordan spørsmålet stilles.

Den kanskje enkleste beskrivelsen av fenomenet maktbalanse og dets mulige eksistens i virkeligheten kan finnes i David Humes essays utgitt i 1752, Political Discourses. Det som gjør Humes beskrivelse interessant er at han legger til grunn hva historisk kjente personer forteller at de har opplevd.

Hume begynner sin analyse slik (sitat): Det kan spørres om idéen om maktbalanse er noe som skriver seg fra helt moderne politikk, eller om det bare er uttrykket som er oppfunnet i senere tid? Sikkert er, at (a) Xenofon i verket Kyropedi fremstiller sammenslutningen av Asiatiske makter som oppstått av sjalusi mot medeernes og persernes økende styrkeog skjønt denne elegante komposisjonen kunne antas bare å være et påfunn, så er den innstillingen som forfatteren tilskriver de østlige fyrster i det minste bevis på den fremherskende oppfatning i gammel tid. I all gresk politikk er angsten med hensyn til maktbalansen overmåte tydelig, og blir uttrykkelig pekt ut for oss, selv av antikkens historikere. Thukydid fremstiller forbundet som ble dannet mot Athen, og som førte til peloponneskrigen, som helt og holdent forårsaket av dette prinsippet [dvs. maktbalansen]. Og etter Athens nedgang, da thebanerne og lakedaimonerne kranglet om herredømmet, finner vi at athenerne (tillike med mange andre republikker) alltid kastet seg i vektens letteste skål og søkte å bevare balansen. (1752, s. 101-2) (Sitat slutt.)

Det var ikke helt tilfeldig at nettopp en 1700-tallstenker interesserte seg for maktbalansen. Europeisk politikk på 1700- og 1800-tallet blir gjerne sett på som maktbalansepolitikkens klassiske periode, fordi de viktigste makter, Storbritannia, Frankrike, Russland, Østerrike og Preussen, i dette tidsrom langt på vei kan sies å ha hatt maktbalanse som rettesnor for sin utenrikspolitikk. Disse tankeganger er godt fremstilt i Per Maurseths artikkel (se kildene), som også inneholder en oversikt over maktbalansetenkningen i en lengre periode før Humes tid.

En bidragende forklaring til utbruddet av første verdenskrig er at maktbalansesystemet hadde stivnet på grunn av hatet som oppsto etter den tysk-franske krig, slik at allianseskiftninger ble umulig. Den første verdenskrig svekket ytterligere grunnlaget for det klassiske europeiske maktbalansesystem, bl.a. fordi Tyskland ble nektet å gjeninntre som likeverdig deltager etter fredsslutningen, og de øvrige stormaktene var uvillige til å risikere noen ny krig. Da Tyskland på 1930-tallet startet sin gjenopprustning under Hitler, brøt systemet endelig sammen. Ingen annen stormakt var villig til å stå imot Hitlers krav, før det var for sent. Med Tysklands innmarsj i Polen 1. september 1939 var krigen et faktum. Maktbalansen hadde ikke fungert. 

Maktbalansen mellom supermaktene USA og Sovjetunionen fra 1945 var, bl.a. på grunn av det ideologiske elementet, en gjentagelse av den bipolære balansen 1870-1914. At det likevel ikke brøt ut krig mellom supermaktene i denne tiden er blitt forklart med trusselen fra kjernevåpnene (terrorbalansen), fremveksten av nye internasjonale samarbeidsformer og at supermaktene kunne konkurrere i andre deler av verden.

I tiden etter annen verdenskrig har teorien om maktbalanse særlig vært anvendt i forsøk på å forklare hvordan det internasjonale systemet fungerer, og hvordan de enkelte stater oppfører seg. Ledende forskere her har vært Raymond Aron, Morton Kaplan, Kenneth Waltz, Stephen Walt og John J. Mearsheimer (se også realismeskolen). En tydelig kritisk røst har vært John Vasquez.

En bred kritisk studie (publisert i 2007) har undersøkt en mer ambisiøs versjon av maktbalanseteorien, som går ut på at tendensen til balanse fører til at hegemonier ikke oppstår i internasjonal politikk. Studien (utført av Wohlforth, Little et al.), fant at hegemonier oppsto periodevis såpass ofte at denne versjonen av maktbalanseteorien må anses tilbakevist.

Tendensen til balansering er likevel noe annet enn resultatet av balanseringen. 

Enkelte teoretikere anser maktbalansen for en lovmessighet, bl.a. Hans Morgenthau og Kenneth Waltz. Et slikt standpunkt har ingen nødvendig forbindelse med maktbalansebegrepet, derimot med den kunnskapsteoretiske bakgrunnen for studiet av politikk mer allment. 

Ernst B. Haas (1953), "The Balance of Power: Prescription, Concept or Propaganda," World Politics 5: 442-477.

David Hume [1752], Political Discourses. The Second Edition. Edinburgh: Printed by R. Fleming, for A. Kincaid and A. Donaldson. M.DCC.LII. Tilgjengelig i facsimile fra Google Books.

David Hume, Knud Haakonssen (1994) Hume: Political Essays. Cambridge (UK): Cambridge University Press.

Per Maurseth (1964), "Balance of Power Thinking From the Renaissance to the French Revolution," Journal of Peace Research vol 1, nr. 2, 120-136. 

William C. Wohlforth, Richard Little, Stuart J. Kaufman, David Kang, Charles A. Jones, Victoria Tin-Bor Hui, Arthur Eckstein, Daniel Deudney and William L. Brenner (2007), "Testing Balance-of-Power Theory in World History", European Journal of International Relations, Vol. 13(2): 155–185.  

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.