Syrias historie

Det nåværende Syria har vært del av nesten alle oldtidens storriker. Bel-tempelet i Palmyra fra 200-tallet e.Kr., et minne fra den tiden da Syria var en romersk provins. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

På 600-tallet erobret araberne Syria. Bildet viser citadellet i Aleppo, et slående eksempel på arabisk militær arkitektur. Det er bygd på en høyde og ble regnet som den viktigste festning i araberverdenen i middelalderen. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

I 1976 rykket syriske tropper inn i Libanon og hadde helt frem til 2005 kontroll over en stor del av landet, direkte gjennom sine egne okkupasjonsstyrker i nord, og indirekte gjennom sjia-muslimske militsgrupper som de støtter. Bildet viser syriske stridsvogner på vei inn i Beiruts østlige forsteder høsten 1976.

Av /NTB Scanpix ※.

Syria var i oldtiden et politisk og økonomisk sentrum. Denne delen av verden regnes for å være opphavet til den moderne sivilisasjon. Gjennom historien har Syria endret utstrekning og karakter både geografisk og politisk. Historisk sett har Syria først og fremst vært en betegnelse for et geografisk og dels administrativt område under ulike herskere, til staten Syria ble opprettet i moderne tid.

Navnet Syria ble introdusert av grekerne. Det gamle Syria dekket vanligvis et større område enn dagens stat. Dette omfattet landområder vestover til Middelhavet inkludert dagens Libanon, sørover i Palestina med Sinai, østover inn i den irakiske ørkenen og nordover inn i dagens Tyrkia.

I syrisk nasjonalisme har det vært et ønske om å gjenskape «Stor-Syria». En versjon av dette ble forsøkt skapt ved at Libanon ble en del av Syria mellom verdenskrigene og deretter dominert av den selvstendige staten Syria. Moderne pan-arabisk ideologi har ønsket å forene den arabiske verden, og Syria har vært ett av landene som har forsøkt å bli den arabiske verdens sentrum. Innenfor det geografiske området Syria lå det gamle fønikiske handelsimperiet. Her finnes opphavet til judaisme og kristendom.

Damaskus' religiøse og politiske posisjon under perioden med kalifatet er en vesentlig kilde til syrisk stolthet. På den tiden hadde landet innflytelse langt ut over dagens grenser. I nyere tid har Syria ønsket vesentlig regional innflytelse gjennom sin ambisjon om å innta en ledende pan-arabisk posisjon. Dette gjelder blant annet kampen mot Israel i 1948. Syria har fortsatt å spille en rolle i regionen, særlig gjennom sin innflytelse i Libanon. Landet ble endelig selvstendig i 1946, og etter lang tids ustabilitet og mange kupp, grep Hafez al-Assad makten i 1970 og utviklet en relativt stabil stat med svært brutale og undertrykkende metoder.

Forhistorisk tid

Arkeologiske og paleontologiske funn vitner om menneskelig bosetting i Syria og Palestina tilbake til mellom-paleolittisk tid. Fra mesolittisk tid finnes spor blant annet etter den natufiske kultur (rundt 10 000 fvt.), som spredte seg langs kysten av Levanten, og særlig er kjent for å dyrke og nyttiggjøre seg korn, men hvor det også ble bedrevet jakt og fiske. Herfra finnes også tidlige spor etter kultivering av korn. Utvinning av mineraler er kjent fra midten av 3000-tallet fvt. Deretter kom de første byene. De tidligste tegnene på skriftlige nedtegninger, som en forløper for skriftspråk, stammer fra Midtøsten, i områder som kan knyttes til syrisk førhistorisk tid, rundt 8000 fvt.

Ulike sivilisasjoner

Syria var i de tre siste årtusen før vår tidsregning åsted for flere bølger av semittisk innvandring til området; av kanaanitter og fønikere, hebreere og arabere, samt nomadiske folkeslag. Ebla-sivilisasjonen, dokumentert gjennom utgravinger sør for Aleppo, var et semittisk rike som strakte seg fra Rødehavet til Anatolia, og fra Middelhavet øst til Irak, fra rundt 3000 fvt. Utbredelsen av Ebla var basert på handel, og Syria var lenge en mellomstasjon i handelen mellom Egypt og Lilleasia og Mesopotamia, senere i karavanehandelen med Østen. Flere store riker, blant annet i Mesopotamia, omfattet til tider Syria, blant annet Det akkadiske rike og Guti- og Ur-dynastiene. Disse tok kontrollen over området etter at Ebla ble ødelagt.

Med en ny bølge av semittisk innvandring ble en rekke amoritt-småstater grunnlagt innenfor grensene av dagens Syria mellom 2000 og 1800 fvt. Med utvandring fra Syria erobret Hyksos makten i nordlige Egypt i 1674 fvt. På 1600- og 1500-tallet fvt. inngikk Syria i Mitanni-riket, omkring 1550 kom Syria under Egypt, som på 1300-tallet tapte landet til hettittene. Senere kom en ny innvandring østfra, av en indoeuropeisk gruppe kjent som ny-hettittene og som grunnla flere småriker.

På 1000-tallet tilhørte Syria en periode Det assyriske riket – og kamper med arameiske småstater nord i Syria, før arameerne grunnla et kongedømme i Damaskus på 1000-tallet fvt. – samtidig med at israelittene etablerte et kongedømme rundt Jerusalem. Det assyriske riket ekspanderte, særlig mot Middelhavet i vest, før landet i tur og orden ble erobret av mederne, babylonerne, perserne og grekerne. Den persiske erobringen skjedde på 500-tallet fvt., og Palestina og Kypros ble da lagt under Syria.

Antikken: Gresk og romersk styre

Aleksander den store invaderte Lilleasia i 334 fvt. og slo perserne ved Issus i 333, for å okkuperte Syria i 322. Hovedstaden i hans nye rike ble lagt til Antiok, som tilhører det historiske Syria; nå beliggende i Tyrkia. Etter Aleksanders død ble Syria delt etter kamp mellom selevkidene (nord) og ptolemeerne (sør), for etter 301 å inngå i selevkidenes (senere også kalt det syriske) riket. Flere nye byer ble grunnlagt; republikker erstattet kongedømmer, blant annet i Tyr og Byblos. Gresk kulturell og politisk innflytelse spredte seg, blant annet gjennom økt urbanisering, med sterke byer. Men under selevkidisk styre, med indre stridigheter, falt Syria fra hverandre, og den sørlige delen ble delt i tre stammedynastier, mellom ituraeenere, jødene og nabateerne. Syria ble deretter erobret av Tigranes II av Armenia (83 fvt.), til han ble bekjempet av romerne.

Deretter, fra 64/63 fvt., ble Syria romersk provins – og reorganisert. Antiok ble erobret i 64, og ble den tredje største byen i det romerske imperiet, etter Roma og Alexandria. Flere små kongedømmer ble lagt inn under sentral administrasjon i Romersk Syria. Innvandringen av nomadiske stammer fortsatte under romersk styre, og enkelte småstater ble dannet i området, blant annet det palmyriske kongedømme, som ble ødelagt av keiser Aurelian i 272 evt. Nye områder ble underlagt provinsen, som ble en av Romerrikets viktigste. Under Septimius Severus (193–211) ble Syria delt i to; Syria Coele i nord og Syria Phoenice i sør.

Under bysantisk (østromersk) styre ble grensene i Syria forsterket for å stå imot tiltagende persisk og arabisk press. Perserne inntok deler av Syria i perioder, blant annet Antiok i 540.

Muslimsk styre

Muslimske arabere invaderte Syria i 633–634 og erobret Damaskus i 635. Motangrepet ved Yarmuk i 636 ble slått tilbake, og i 640 hadde araberne fullført sin erobring. Syria ble delt i fire distrikter; Damaskus, Homs, Jordan og Palestina; senere ble Kinnasrin et femte. Den bysantinske administrasjonen ble videreført, men et islamsk skattesystem innført. Islamiseringen fant sted samtidig som andre religioner, som judaisme og kristendom, ble respektert. Araberne brukte Syria som base for angrep mot Bysants, og etablerte en første muslimsk marinestyrke i Middelhavet.

Syria ble underlagt det muslimske kalifatet i årene 661–750, og ble det politiske og kulturelle hovedsetet for det mektige umayyade-dynastiet. Da dynastiets hovedsete ble flyttet til Bagdad i 750 kom Syria i en bakevje. Som senter for det umayyadiske riket sto Syria på høyden av sin utstrekning. Gjennom krig med Bysants rykket syriske og arabiske styrker fram i Lilleasia, beleiret Konstantinopel, og spredte islam til India i øst og langs kysten av Nord-Afrika i vest, hvor store deler av Spania ble okkupert. Syria nøt i denne perioden godt av økte inntekter fra handelen, synliggjort i flere byggverk som fortsatt finnes, inkludert Klippedomen i Jerusalem og Den store moskeen i Damaskus. Med spredningen av islam økte også den arabiske kulturens innflytelse. Under Abd al-Malik (685–705) ble arabisk det offisielle språket.

Sent i den umayyadiske perioden ble sentralmakten svekket, blant annet som følge av politiske og religiøse spenninger, og dynastiet ble styrtet i 750, da det abbasiddiske kalifatet (750–1258) tok over. Dermed ble det regionale maktsenteret flyttet fra Syria til Irak, og Syria ble underlagt kalifatet i Bagdad. Syrias politiske posisjon ble svekket – og enda mer etter hvert som det abbasiddiske kalifatet gikk i oppløsning.

I 877 ble Syria erobret av den egyptiske emir Ahmad ibn Tulun, og fra 997 kom den nordlige delen av landet under et lokalt arabisk dynasti med sete i Aleppo – og som gikk til krig mot Bysants, hvoretter grekerne i 969 tok tilbake kontrollen over Antiok. Resten av landet forble under egyptisk styre, og fatimidene la hele Syria under sitt kalifat. De var sjiaer, mens Syria var dominert av sunnier – og en periode med stor kulturell utfoldelse.

De tyrkiske seldsjukkene erobret Syria i 1075, men imperiet gikk tidlig i oppløsning, og banet veien for de europeiske korsfarerne. De hærtok deler av Syria, og tok fra 1098 til 1124 kontrollen over blant annet Antiok og Jerusalem, og områdene langs kysten i dagens Syria, Libanon og Israel. Korsfarerne delte området inn i fire stater som var underlagt kongen av det kristne kongeriket Jerusalem. Korsfarerne var tallmessig underlegne, og ble utfordret av lokale muslimske herskere, blant annet den tyrkiske herskeren over Mosul, Zangï, som inntok Aleppo i 1128 og tok tilbake Edessa i 1144. Hans sønn, Nureddin, forente Syria og Egypt under muslimsk styre i 1154. Etterfølgeren, Saladin, gjorde slutt på fatimidiske kalifatet, skapte en sterk stat – og beseiret korsfarerne i slaget ved Hattin i 1187. Som følge av en viss oppløsning etter Saladins død i 1193, da kongedømmet ble delt i mindre enheter, lykkes korsfarerne i å gjenopprette kontrollen over deler av de syriske kystområder. Med Akkos fall for de egyptiske mamelukkene i 1291 endte imidlertid korsfarertiden.

Saladins etterfølgere, ayyubidene, etablerte småkongedømmer i Aleppo, Baalbek, Damaskus, Hama, Homs og Transjordan, og styrte til 1260. Dette var en periode med økt handel i Middelhavsområdet, og med økonomisk og kulturell framgang i Syria. Med styrket også sunni-retningen innen islam seg etter en periode med sjiittisk styre.

Flere mongolske invasjoner fant sted på 1200-tallet. Aleppo ble inntatt 1260; Damaskus 1300. Mongolene ble slått av mamelukkenes inntreden i Syria (Palestina) 1260, og Egypt og Syria ble på ny forent i ett rike, inndelt i seks provinser, hvorav Damaskus var den største. Med mamelukkene, som var sunnier, ble den religiøse friheten begrenset. Fra 1400-tallet gjennomgikk Syria en økonomisk nedgangstid under det mamelukkiske styret, forsterket ved en ny mongolsk invasjon i 1401, da Aleppo og Damaskus ble invadert, med store ødeleggelser som følge.

Syria under osmansk styre

Parallelt med nedgangstiden i Syria vokste et nytt imperium fram med sete i Bysants: Det nye tyrkiske sultanatet, etter hvert kjent som Det osmanske riket, tok over hegemoniet i Levanten. Det osmansk styret i Syria ble innledet da sultan Selim I bekjempet mamelukkene i slaget ved Marj Dabiq i 1516. Deretter ble det historiske Syria innlemmet i Det osmanske riket, og dagens Syria var i hele perioden en integrert del av dette, styrt fra Konstantinopel (Istanbul), med delvis selvstyre. «Stor-Syria» besto under osmanerne av Syria, Libanon, Palestina og Transjordan, og var delt i de tre provinsene (vilayet) Aleppo, Beirut (senere også Tripoli og Saida) og Damaskus, samt det selvstendige distriktet (sandsjak) Jerusalem. Inndelingen vedvarte til Det osmanske rikets oppløsning i 1918.

Fremmedstyret innebar at osmansk lov gjaldt og at det ble krevd inn skatter. Innenfor disse rammene var det rom for lokal skikk og styring, og for ulike religiøse grupperinger. Syria forble økonomisk viktig som produsent og eksportør av landbruksvarer, med særlig Aleppo som handelssentrum. Fra 1700-tallet ble det lokale selvstyret styrket ved sterke familier som rådde over egen militærmakt, særlig i Damaskus og Saida. Samtidig ble Akko en viktig handelsby. Fra 1888 og fram til oppløsningen av Det osmanske riket var det tre administrative enheter (provinser) i Syria: Aleppo, Beirut og Damaskus.

Den osmanske sultan Mahmut 2 lovte Syria til den egyptiske pasja Muhammad Ali, men oppfylte ikke løftet. Dette førte til en egyptisk erobring av Syria i 1831–1833, ledet av Muhammad Alis sønn Ibrahim pasja, og fornyet sentralisert styre. Etter et opprør i 1840 grep stormaktene inn på sultanens side, og en britisk-osmansk-østerriksk styrke gikk i land på Syria-kysten, og Muhammad Ali oppga kravet på landet. Etter dette gjorde de europeiske stormakter seg mer gjeldende i Syria.

I Libanon utspant det seg på 1800-tallet maktkamp mellom de religiøse gruppene drusere og maronitter. Stormaktene hadde også interesser i konfliktene, særlig Frankrike som beskytter av maronittene, og som sendte militære styrker til Libanon. Kampene der i 1860 spredte seg til Damaskus hvor kristne ble massakrert av muslimer. Tidlig på 1900-tallet økte motsetningene mellom tyrkere og arabere. Samtidig vokste nasjonalistiske bevegelser fram i Syria. Deres krav om selvstendighet i 1918 vant imidlertid ikke fram, og Syria kom under en ny fremmed makt: Frankrike.

Mandatperioden

Tyrkia gikk med i første verdenskrig i 1914, og endte på den tapende siden. Britiske styrker nedkjempet de osmanske som under tysk ledelse rykket fram mot Suez i 1915. Britene gikk deretter, sammen med en fransk kontingent, inn i Palestina fra Egypt i 1916, og derfra inn i Libanon og Syria. En arabisk styrke ledet av prins Feisal, sønn til Sharif Husain, hersker over Hijaz, støttet britenes framrykking mot Damaskus og inntok byen i oktober 1918. Franskmennene tok kontroll over kysten, med Beirut som sentrum; britene tok Palestina. Ved krigens slutt innsatte britene en arabisk administrasjon i Damaskus under ledelse av Feisal, men holdt seg til Sykes–Picot-avtalen og overlot Syria til Frankrike til tross for Feisals protester.

Fransk styre

I tråd med Sykes–Picot-avtalen skulle Syria (inklusive Libanon og deler av dagens Tyrkia og Irak) bli en fransk interessesfære. Storbritannia brøt dermed avtalen med araberne om å støtte deres selvstendighet. Feisal deltok i fredskonferansen i Paris i 1919 og fremmet krav om anerkjennelse av Syria som selvstendig stat.

Den arabiske befolkningen ble spurt om regionens framtid, men ble i liten grad hørt. Arabiske nasjonalister hadde før krigen agitert for selvstendighet innenfor et forent Stor-Syria, som omfattet Palestina og Transjordan, og ble langt på vei støttet av Storbritannia. Med grunnlag i Sykes–Picot-avtalen ble det i 1918 opprettet en midlertidig fransk administrasjon over deler av Syria, og parlamentsvalg ble holdt i 1919.

Høsten 1919 kom det til væpnede sammenstøt mellom arabiske og franske styrker i Bekaa-dalen, og alawitter aksjonerte mot ilandsetting av franske tropper på kysten. Det franske styret ble ytterligere utfordret da det syriske parlamentet i 1920 utropte kongedømmet Syria, inkludert Libanon og Palestina, og kronet Feisal 1 som konge.

Ved San Remo-konferansen i 1920 ble Syria og Libanon fransk mandatområde. Kong Feisal aksepterte ikke Frankrikes krav om å oppløse det syriske kongedømmet, nasjonalforsamlingen og hæren, og å anerkjenne det franske mandatet. Franske styrker inntok Damaskus i juli, etter å ha slått en mindre arabisk styrke i slaget ved Maysaloun. Feisal ble forvist til Palestina for å bli konge over Irak i 1921. Mandatområdet ble delt i fire: Libanon, Den syriske republikk og distriktene Latakia og Jebel Druse. I 1922 valgte Frankrike å samle tre provinser i én føderasjon – bare Jebel Druse opprettholdt selvstyre.

Folkeforbundet bekreftet det franske mandatet over Syria og Libanon i 1922, og ga Frankrike ansvaret for å opprette en administrasjon og styre området, og forberede selvstendighet.

Misnøye med det franske styret, spesielt knyttet til spørsmålet om selvstyre og senere selvstendighet, førte til opprør i 1925, som ikke ble slått ned før i 1927. Det begynte i de drusiske fjellområdene Jebel Druse og ble støttet av nasjonalister i Damaskus. Konflikten spredte seg til store deler av mandatområdet, og Frankrike sendte tropper til Syria og bombet Damaskus. Fransk militær overlegenhet førte til at hele opprøret ble slått ned. Det ble holdt valg til en lovgivende forsamling i 1928, som ble vunnet av nasjonalistene som deretter dannet regjering.

Den franske guvernøren nektet å godta grunnloven, og oppløste nasjonalforsamlingen 1930. Forhandlingene etter det nye valget i 1932 førte ikke til enighet, men i 1936 ble det undertegnet en avtale som i prinsippet anerkjente Syrias rett til selvstendighet, samtidig som Frankrike fikk beholde to militærbaser i landet. Frankrike ratifiserte imidlertid ikke avtalen, begrunnet blant annet med frykt for at Syria skulle komme under tysk innflytelse. Nasjonalisten Hashim al-Atassi ble valgt til president. Da den franske administrasjonen i 1939 avga det syriske området Alexandretta til Tyrkia, medførte det ytterligere misnøye. Samme år gikk den syriske presidenten og regjeringen av, og grunnloven ble suspendert.

Andre verdenskrig

Etter Frankrikes kapitulasjon i 1940 anerkjente de franske myndighetene i Syria Vichy-regjeringen, som åpnet Syria for aksemaktene og beholdt kontrollen over de franske styrkene, Armée du Levant. Blant annet fikk tyske fly mellomlande og tanke på vei til Irak, og den britiske statsministeren Winston Churchill fryktet at Tyskland ville ta kontroll over Syria og Irak så snart Sovjetunionen var beseiret.

I mai 1941 bombet britene de viktigste flystripene i Syria og ødela tyske fly, samtidig med at Tyskland inntok Kreta. Britene fryktet tysk spionasje mot Palestina fra baser i Syria, samtidig som italienske (deretter tyske) styrker rykket fram i Libya. Dette foranlediget en alliert innmarsj av Syria i juni–juli 1941, kjent som Syria-Libanon-kampanjen. Damaskus ble inntatt i juni 1941, og hele landet kom under alliert kontroll i juli. Derfra og til selvstendigheten i 1946 var Syria okkupert av britiske og franske styrker i fellesskap.

For å støtte opp under den allierte invasjonen og det nye franske styret, proklamerte øverstkommanderende for de frie franske styrker, general Georges Catroux, i september 1941 Syrias (og Libanons) selvstendighet på vegne av den franske regjeringen. Storbritannia støttet dette blant annet for å demme opp for arabisk misnøye i Palestina. Selvstendigheten var reelt sett ikke større enn selvstyret under mandatstyret. Valget i 1943 ble vunnet av de syriske nasjonalistene, som dannet regjering med Shukri al-Quwatli som president.

Frankrike beholdt reell makt og overlot ikke fullt ut kontrollen til regjeringen, noe som førte til politiske konfrontasjoner og en krise i 1945. Frankrike bombet Damaskus, støttet av en britisk intervensjon. Aksjonen førte til enda større motstand mot det franske styret og at Frankrike mistet sin innflytelse i Syria. Etter drøftinger i FNs sikkerhetsråd ble det oppnådd enighet om britisk og fransk tilbaketrekning, fullført i april 1946. Da hadde Syria, som selvstendig stat, allerede vært med på å grunnlegge De forente nasjoner og Den arabiske liga.

Selvstendigheten

Tre år etter den formelle selvstendigheten og fem år etter at selvstendigheten først var blitt utropt ble Syria i 1946 reelt selvstendig. Dagen da de siste franske soldater forlot landet, 17. april 1946, feires som Syrias nasjonaldag.

Etter den britisk-franske tilbaketrekningen gjennomgikk Syria en periode med politisk ustabilitet og en rekke statskupp – tre i 1949 alene. Et nytt militærkupp fulgte i 1951, deretter i 1954, og på ny i 1961, 1962 og 1963.

En lengre periode med større stabilitet ble innledet ved Baath-partiets maktovertakelse i 1963, og enda mer etter at Hafez al-Assad kom til makten i 1970. Under ham ble Syrias posisjon i regionen styrket, Baath-partiets posisjon i Syria forsterket – og alawittenes stilling i det syriske samfunn styrket.

Utviklingen ble i vesentlig grad preget av konflikten som fulgte etableringen av Israel i 1948, med flere kriger og senere forsøk på fredsløsninger. Parallelt var det en rivalisering mellom arabiske land og regimer om lederposisjonen i den arabiske verden og den panarabiske bevegelsen, og en maktkamp særlig mellom Baath-partiene og lederne i Syria og Irak.

Den nye syriske republikken var langt mindre enn det gamle Stor-Syria, men fortsatt ikke etnisk og religiøst homogen. Syria var i all hovedsak arabisk, men med flere trosretninger innen islam, og kristne og jødiske minoriteter. Ved selvstendigheten ble de selvstyrte regionene innlemmet i ett Syria.

Det første statskuppet fant sted i mars 1949 da regjeringen til Shukri al-Quwatli ble styrtet av oberst Husni al-Za'im. Han ble så avsatt i et kupp i august, ledet av oberst Sami al-Hinnawi, som ble styrtet av oberst Adib al-Shishakli i desember. Et fjerde palasskupp fulgte i 1951, før Shishakli selv ble fjernet i enda et kupp, i 1954, ledet av oberst Hashim al-Atasi, som gjeninnsatte parlamentet. De militære lederne var ikke ideologisk forankret, men representerte arabisk nasjonalisme som ble styrket i hele regionen etter opprettelsen av Israel og som følge av det arabiske nederlaget i den første arabisk-israelske krigen i 1948.

Syria deltok i den arabisk-israelske krigen i 1948, og inngikk i 1949 en våpenstillstandsavtale med Israel. Fortsatt er det ikke inngått noen fredsavtale.

Baath-regimet

Den politiske utviklingen etter selvstendigheten bar preg av kampen mellom krefter som sto for en radikal, panarabisk politikk og en mer moderat, nasjonalistisk fløy. Den siste var dominert av sunni-eliten i de store byene, som tradisjonelt hadde styrt landet. Brede lag av folket, både i by og bygd, så etter partier og ledere som kunne gi selvstendigheten innhold, politisk så vel som økonomisk og sosialt.

Den gryende panarabismen fikk næring særlig etter revolusjonen i Egypt i 1952, med Gamal Abdel Nasser som inspirator og med front mot Israel og sionismen. Med sterke panarabiske følelser også i Syria, og etter syrisk initiativ, gikk de to landene i 1958 sammen i én stat, Den forente arabiske republikk, til denne ble opphevet igjen som følge av et kupp i Damaskus i 1961, og Syria igjen ble en selvstendig stat. Eksperimentet bidro til å styrke den syriske nasjonalfølelsen, uten å svekke den panarabiske visjonen. Syria ønsket selv å lede den panarabiske bevegelsen, men kom snart i en rivalisering med Irak som hadde samme ambisjoner.

Samtidig var Syria preget av kulturell og sosial ulikhet, med etniske og religiøse motsetninger. De etniske minoritetene (kurdere, armenere, turkmenere, sirkassere) har ikke spilt noen stor rolle i syrisk politikk. Det har derimot motsetningene mellom sunni-majoriteten og den religiøse minoriteten alawitter, tydeliggjort under borgerkrigen i 2012.

Under det tradisjonelle sunni-lederskapet ble alawittene langt på vei holdt utenfor, til de fikk økt innflytelse fra 1963: En gruppe radikale offiserer, hvorav flere tilknyttet Baath-partiet, gjennomførte 8. mars 1963 et kupp som innledet en ny æra i syrisk historie. Under Baath-styret slo landet inn på en sosialistisk orientert politikk, og en korporativ stat under partiets ledelse vokste fram. Dominansen til sunni-eliten tok slutt, og andre grupper fikk økt innflytelse. Offiserskorpset fikk et vesentlig større innslag av alawitter, drusere og ismailere – på bekostning av sunnier.

I den nye grunnloven fra 1964 ble Syria definert som en «demokratisk, sosialistisk republikk», og landet søkte allianser i Øst-Europa. Baath-partiet ble splittet i en moderat og en radikal fløy. Til den første hørte partiets grunnleggere, Michel Aflaq og Salah al-Din al-Bitar. Den radikale fløyen hadde støtte fra flere sosiale og religiøse grupper, og særlig offiserene som sto bak kuppet som brakte partiet til makten. Etter indre stridigheter sto en gruppe kalt ’neo-Baath’, ledet av Salah Jadid, fram. Etter et kupp 1966 kom denne radikale fraksjonen til makten. Den ledet Syria i seksdagerskrigen mot Israel i 1967, som påførte Syria et alvorlig nederlag, med tap av Golan. Utfallet av krigen, så vel som en radikal økonomisk politikk, førte til at Jadids fraksjon mistet oppslutning.

Maktkampen etter krigen ble avgjort i november 1970 da general Hafez al-Assad ledet et kupp. Hans fraksjon satte arabisk samarbeid, uavhengig av ideologi, samt konfrontasjon med Israel, foran utvikling av sosialisme i Syria. Kuppet kom også som følge av en mislykket syrisk militær intervensjon i Jordan 1970 (Svart september).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg